Posts Tagged silverscreen

Dypt forstyrrende

Jeg var på kino for ikke lenge siden, og så den fabelaktige Oslo 31. august. Det som imidlertid nesten gjorde like mye inntrykk som filmen, var en av trailerne.

Babycall.

Jeg ble skrekkslagen. Og jeg vil jo ikke i utgangspunktet plage andre, men er ikke dette noe av det skumleste og mest forstyrrende dere noensinne har sett?

Jeg bare spør. Jeg fikk gåsehud helt inn til nyrene og håret mitt la seg ikke ned før etter en halvtime med dvelende Oslo-bilder.

5 kommentarer

Cornelis

Jeg er Cornelis Vreejswik-fan. På min hals. Jeg ser fram til filmen om livet hans med både forventning og… forundring. Jeg ser at Herr Huseby fysiskhar likhetstrekk med kongen av svensk visesang, men om jeg kjøper ham i rollen…? Kan hende jeg har hørt litt for mye på Turboneger. Men – fingrene er krysset, og den står først på lista over må-se når jeg er tilbake i Norge.

,

1 kommentar

Oh Rexie, you’re so sexy…!

Da jeg var tenåring ble jeg og venninnene mine fullstendig bergtatt av en nokså middelmådig amerikansk tenåringsfilm, Empire Records. Filmen, som vi elsket, handlet om platebutikken ved samme navn, og den dagen da alt var så bratt:

Den sleske popstjernen Rex Manning besøker Empire Records, og prøver å lirke kuken sin inn i samtlige kvinnelige ansatte. Penger blir «lånt» fra kassa og en skummel kjede vil kjøpe hele sjappa.

Det var vel først og fremst musikken, og gjenkjennelsen i de sterke følelsene alle syntes å ha som fenget oss så voldsomt. Det var noen kjekke unge menn, og noen foxy damer, det var kjærlighet, det var angst, det var lojalitet og idioti. Og selvsagt var det en fest…

Noen år senere satt jeg på et college in the land of the free/home of the brave, og tok et film appriciation-fag. Da jeg dro kjensel på læreren. Hvor hadde jeg sett ham før? (og det var ikke en slik opplevelse!)

For mitt indre øye trakk jeg fra noen kilo og litt skjegg, og da plutselig det gikk opp for meg at det var selveste Rex Manning som sto der og snakket seriøst om filmfaget. Say no more, mon amour, indeed.

Et av mine mer tilfredsstillende øyeblikk i et auditorium, la meg si det slik.

,

2 kommentarer

Georgie on my mind

Men som stirrer på geiter! What’s not to love?

Jeg elsker George Clooney. Faktisk. Jeg kjenner ham ikke, men jeg føler på meg at han kunne vært den-litt-eldre-mannen-i-mitt-liv. Georgie-boy står på lista mi over menn jeg alltid kan ha sex med, uansett sivil status. Denne lista har jeg ikke så langt delt med kjæresten min, men jeg er sikker på at han vil forstå.

Det fine med George Clooney er at han ikke bare er kjekk, han er også dyktig, flink og samfunnsbevisst. Og enormt sexy. Sa jeg kjekk? Og sexy? Hm. Jeg blir nesten litt skjelven her jeg sitter.

Og som om vi ikke hadde nok med mennene og geitene – om ikke så altfor lenge kommer Up in the Air. Dette tror jeg blir et filmhøydepunkt. Og ikke BARE fordi jeg er evig forelska i Herr Clooney (han er så HOT!), men fordi jeg er ganske sikker på at det er et interessant stykke film. Jeg bommer sjelden.

7 kommentarer

Snåle ting jeg elsker I

Trailere. Filmtrailere. Jeg kan se endeløse mengder av dem og blir aldri lei. Det er mange dårlige filmer der ute, men ser du bare traileren får du kun de kule øyeblikkene matchet med den beste musikken. Det er film på konsentrat. Love!

Men denne traileren kan du trygt se. Og filmen også, tror jeg. Det er ikke bare fordi jeg synes Michael Cera er fantastisk og nærmest til å spise opp (litt aseksuell, dog). Neste gang jeg føler for å sjekke opp noen må jeg nesten prøve en fornorsket utgave av:

Not half as bad as the nasty things I wanna do with you right now. If it’s ok with you?

2 kommentarer

Hevnen er søt

Jeg elsker hevnfilmer. Hvis det er en sjanger er det favoritten min. Jeg koser meg som et hevnlystent lite barn når de slemme får sin etterlengtede lærepenge og min vanligvis ganske velutviklede humanisme er fullstendig glemt.

I helga så jeg Luftslottet som sprengtes med låvvlie Noomi Rapace og ikke fullt så låvvlie Michael Nyquist. I find him unsexy. Han er ikke noe som den Mikael Blomkvist jeg har fantasert om for meg selv.

Luftslottet...

Men Lisbeth – se, Lisbeth hun sparker røv.

På listen over de ultimate hevnfilmene når ikke denne helt opp, selv om jeg godtet meg veldig da den ekle Teleborian ble avslørt, og halvbrorkjøttberget fikk deng.

Her er noen hevnfavoritter:

Quentin Tarantino har gitt mye til sjangeren.

– Kill Bill x 2

– Inglorous bastards.

– Death Proof

Og andre:

– Sleepers

– Greven av Monte Cristo – den mest klassiske hevnhistorien kanskje

– Gladiator

– Sweeney Todd

– V for Vendetta

Føler jeg har glemt veldig mange. Men dette er bra greier. Noe å se når verden trenger a good old ass kickin’.

Flere gode hevnfilmer? Anyone?

5 kommentarer

En perle

Av og til – en sjelden gang – ser du en film du ikke greier å glemme. Noen ganger fordi den er dårlig (Air Force One, ), noen ganger fordi den er bra – men fæl (Boys don’t cry, Lilja forever), og noen ganger fordi den er rørende, gripende, og setter seg fast langt inni deg. Og du vet du må se den igjen og igjen.

Språkets hemmelige liv, The Secret Life of Words, er en sånn film. Vi møter Hanna, som eksisterer mer enn hun lever sitt rutineliv. Hun unngår all sosial kontakt, og blir naturligvis relativt satt ut da sjefen hennes ber, nei, han beordrer henne til å ta ut noe ferie. Hun drar, uten glede, til kysten, der hun får seg et kortidsengasjement som sykepleier for et brannoffer ute på en oljeplattform. Og da skal ikke jeg si mer.

Filmen handler om hvordan Hanna er blitt som hun har blitt. Mest av alt handler den om å være redd, om hvordan menneskene beskytter seg selv når overlevelsesinstinktet alene driver dem fram. Den handler om å finne noe å le av og noe å leve for. Den handler om det å bli sett. Også kjærlighet – selvsagt handler den om kjærlighet.

Den er virkelig noe av det vakreste jeg vet. Kanskje du også vil like den.

,

6 kommentarer