Posts Tagged tvslaveland

You say Bliss? I say Piss

Ja, jeg er utenlands, men jeg får da med meg noe av det som skjer hjemme på berget. Takk Spotify. Hørte akkurat en enerverende reklame for den nye kanalen Bliss. En kanal som, i følge voiceover-stemmen, gutta misunner oss.

Eh.

Den nye kanalen Bliss høres ut som lillesøsteren til den gamle kanalen FEM. Jeg tror ikke gutta misunner oss noen av dem. Kvinnekanaler og mannekanaler er for det første noe av det mest overflødige tv-bransjen har funnet på. For det andre blir jeg som jente – kvinne – provosert over å bli puttet i målgruppen overhodet. Hvem sier at kvinner vil ha amerikanske såpeoperaer og silikonpupper og dramatiske historier fra virkeligheten i soft focus? Pakket inn i pasteller og sløyfebånd? Trenger vi mer eskapisme?

Nå kan postmodernismen gå å ta seg en bolle. Gjesp, sier jeg. Gjesp.

,

2 kommentarer

Det kommer alltid en ny

Jeg er en sentimental liten faen, og kan finne spor av vemod i det aller meste (venner som reiser etter fine besøk, slutten på en bok, en oppspist sjokolade, nye versus gamle trikker, slutten på en sommer, slutten på en dag. En dag, ja. Med forbehold om at den var bra).

Jeg er veldig glad i tv-serier. Ikke på tv, må vite, jeg greier ikke forholde meg til faste sendetider. Dvd-en er min redning og store glede. Når jeg har en ledig stund gnikker jeg meg ned i sofaen under fakepelspleddet mitt, kroer meg ordentlig, og griper begjærlig om fjernkontrollen. En episode. Har jeg tid til en til? Javisst. Enda en? Nei, må vente.

Livet mitt føltes tomt og innholdsløst etter f. eks. Six feet under og siste sesong av Mad Men. Alle de beste seriene er oppsett. Må jeg leve livet mitt som andre? Gå ut blant folk? Walk the earth? Roam the streets?

Heldigvis – nei.

Noen stakk til meg første sesong av The Wire. Mine nye venner bor i Baltimore.

Og den aller kuleste er selvsagt Omar. Det er noe med gangstere som omtaler seg selv i tredjeperson. Han er tøff i pysjamas. Og tøff i frakk.

2 kommentarer

Post-coital slow

Jeg har tidligere uttrykt min store og sterke begeistring for True Blood, og i går hadde jeg benket meg foran tv-en for å få med siste episode.

Først må jeg bemerke at andre sesong har vært ganske skuffende, med unntak av at den uforløste seksuelle spenningen mellom Soooo-k-eeeee og our man from Svealand, Eric se-meg-være-hevet-over-alt-og-alle (fantastisk komikk i det) bygges opp.

Hele plottet med menaden som søker sin gud og bruker mennesker i transe til å bygge bol synes jeg ble både for mye og for lite. For mye bullshit og for lite faktisk spenning. Når du har sett så mange orgier at det begynner å bli kjedelig vet du at det har vært en orgie for mye. De vampyrhatende kristne i Texas var det litt mer liv i, men også det ble en parantes.

Sesong 1 vil jeg sammenlikne med et skikkelig bra ligg. Sesong 2 er når du oppdager at mannen ved din side er en dølling uten sidestykke.

Men som den utholdende og håpefulle unge kvinnen jeg er skal jeg ta en titt på sesong 3 også. Just in case.

2 kommentarer

Mimre

Jeg er rammet av en irriterende vårforkjølelse. Den har ikke vart mer enn noen timer, men jeg har ingen tålmodighet med sykdom, og vil helst at den skal dø så fort som mulig. På plussiden gir tilstanden meg den perfekte unnskyldning til å sløve litt foran min gamle, tjukke tv.

Og hva skal jeg se?

my so-called life

Jeg tenkte det var på tide med et gjensyn med gamle helter. Angela, Rayanne, Rickie – og selvsagt, selvsagt Jordan Catalano.

Du kan du også.

,

4 kommentarer

Betraktninger fra tv-slaveland

Er det bare jeg som reagerer på måten vampyr Bill Compton uttaler navnet til kjæresten på? Han sier det litt anstrengt, men samtidig på en måte som er veldig seksuelt lada. Han tar liksom sats og småstønner det ut.

SOO-okeeeee.

Jeg lar meg fascinere.

Er for øvrig også fascinert av den nyss foliestripede/nyklippede storvampyr/badass Eric Northman*, som ikke går av veien for å blande egenpleie med avriving av menneskelemmer. All in a nights work!

*Swedeman?

12 kommentarer