Posts Tagged TenkteTanker

Mange trange skap

Det kjennes alltid litt som et sosialantropoligisk eksperiment å være hjemme. Familien min er verdt en studie alene, og i tillegg kommer alle andre konstellasjoner, gamle naboskap, vennskap. Gammel dårskap. Man glemmer at slikt fins når man reiser til sitt, men det er der fortsatt, venter på deg til neste gang.

Men. Det var i grunn ikke det jeg hadde på hjertet. Jeg skal kaste ut en fakkel. Type brann. Jeg skal klage litt på noen. Ikke mammabloggerne, ikke OL-fanatikerne, ikke amerikanerne. Nei, la meg klage litt på småbarnsmødrene. Noen av småbarnsmødrene. Jeg skriver dette i trygg forvissing om at ingen av dem jeg klager på leser dette, siden dette nettopp ikke er en mammablogg (så egentlig er ikke dette en brannfakkel, men en uskyldig fyrstikk). Jeg vil klage på de småbarnsmødrene som etter endt svangerskap pådrar seg nærsynthet.

De fleste av mine venninner som har fått barn har ikke forandret seg på annet vis enn hva naturlig følger det å ha presset et annet menneske ut av sin egen kropp (det er jo en bragd. De fortjener skryt. Og oppriktig interesse for dette, både sitt avkom og sin opplevelse. Jeg er ikke så veldig godt oppdratt, men jeg pleier da å greie såpass. De er jo vennene mine). De har beholdt sine interesser, sine særtrekk og … sine vennskap. Men. For noen måneder siden var jeg på besøk hos en venninne og familien hennes. Den er ikke splitterny, barnet kan gå selv og ytrer i tillegg et og annet ord når hun finner det for godt. Men det er klart – med barn skjer det nye ting hver dag, ettersom jeg forstår, så jeg var innstilt på barnepreik. Det får jeg. Men jeg får også kaffe. og alt er såre vel. Etter hvert blir jeg imidlertid oppmerksom på at jeg egentlig ikke deltar i besøket – jeg er kun publikum. Ikke på et eneste tidspunkt i løpet av samtalen finner min gamle venninne det for godt å spørre om hva som skjer i mitt liv. Ikke et eneste spørsmål. En doktorgrad kan selvsagt ikke måles med et barn, men samtidig er det da noe jeg har produsert selv, den er et produkt av mitt intellekt, om ikke mitt kjød. Og jeg har tross alt en viss forventning om at alle som kaller seg mine venner i det minste har en viss interesse for min gjøren og laden. Men nei. Jeg får imidlertid høre alt som kan fortelles om barnehage, barne-tv, matintoleranse, ferieplaner og besteforeldre. Jeg bør kanskje skylde meg selv, siden jeg alltid spør hvordan det går og hører etter. Men ærlig talt: For meg er dette ren og skjær uhøflighet. Nylig opplevde jeg noe lignende. Gamle venninner som rett og slett ikke gidder å spørre hvordan jeg har det. Etter at de har fått barn.

Jeg tror jeg forstår at deres livssituasjon har endret seg. Men jeg tror ikke de forstår at min er den samme som før. Jeg tror nemlig fortsatt at jeg er verdt å prate med selv om jeg ikke er mamma. Jeg kan ingenting om våkenetter og amming, men jeg trodde ikke det diskvalifiserte meg fra vennskapet. Når man blir foreldre blir man mindre egoistisk, sies det. Helt sikkert sant. Men det er fryktelig trist hvis den sedvanlige egoismen kun erstattes med ekstrem nærsynthet som ikke inkluderer annet enn moderskapet. Der kan det vel bli nokså trangt etter hvert.

13 kommentarer

Litt lysere, hver dag

Vinteren er ikke min årstid. Jeg ser ikke romantikken i kulde og snø, vonde halser eller iskalde ører. Det er slitsomt å dra på byen, mye å drasse på. Glatte fortau, istapper som henger truende fra bygårdstak, dødsfeller, dødsfeller.

Ok, greit: Jeg overdriver litt. Selv om jeg ikke liker den. Vinteren, altså. Men hadde det ikke vært for den hadde det ikke vært så FORBANNA deilig med vår.

I går tok jeg meg en lurefridag. Jeg trengte det, selv om jeg ikke var sjuk, bare nesten. Jeg trengte åtte timers søvn, jeg trengte en ekstra kopp te, jeg trengte å lese en roman midt på dagen – dagen, dere, som ble lysere mens jeg jeg satt hjemme i godstolen med utsikten min, i stedet for å se rett inn på kontorene i nabobygget. Dessuten trengte jeg å lage sjokoladekjeks, drikke kaffe og chatte med en gammel venn i nesten en time. Avtale en ny konsert-date og planlegge en burdagsgave til en venninnne. Jeg trengte å legge meg ned på sofaen, stirre ut i lufta og bare tenke litt. Og spontant stikke på kafe med noen venninner – og være hjemme sånn at jeg fikk spist middag før åtte. Det skjer bare ikke ellers.

Så nær har jeg ikke vært flow og sjelefred på kanskje … jeg vet ikke. Man bør kanskje merke av på kalenderen, slike dager. Nå har jeg ingen kalender. Men jeg har en blogg. Og selv om jeg også har en pause kan jeg bare oppheve den. Når jeg vil. Og dessuten – som en vis mann sa engang: I’ll be back.

For oss som elsker å trene, som skal løpe halvmaraton, eller for oss som bare digger god musikk (og som kanskje trenger noen av og til, selv om vi ikke nødvendigvis vet hvem de er):

,

8 kommentarer

Rekonfigurering

Jeg har rekonfigurert pc-en min og oppdaterer programmer. Det tar tid, og jeg får ikke jobbet med det jeg egentlig skal. Vanligvis ville det gjort at irritasjonen krøllet seg nedover ryggen min, men i dag gjør den ikke det. I dag setter jeg pris på en slags pause tross alt. Jeg sjekker facebook, sender en melding, skriver en e-post. Og nå, et blogginnlegg om sånn cirka ingenting. Men det stopper ikke meg (tilsynelatende ikke så mange andre heller).

Jeg tenker det hadde vært fint om man kunne rekonfigurere livet sitt noen ganger. Når dagene har vært litt for bratte, litt for lenge. Når nettene har vært våkne, og alle ting virker bare litt gråere enn du vet de egentlig er. Først måtte man passe på å sikkerhetskopiere alt det man ville ta vare på (vennene dine, minner om fine øyeblikk, alle PIN-koder du har brukt år på å pugge – slike ting). Men etterpå – etterpå kunne man bare trykket F12 og latt ting skje av seg selv. Fjerne alt det slitte, det skitne. Slette alle dårlige minner. Også kunne man begynne – nesten – på nytt. Evig solskinn i et plettfritt sinn.

Eller kanskje ikke. Det hadde kanskje bare resultert i en gjeng med platte mennesker med et refleksjonsnivå på nivå med en golden retriever. Alle disse erfaringene som hadde kostet oss så dyrt hadde ikke lært oss noe (Nåkan det vel diskuteres hvorvidt vi uansett lærer noe annet enn at Akk ja, jeg lærer visst aldri, men det får nå så være). Kanskje er det heller sånn at vi bare oppdateres underveis. At vi gradvis glemmer det ubehagelige (men ikke helt). At vi gleder oss til alt det fine som kommer (men bekymrer oss for alt det som ikke skjer uansett). Og når vi blir gamle husker vi bare røverhistoriene fra da vi var unge.

Press finish to complete the installation.

Se der, ja. Until next time.

,

2 kommentarer

Bring it

Noen ganger sitter jeg og banner for meg selv, tenker at livet står stille, at det aldri skjer noe. Alle andre går forover.

31. desember nærmer seg. Da blir jeg alltid melankolsk, filosofisk, drømmende. Håpefull. Jeg husker en nyttårsaften for noen år siden. Ettersom kvelden forløp med menngder av mat og alkohol, brøt venninne etter venninne sammen og svor at annus horribilis nå kunne gå å ta seg en bolle – fordi det var slutt. In your face 2008. In your face. Så husker jeg plutselig: Livet står ikke stille. Det skjer en del på 365 dager.

2011 har vært interessant. Jeg har slått opp med noen, blitt forelska, blitt dumpa. Tatt opp gamle forbindelser, og lagt dem på is igjen. Jeg har tenkt mye på hva jeg vil. Jeg har hørt fantastiske låter, reist på flere ferier, som vanlig gjort en del ting jeg ikke kan. Jeg har vært på festivaler, drukket meg full, vært deppa, vært glad. Jeg har grått i Brugata og dansa på Pigalle. Jeg har skrevet noen gode tekster, og noen dårlige. Jeg har fortvilt over livet mitt og gledet meg over det noen dager etter.

Det skal være noen ytterligheter i løpet av et år. 2011 er snart gammelt nytt. 2012 kan bare komme. Jeg er klar.

5 kommentarer

Dermatologisk regresjon

En gang i min grønne ungdom var det noen som beskrev årsaken til kviser som prosessen der «all ondskapen skal ut». Svært pedagogisk, selvsagt, å si slikt til et lettpåvirkelig pikebarn. Av en eller annen mystisk grunn husker jeg det fortsatt – skjønt, jeg har glemt hvem som sa det (hva er det med hva vi husker? Jeg kan ennå huske de mest trivielle ting fra sikkert 20 år tilbake i tid, at jeg svarte feil i en time på barneskolen eller da 20 år gamle meg sa takk i stedet for værsågod til han kjekke gutten i baren. Hvorfor? Hvorfor?).

Uansett. Jeg har fått en del kviser i det siste. Og det er jo kjekt når man har passert 30, at den ene tingen man i alle fall burde slippe – tenåringshud – er på retur. Så ubrukelig! Jeg er svært lite imponert over hormonene mine for tiden. Hva er det de tror de driver med? Men så kom jeg til å tenke på dette med ondskapen (lurer forresten på om det var mamma som sa det? Hun pleier jo å si ting jeg ikke vil høre). Er det derfor? Er jeg inne i en renselseprosess der jeg renses for alle lyter? Hvis så er tilfelle kan dette ta tid.

En annen mulighet er selvsagt at kvisene skyldes de mengder kaker jeg har satt til livs de siste ukene.

12 kommentarer

Gamle hunder og nye triks

Vi vanemennesker liker forandring dårlig. Vi begynner med høyre fot, gnager i oss de samme sjokoladen, den samme tacoen hver fredag, vi bestiller det samme i baren og forteller de samme historiene. Vi vanemennesker liker dessuten dårlig brudd i rutinen.

Derfor er det vanskelig å slutte å bite negler, begynne å trene, la vær å kjøpe billige topper på HM man egentlig ikke trenger.

Jeg ler når jeg er nervøs. Jeg vitser når samtalen blir for alvorlig. Jeg trekker på skuldrene og kneiser med nakken når noen egentlig sårer meg. Jeg tenker det er meg, ikke ham. Selv om han har sagt det ikke er sånn. Jeg er utålmodig og vil at ting skal skje fort. Jeg sier jeg forstår, når jeg egentlig bare ønsker at jeg gjorde det.

Det er ikke så lett å forandre seg, selv om jeg vet jeg trenger det, ikke bare for ham, for oss, mest for meg. Så jeg prøver å si hvordan jeg har det. Du virker så tøff, sa han. Som om ingenting går inn på deg. Men sånn er det kanskje ikke. Nei, jeg er ikke så tøff. Men jeg er ganske modig likevel.

,

10 kommentarer

Sjenanse og verdighet

Jeg satt på jobb en dag og hjertesukket til to kollegaer som har vært i gamet litt lengre enn meg. Jeg snakket om fremtiden, om progresjonen, om frustrasjonen og den evige: Hva skal det bli av meg etterpå?

Den eldste av disse så på meg med det jeg kun kan kalle ugleblikket – et sånt rolig, verdig blikk, breddfullt av klokskap og forståelse – dette er i alle fall hva jeg innbiller meg at ugleblikket formidler siden jeg ikke har telepatiske evner.

Og så sier hun: Det skjønner jeg. Men i stedet for å la det bli med det, skisserte hun opp mulige løsninger – realistiske, litt kyniske i følge henne selv, men mest av alt interessante. Til å leve godt med, endatil.

Hun er en sånn person som du tenker aldri blir aggresiv eller stressa, holder seg stoisk og verdig gjennom enhver situasjon. I mitt stille inn har jeg gjort henne til mentoren min. Jeg er for sjenert til å spørre sånt, men jeg tror jeg kan rådføre meg med henne skulle behovet oppstå.

Jeg håper uansett at jeg, om 30 år, kan være en anelse som henne.

, ,

2 kommentarer