Posts Tagged slike_jenter

Om besettelser, idioti-flashback og drama queen(s)

Før jeg skriver noe som helst annet, vil jeg opplyse om den siste tids besettelse: Homeland og Herreavdelingen på podcast. Ikke samtidig, det vil fungere dårlig mistenker jeg. Men hver for seg …! Jeg har lyst til å ta permisjon for å se ferdig sesong to av Homeland, sånn at jeg får tatt igjen kjæresten min, og vi omsider kan se en serie sammen igjen. Misforstå meg ikke: Dette handler ikke om romantikk, men at jeg må se hvordan det går med Carrie og Brody og resten av compani dysfunksjonalis i Washington.

Ok, neste tema. Har du noengang, helt plutselig, husket en situasjon der du sa eller gjorde noe så dumt at det gjør fysisk vondt å tenke på det? Enten noe som skjedde nylig, eller like ofte noe som for lengst hadde forsvunnet inn i glemselen. Så bestemmer hjernen (oh, you fickle friend) nokså infamt seg for at dette bør plage deg i din bekymringsfrie hverdag. Det skjedde meg nå nylig. Jeg holdt et foredrag, det hele var planlagt og regissert. Jeg hadde gruet meg litt, men når jeg nå først sto der og doserte gikk det ikke så verst. Slik det ofte er. Jeg gjorde meg ferdig, brukte resten av dagen på å forberede meg til et møte, gå i møte(r) og stirre tomt inn i skjermen (en viss prosentandel av hver dag går med til det, er jeg redd). På t-banen, med kurs hjemover, satt jeg og betraktet mine medpassasjerer med moderat interesse. Tenkte litt på yoga-timen jeg hadde vært på, funderte litt på hvorvidt jeg noengang skal greie å rydde klesskapet og kontoret, og hvordan jeg skulle sette sammen en vegetar-lasagne til middag. Jeg aner, med andre ord, fred og ingen fare. Da, plutselig, som ved et lynnedslag slår det ned i meg med enorm kraft: DU DREIT DEG SKIKKELIG UT I DAG! (slike opplevelser, som jeg går ut fra at jeg ikke er alene okm, burde få et eget navn. Idioti-flashback er ikke bra nok, men det mest beskrivende jeg kom på i farta. Idédugnad?).

Under det førnevnte foredraget hadde jeg nemlig et øyeblikk glemt at jeg ikke snakket til gamle venner, og spontant gjort en… bevegelse… da jeg kom inn på et partipolitisk tema. Ekstremt upassende, tatt i betraktning situasjonen og selskapet jeg var i. Og jeg hadde ikke engang merket det da det skjedde. Vel hjemme lasset jeg bekymringene mine over på kjæresten: vil jeg nå bli betraktet som uprofesjonell? Kanskje jeg ikke egentlig egner meg i jobben min? Vil det bli noe etterspill?
-Det var lite dumt…medga nevnte kjæreste.
-Gaaah! jamret jeg og lurte på om øyeblikkelig oppsigelse var veien å gå. -Du hjelper ikke, du hjelper ikke!
-Men så ille var det vel inte… Jag kallade engong en av mine elever dum i huvet. Han lo. Jeg lo ikke.
-Tenk om noen klager på meg!
-Det er klart de inte gjör. Dom flesta lyssnade nog inte så nogrann.
-Takk for det! Jeg blåste meg opp som et lite lemen, selv om jeg innså at det nok var en sannhet i det han sa.
-Det löser sig, baby. Sex?

Det viser seg at sex ikke nødvendigvis gjør at man glemmer sin egen idioti, men man distraheres i alle fall noe. En liten stund. Da vi spiste middag litt senere var jeg fortsatt lett manisk, men måtte innrømme at det ikke egentlig var noen katastrofe jeg hadde foran meg, og at jeg kanskje blåste det hele litt ut av proporsjoner.

Jeg avsluttet kvelden med to episoder av Homeland, og trøstet meg med at jeg i alle fall ikke var ansvarlig for nasjonens sikkerhet.

3 kommentarer

I helga har jeg lært at:

Det er ganske stor avstand, ofte, mellom slik man selv mener noe er, og slik andre oppfatter det. For eksempel gjelder dette ofte egen innsats. Min egen innsats, for å være mer spesifikk.

I min nye jobb er jeg på gyngende grunn hele tiden. Det aksepterer jeg. Etter få måneder forventer ingen – minst av alt jeg selv – at jeg skal være «innkjørt». Jeg bruker latterlig lang tid på å forberede ting. Jeg jobber mer enn noengang og har aldri gjort så lite. Frustrerende? Ja, i grunn, men likevel har jeg stort sett klart å koble av i helgene.

Denne helga, derimot, hadde jeg planer. Store, konkrete planer om å gjøre en del arbeid hjemme, sånn at mandagen skulle bli noe mindre mageomveltende. I stedet brukte jeg lørdag sammen med venner (som tenkt, egentlig). Søndag, derimot, den «flinke» dagen, tilbragte jeg i sofaen foran 2/3 av Homeland, første sesong (jeg vet ikke om dere har sett den, men hvis ikke: I recommend!). Så stappet jeg noen kontanter i en bøsse, lagde suppe til middag, mens jeg sukket og okket over meg selv og egen innsats. Kjæresten min fortalte at han hadde lastet ned sesong to hvis det kunne være av interesse.
-Nei, sa jeg, tertefint. -Jeg må jobbe nå. Kan ikke se på tv.
Etter fem minutter med jobb hadde jeg atter falkeblikket på Carrie, som nå plutselig var LÆRER (Homeland sesong 2). Kjæresten min kommer inn i stua, og jeg gjemte meg under teppet i skam. Han lo høyt og sa han ble ekstra glad i meg når jeg ikke var sånn fink og skulle prestere hele tida. Jeg ble nesten himmelfallen. Jeg! Som jeg – etter egen oppfatning – nesten ALDRI presterer, men hangler litt med som best jeg kan, krysser fingrene og håper alt går bra. Og her står min nærmeste person og sier at det er godt å se meg underachieve.

Jeg blir også litt lykkelig av å se andre gi litt faen. Men jeg ante ikke at noen andre kunne bli det av meg.

,

3 kommentarer

5 år

I dag er bloggen min fem år. Det oppdaget jeg ved en tilfeldighet, jeg redigerte et gammelt innlegg, irriterte meg over egne stavefeil og slurv, da wordpress plutselig så det nødvendig å gratulere meg.

Og da tenkte jeg, har jeg endelig noe å blogge om. Hurra for meg! Eller strengt tatt bloggen.

Nå er det også strengt tatt bare tull at jeg ikke har noe å skrive om. Jeg har MASSE å skrive om. Det skjer mye nytt på jobb, jeg skal snart ut å reise, jeg har tnekt ganske mange nye tanker siden sist, og ikke minst lest de to første Game of Thrones-bøkene (etter å ha sett tre sesonger og en god del GoT-wiki-sider om de ulike personene, siden jeg er en sånn som klemmer på pakkene og vil vite hvordan det går før jeg kommer til slutten). It is known, går jeg rundt og sier, for å irritere kjæresten min. Til venninna mi som nylig fikk barn nr to, sier jeg born in blood and pain, sier jeg mens jeg nikker mot junior.

Jeg har fått dilla på designerklær, en dille som heldigvis sammenfaller med lønnsøkning. Og har også lyst til å skrive om mat, politikk og musikk. Men akkurat nå ble alt bare en ustrukturert liste på en ustrukturert blogg – som tilfeldigvis er fem år. Herre jemini så mye som har skjedd siden da.

8 kommentarer

Sannheter om særheter

Jeg har hele mitt voksne liv i all hovedsak kun hatt meg selv å ta vare på. Ingen enkel jobb det, kan du bemerke, all den tid jeg er ikke uten preferanser, særheter, vaner – og til og med en og annen lyte.

I løpet av relativt sett kort tid har jeg vært så heldig å treffe en veldig fin fyr, som jeg nå skal flytte sammen med. Dette går i et tempo jeg aldri har sett maken til, og hjernen min er i sjokk. Den er ikke vant til å måtte analysere og prosessere på slik rekordtid. Derfor vet jeg knapt hva som skjer halvparten av tiden.

Men jeg har det fint, jeg er fornøyd. Til og med lykkelig innimellom. Så det å bo sammen med et menneske jeg setter så høyt? Det hadde jeg trodd skulle skje uten særlige krusninger på overflaten. Vi elsker jo hverandre…! Kjærligheten overvinner alt, gjør den ikke? Til og med hverdag? Til og med brødsmuler i sofaen og våte håndklær på badegulvet?

Jeg må innrømme at jeg i de siste ukene stilt spørsmålstegn ved hele forholdet. Hvis jeg ikke omfavner stien av brødsmuler han etterlater seg, da kan jeg vel ikke elske ham? Men jeg måtte undersøke. Det bor jo en forsker i meg, og jeg vil jo gjerne ha belegg for det jeg tror og mener. Så jeg gjennomførte en rask survey blant vennene mine (ikke spesielt representativ), og den viste at selv om lite hadde blitt sagt høyt, hadde alle følt på lignende ting. Med unntak av de vennene som hadde valgt partnere med betydelig bedre ordenssans, som tidlig i samboerskapet levde i en tilstand av lett angst for å avsløre seg som de sjuskene de vitterlig var (og er).

Det går altså an (fanfare!) å være glad i noen, å ville bo med dem – og samtidig bli litt irritert innimellom.

Svensken tar det lugnt. Det löser sig, sier han, som svensker ofte gjør. Og klemmer meg, når jeg blir frenetisk over at morgenrutinene mine må endres litt. Bare si fra, ikke bli irritert.

Forløsende ord. Han skulle jobbet i FN (det skulle ikke jeg).

6 kommentarer

I anledning dagen

Jeg er selvsagt feminist. Selv om det er sjelden jeg tar meg bryet med å gå i tog eller skrive kronikker. Jeg vil likevel påstå at jeg er feminist i praksis. For meg betyr det blant annet å ikke forvente at noen skal ordne opp for meg.

Og da jeg leste om boligeierskap og parforhold i Aftenposten tenkte jeg å skrive et par ord om hvor viktig dette er:

For den lykken, den fantastiske lykken når man flytter sammen – den tar kanskje slutt. That’s a fact. Da er det ikke gunstig å ha bodd sammen som elskere, husvert og leietager.

Jeg er i slike lykkelige omstendigheter selv. Og det er med stolthet og trygghet jeg vet at jeg skal være en likeverdig partner i vår fremtidige bolig. Den skal ikke være min, den skal ikke være hans – den skal være vår (og det skal ikke være så mange pynteputer der).

Ha en fin dag, jenter (hvis noen fortsatt leser!)

,

6 kommentarer

Statusoppdatering

Det er mye kjærlighet nå. Jeg vil ikke beklage – jeg beklager ikke – men det er kanskje ikke så spennende eller dramatisk å lese om. Ingen vinglete emo-evnukker. Ingen sleske førsteelskere. Ingen spennende prospects. Men for meg er det både dramatisk og spennende.

Jeg har jo tenkt på det en stund. At det hadde vært fint med en mann. En kjæreste. En som digger meg og gjør meg glad. Bare ved sitt blotte nærvær, liksom. Jeg hadde kanskje tenkt at det skulle skje litt annerledes. Men jeg hadde jo på en måte tenkt at det fantes en eller annen fyr et sted som skjønte greia. Som gjorde meg trygg. Og kåt. På en gang. Jeg har jo også tenkt at det er bra å være alene. Mindre styrete. Mer stabilt. Men så plutselig var han der. Sånn som de ofte er, mistenker jeg.

Han er … mye. Han kan se alvorlig ut, trist. Arrogant, noen ganger. Men hvis jeg smiler, så smiler han også. Og da ser han nesten ut som en liten guttunge, helt uskyldig og veldig, veldig snill. Noen ganger provoserer han meg. Irriterer meg. Han snakker kategorisk om ting noen ganger. Men så er han likevel reflektert, og har alltid noe fornuftig å si. Og vil alltid diskutere. Han sier ting om meg som jeg aldri har tenkt på. Han ser ting som jeg håper ingen legger merke til, men han bruker dem aldri mot meg. Han liker meg uansett. Han vil kjenne hele meg. Og han kan være like usikker som meg. Det kjennes merkelig. Men fint. Jeg greier ikke slutte å kysse ham.

Han ligger i senga og leser. Jeg går bort til skapet, finner fram undertøy. En genser. Han legger fra seg boka og ser på meg. Bare ser. Jeg kler på meg.
-Hva er det, spør jeg. Og ler, for han ser så alvorlig ut. –Var den ikke noe bra, den boka?
-Jo. Men jag kan lese den när som helst. Men jag kan inte se på dig när jag vill. Så jag tittar heller på dig nu.
Jeg drar på meg en strømpebukse (verdens mest usexy ting å kle på seg, er jeg redd).
-Vad tänker du på?
På deg. På oss. At det er fint at du er her. At jeg gruer meg til du skal dra. Jeg smiler tappert, mens jeg graver etter et krøllete skjørt.
-Mmm. Men vad tänker du om oss. Om mig? Er det bara sex? Datar vi, eller…? Vad?
-Det er jo ikke bare sex! Jeg er jo forelska i deg, sier jeg, litt fortvilt. (hva? hva? Er han ikke forelska i meg lenger? Var det den strømpebuksa nå?). Hva tenker du?
Han blir stille. Ser ut vinduet. Jeg blir svett, og får litt vondt i magen.
-Jag vet inte hur.. Det är svårt att snacka kjänslor för mig.
-Velkommen til min verden.

-Jag… Vet inte hur jag skall säga det här utan att det blir too much, eller… Jag vill vara med dig.
Jeg blir litt misunnelig for at han sier så mye finere ting enn meg, men så kommer jo på at det er jo til meg han sier det. Og sånne statements fortjener et kyss.

-Jag undrar hur jag skal introdusere dig för mina venner. Som min kk från Oslo. Han ler når jeg klapper til ham. –Som min «date». Eller… Ja vet man inte kan äga en människe. Män jag skulle kunna säga at du var min.
-Jeg ER jo din.

,

12 kommentarer

…Men jag är kär i dig

Han sier det faktisk. Selv om den lange innledningen om hvordan alle forholdene hans tar slutt fordi han mister interessen (så sexy å høre for en litt usikker ung kvinne) nesten får meg til å kikke uinteressert i taket.

Så kommer det (uventet):

-Jag blir inte kär så ofta. Men jag är kär i dig.

Ordene utløser en mekanisme inne i hodet som gjør at kjevemusklene rett og slett løsner. Haka detter ned. Hjertet, derimot, strammer til, slår fortere, hardere.

Og jeg blir glad – gladere enn jeg har vært på lenge. Jeg ser på ham, ser øynene hans. De mener det (men hvor lenge, hvor lenge). Noe jubler inni meg – noe annet holder opp en hånd (advarende). Vent litt.

Det tar kanskje ikke så lang tid å bli forelska. Å stole på noen (nok) er et langtidsprosjekt. Og mens jeg venter på å få bekreftet at han er den jeg håper (tror), spiller jeg ordene hans i hodet mitt, igjen og igjen.

…Jag är kär i dig.

,

5 kommentarer