Posts Tagged working girl

Jeg heter …. og jeg er konfliktsky

Jeg er konfliktsky. Kanskje ikke i nære relasjoner, der jeg tror på å ta diskusjoner før små ting plutselig blir store. Men utenom, mot omverdenen. Jeg har tenkt mye på dette det siste året, nettopp fordi jeg nå, mye mer enn før, har en stilling som gjør at noen konflikter kommer.

Jeg prøver å passe meg, skrive korrekte ting, se ulike sider av en sak, ha et overblikk. Det er nok riktig også. Problemet er at da kommer selvfølgelighetene rekende på en fjøl. Og jeg er ikke spesielt interessert av å formidle slikt. Innimellom må jeg mene noe.

Da blir det plutselig skummelt for diplomaten i meg, som vil at alle skal være venner, og at alle skal like meg. Det siste vet jeg intellektuelt sett ikke er mulig. Alle liker ikke meg. Jeg liker heller ikke alle, og lever godt med det.

Men den flinke piken i meg lever særdeles dårlig med at noen kan «ta meg» på noe jeg har sagt eller ment. For da kan jeg bli mislikt, sett ned på eller (verst av alt) ikke bli tatt seriøst. Det var noen som sa til meg at «hvis du mener noe, er det alltid noen som mener noe annet. Det er ikke så farlig.» Helt sant, selvsagt, men ikke desto mindre har jeg tilbragt mang en søvnløs natt med å grue meg til reaksjonene på noe jeg har sagt eller skrevet.

Genuint bortkastet tid. Jeg vet det. Men følelsesapparatet mitt har ikke hardnet til godt nok ennå.

I morges, for eksempel, måtte jeg skrive en desperat mail til redaktøren min for å be om en omformulering i første og siste avsnitt av en artikkel. For å unngå å provosere. Jeg vet ikke om han får løst det, siden deadline kom og gikk med et svosj. Men da hadde jeg prøvd. Og en liten djevel på skulderen min sa: So what? Kanskje skrev du litt sleivete, kanskje blir noen sinte… Hva gjør vel det? Skal du gå rundt å være redd hele tida? Gi litt faen!

Så jeg prøver å gi litt faen. Det tar sikkert flere år før jeg får til det på noen smart måte (da skal jeg skrive boka: Jenter: hvordan effektivt gi faen). Men jeg er ganske sikker på at jeg ikke blir tøffere ved å målbinde meg selv og bare snakke i generelle vendinger.

6 kommentarer

I helga har jeg lært at:

Det er ganske stor avstand, ofte, mellom slik man selv mener noe er, og slik andre oppfatter det. For eksempel gjelder dette ofte egen innsats. Min egen innsats, for å være mer spesifikk.

I min nye jobb er jeg på gyngende grunn hele tiden. Det aksepterer jeg. Etter få måneder forventer ingen – minst av alt jeg selv – at jeg skal være «innkjørt». Jeg bruker latterlig lang tid på å forberede ting. Jeg jobber mer enn noengang og har aldri gjort så lite. Frustrerende? Ja, i grunn, men likevel har jeg stort sett klart å koble av i helgene.

Denne helga, derimot, hadde jeg planer. Store, konkrete planer om å gjøre en del arbeid hjemme, sånn at mandagen skulle bli noe mindre mageomveltende. I stedet brukte jeg lørdag sammen med venner (som tenkt, egentlig). Søndag, derimot, den «flinke» dagen, tilbragte jeg i sofaen foran 2/3 av Homeland, første sesong (jeg vet ikke om dere har sett den, men hvis ikke: I recommend!). Så stappet jeg noen kontanter i en bøsse, lagde suppe til middag, mens jeg sukket og okket over meg selv og egen innsats. Kjæresten min fortalte at han hadde lastet ned sesong to hvis det kunne være av interesse.
-Nei, sa jeg, tertefint. -Jeg må jobbe nå. Kan ikke se på tv.
Etter fem minutter med jobb hadde jeg atter falkeblikket på Carrie, som nå plutselig var LÆRER (Homeland sesong 2). Kjæresten min kommer inn i stua, og jeg gjemte meg under teppet i skam. Han lo høyt og sa han ble ekstra glad i meg når jeg ikke var sånn fink og skulle prestere hele tida. Jeg ble nesten himmelfallen. Jeg! Som jeg – etter egen oppfatning – nesten ALDRI presterer, men hangler litt med som best jeg kan, krysser fingrene og håper alt går bra. Og her står min nærmeste person og sier at det er godt å se meg underachieve.

Jeg blir også litt lykkelig av å se andre gi litt faen. Men jeg ante ikke at noen andre kunne bli det av meg.

,

3 kommentarer

My nerves and my nightmares

Jeg skal disputere. Det er ikke lenger måneder eller uker til. Det er bare dager.

Jeg har aldri vært så nervøs for noe i hele mitt syndige liv. I natt drømte jeg at disputasen var i gang, at dekanen presenterte meg og en full sal av forventningsfulle ansikter kikket på meg (her skjønte jeg i drømmen at det var en drøm. disputaser er ikke pop-konserter og «fulle saler» fins ikke). Jeg, derimot kikket nedover meg selv, innså at jeg hadde på meg jeans og t-skjorte (som jeg ellers aldri går med), og i hånden holdt jeg en bruksanvisning til den nye drillen min.
-Øy, kan du chille litt, jeg må nok hjem å skifte. Sa jeg og blunket til dekanen.

Jeg er glad ikke alle drømmer blir til virkelighet.

22 kommentarer

(U)flinke piker og valgene de tar

Er jeg en flink pike?

Jeg har ikke fargekoordinert klesskap, tellekant eller ukentlige rengjøringer. Jeg glemmer så mangt nede i grønnsaksskuffen, og fant forleden en halv løk under kjøkkenskapet som helt åpenbart hadde innvilget seg langtidsleie der. Jeg spiser kake fra formen og drikker alt, alt for mye kaffe. Jeg glemmer å ringe min mor og jeg har fortsatt ikke kjøpt dåpsgave til en av mine beste venners ferske barn (som ble døpt for… ja – en stund siden).

Men: Jeg har gått på jobb med 40 i feber og gjennominfisert kropp. Jeg har abonnert på gode karakterer siden ungdomsskolen og aldri jukset på en eksamen. I mangel på trosretning forholder jeg meg religiøst til tidsfrister. Jeg sier nesten alltid ja når noen ber meg om noe, og jeg betaler skatt, går på dugnad, spiser grønnsaker og trener både det ene og det andre. Jeg bekjemper rynker med krem (smøres) og tre liter vann (drikkes) om dagen.

Jeg vet ikke hva som veier tyngst (selv om den halve løken så ut som et biologisk eksperiment). Kanskje jeg bare er helt vanlig?

Mitt mest fremtredende flink-pike-symptom er likevel min dårlige samvittighet. Som kommer når jeg uforvarende tenker bare på meg selv. Hva vil jeg nå? Hvilken jobb vil jeg ha? Hva er jeg flink til? Det er noen interessante tilbud i omløp, men i stedet for å fokusere på hva som er best for meg, kjenner jeg at samvittigheten gnager. Samtidig vil jeg ikke ende opp som en annen Elias Rukla, i en jobb jeg plutselig har hatet kjempelenge. «De fleste forhold er basert på dårlig samvittighet» sier samlivsterapeuten Dag, og det har han kanskje rett i. Men jeg tror mange andre valg hviler på samme grunnlag.

Er det noen som kjenner en bra coach?

15 kommentarer

Observert i dag:

På kontoret: Ikke mange andre. Egentlig ingen.

På kontoret: Vanskelig å drikke kaffe uten å spise noe søtt til.

På kontoret: Den beste måten å utsette arbeidet på er å spise.

På kontoret: Må handle mer mat.

På facebook: Hvis dattera di heter Ragnhild og har bursdag, er det bedre ting å kalle henne enn «prinsesse Ragnhild». Den tittelen er opptatt og er ikke et kompliment.

På facebook: Noen gamle kjente blir stadig kjekkere. Andre ikke.

På facebook: Uansett hvor mye folk har ferie har de tilsynelatende alltid anledning til å ta bilder / fortelle andre om det. Dokumentasjonsbehovet er fascinerende.

På facebook: … som en bilulykke

På kontoret, i hodet mitt: Hva kan jeg spise nå? Hvorfor får jeg ikke til å jobbe? Kanskje hypnose virker?

*googler hyponose*

AAAAAAAAAARGH!

,

8 kommentarer

Sin egen verste fiende

Jeg har ikke lang tid igjen som stipendiat. Snart mottar jeg min siste lønn under den stillingsbetegnelsen, og snart, snart kan jeg levere fra meg fire års anstrengelser/frustrasjon/prokrastinering – eller arbeid som det også kan kalles.

Naturligvis skal påsken derfor tilbringes i byen, på kontoret. Perfekt. Stille og rolige dager ligger åpne foran meg. Nabokontorene er tomme. Tystnad. Alt ligger til rette for at denne uken skal fylles med geniale siste-liten-refleksjoner og intens revisjon.

Men det er ikke alle som vil det sånn. En del av meg selv, for eksempel. Vanskelig å si hvilken del av hjernen eller kroppen det er, men at den har vonde hensikter – det er sikkert. Den hvisker om bedre ting jeg kan gjøre og at livet, det er nå. Skamfullt må jeg innrømme at det virker.

Det gjør meg trøtt, ukonsentrert og irritabel. Minner meg på at alle andre har påskeferie, og at når alle andre har det, da fortjener vitterlig jeg også noen blanke dager, helt til egen disposisjon. I stedet for å sjekke referanser, sjekker jeg facebook. I stedet for fokus, skriker kroppen min etter distraksjon. Jeg vil spise sjokolade, mens jeg ligger på sofaen og ser film. Jeg vil gå turer i sola med venninner og drikke kaffe fra miljøfiendtlige pappkopper med lokk, og lubne bakverk i små poser. Jeg vil gå på kino. Jeg vil lese bøker. Løpe rolige turer på tørr asfalt. Gjøre alt det jeg ser og hører at alle andre skal til med (bortsett fra å gå på ski, det kan alle andre få ha i fred).

Som dere skjønner: selvmedlidenheten lever i beste velgående – og det samme gjør drømmen om en bedre framtid.

11 kommentarer

Ned som en fell, opp som en bjørn

Har aldri likt det ordtaket i sin opprinnelige form. Jeg liker best at det kjipe kommer først – så det fine.

Ta denne uka, for eksempel. Den begynte med fylleangst og irritasjon. Den fortsatte med at jeg ble tatt i billettkontroll på trikken – en så enerverende opplevelse at jeg mangler ord.

Billettkontroll! Som fast abonnent aner jeg fred og ingen fare. Til en famlende hånd i veska oppdager at flexi-kortet er MIA. Jeg ser det for meg hjemme i gangen. Jeg kan ikke engang skrive noe morsomt om det, selv om jeg nesten begynte å le hysterisk da Securitas-helvete kunne opplyse meg om at kvitteringen for betalt bot gjaldt som billett – i en hel time. Takk skal du faen meg ha. Kontoen min er tom, ikke sant.

Ned som en fell. Uten å ha vært så veldig høyt oppe.

I dag? Plutselig værskifte. Godt humør. En fin drøm. En god lunsj. Ja, også var det den e-posten fra veilederen min. Avhandlingen utstråler allerede nå høy kvalitet og omhu.

Opp som en bjørn. Og her blir jeg.

, ,

8 kommentarer