Posts Tagged read it & laugh

Den lange veien hjem

Jeg kommer småtravende inn i avgangshallen på kjente kjære Gardermoen. Humøret er stigende. Sola skinner, jeg har ferie, og snart er jeg hjemme i hjemmets lune rede, og kan nyte de første dagene av udelt fryd, før hverdagen innhenter meg og pappa irriterer meg ved bare å puste, og hvert eneste spørsmål fra mamma blir grunnløse anklager og mas. Jeg kan også glemme at jeg er langt fra voksen og etablert, for hjemme har storesøster rollen som lost cause.

Jeg runder innsjekkingsøy C, og hjertet synker i det jeg ser den vanvittig lange køen som verken har begynnelse eller slutt.
Gardermoen kan i sannhet være et umulighetens rike. Jaja, tenker jeg. Jeg er jo her. Jeg stiller meg opp, og kjenner at det allerede er varmt under skjorta.

Men køen går framover. En høy, blond, sminket amasone nærmer seg menneskemassen jeg står i. Hun sender forvirrede tsjekkere i riktig
retning, manøvrerer seg elegant mellom løpende småbarn, og peiler seg inn på meg. Jeg jubler stille. Kjempekvinnen skal redde meg!
– Hvor skal du? spør hun. Tilsynelatende hyggelig, men jeg skjønner at hun er den type dame du ikke kødder med.
– Til Bodø, solskinnssmiler jeg mot henne, det koster meg så lite å være hyggelig i dag, kjenner jeg.
– Bodø, hun ser (utvilsomt påtatt) forbauset på meg. – Det flyet går jo om en halv time. Jeg er redd du er Altfor Sent Ute.
Og fortsetter: – Du må rett og slett bare gå ut av køen og bort til skranken vår der borte. Du må få Ny Billett. Beklager. Hun ser ikke det minste beklagende ut, men sjokket er for stort til at jeg manner meg opp til å protestere.
– Hæ? er min kommentar. Jeg sverger, du kunne knipset på meg, og jeg hadde gått rett i bakken. – Men det står jo en halvtime før på billetten? Jeg kjenner jeg blir fortvila. Hva skjedde med hjelpen?
– Nei, det står INNSJEKKET en halvtime før. Blikket hennes er medlidende og bak den blonde panneluggen ser jeg at hun tenker stakkar, hun der burde strengt tatt ikke reise alene.
– Jamen, prøver jeg. – Jeg har jo stått her i ti minutter! (En lett overdrivelse, men er jeg kanskje ikke nordlending, og dermed programforpliktet til å overdrive som best jeg kan?). Dårlig idé. Amasonen ser foraktelig på meg og hveser: – Den køen har IKKE vært her så lenge!. Jeg ser rundt meg. Køen er fremdeles vanvittig lang, og den har garantert ikke oppstått på de siste to minuttene. Men slaget er tapt, såpass skjønner jeg. Det er tydelig at Arbeiderpartiets slagord har gått Norwegian hus forbi. Alle slett ikke med.

Irritert, stressa og aldri så lite forbanna, både på meg selv og kjempekvinnen, snur jeg på hælen og prøver å gjøre en elegant sorti. Mislykket, selvfølgelig, da den upålitelige koffertbagen min, som har oppført seg eksemplarisk hele morgenen, nå velter som en potetsekk. Jeg drar den med meg, svetten siler, og jeg sverger jeg kjenner tusen par øyne i nakken.

Jeg småløper bort til Norwegian-skranken. Bare et par stykker der, heldigvis. Jeg trekker kølapp. 117. På skjermen: 97.

Jeg snur meg, og ser en bråte med mennesker som resignerte stirrer vekselvis på kølappene sine og på skjermen. Ingen grunn til å gå motstrøms i dette tilfellet, konstaterer jeg bittert for meg selv, og trekker bakover. Etter noe som ligner en evighet plinger 117 fram, og jeg kaster meg mot skranken, ivrig etter å møte forståelse og sympati. Behersket forklarer jeg situasjonen til den for en gangs skyld smilende skrankevakta. Hun kommer verken med anklager eller kaster bort tid på forklaringer, men går effektivt til verket.

– Vi har ledig plass te dæ på flyetsomgårfemtenførti, mitraljøsekvitrer hun. Pokker Femtenførti. Da er jeg stuck i the windy city*. Men hva skal man gjøre?

– Ok, sukker jeg.

– Ska vi sje, fortsetter hun. – Du har kjøpt en rabattert billett på Internett?

– Ja, innrømmer jeg, og aner at det var her jeg begikk min første alvorlige feil.

– Ska vi sje…. Da må du betale mellomlægget på fjortenhundreogfemtifæm krona, smeller hun av. Gisp, tenker jeg. Gisp. – Gisp, glipper det ut av den troløse munnen min.

– Ja, æ beklage, mæn sånn bli det nånn ganga, sier hun da hun ser ansiktsuttrykket mitt.

– 1455, mumler jeg. – Så da er det i grunn billigere for meg å kjøpe ny billett hos SAS?

Og med ett blekner smilet, og kvitringen forandrer seg til truende snatring:

– Ja, detveitikkeÆ! Mæn hvis du ikkeharbetaltmellomlægget innen en time, så misteduplassen din, og du må kjøp heltnybillætt!

Jeg takker og smiler pent (med sammenbitte tenner), og fortsetter (småløpende, selvsagt), bort til SAS-skranken, der en effektiv skrankebetjent finner plass til meg på et fly som går en time senere, og er mye billigere enn Norwegians kjempetilbud. Med svetten perlende fra alle kroppens kjertler stiller jeg meg i sikkerhetskontrollkø, og kan konstanterer at selv om ferien er begynt føles dette som ulønna arbeid.

*Bodø er Norges svar på Chicago. Byen der vinden aldri hviler.

, ,

4 kommentarer

Flue eller sau?

De mest utrolige ting kan diskuteres. Og engasjement kan hentes fram over de mest banale tema. Jeg har ved to anledninger hatt sterke meninger om hva som skiller drops og pastiller, for eksempel. Noen vil hevde det er to ganger for mye. Uansett.

Forrige natta hadde jeg for første gang samtalekontakt med en av mine bofellers … it’scomplicated-fyr. Har hørt mye om han, og var skeptisk. Men han var ikke ukoselig. Bare litt odd. Følgende samtale utspilte seg mellom oss, sånn i femtida søndag morgen:
Han: E hade dyr.
Jeg: Wow, du hater dyr. Den er spesiell. Hvorfor hater du dyr?
Han: De bare eddær, lissom. E sku ønske alle dyr bare forsvann. Ja, bortsett fra kjøddet, da.
Jeg: Ja, jeg liker dyr, jeg.
Han: Alle dyr?
Jeg: Ja, kanskje ikke alle dyr, men de fleste.
Han: Åssen dyr liger du ikke, da?
Jeg: Nei… Jeg er vel ikke spesielt begeistret for meitemark og insekter og sånn, hvis det er dyr.
Han: Ja, det er dyr. Lige du sau?
Jeg: Eh, ja. Jeg gjør vel det.
Han: Ja, hvis du måtte velge, ka for dyr ville du hatt inne på soverommet ditt – ei flue eller ein sau?
Jeg (ler): Flue eller sau? Jeg ville vel ikke hatt noen av dem inne på soverommet mitt.
Han: Du lige jo dyr, sei du!
Jeg: Ja, men jeg vil ikke ha dem på soverommet mitt for det. Jeg LIKER for eksempel onkelen min, men vil ikke ha ham rekende på soverommet mitt.
Han: Nei, det e jo heilt sjukt.

Godt vi fikk stadfesta det.

, ,

4 kommentarer

Antiklimaks

Vi hadde fest forrige helg, et særs vellykket evenement, om jeg så skal si det selv. En bråte med kjente og ukjente mennesker hadde funnet veien til oss kollektivjenter og stemningen var høy på tross av stusslig musikkanlegg.

Selv koste jeg meg verre, flørta til høyre og venstre, var full og frekk og fin i formen. Etter hvert, da det begynte å dra seg mot morgen, befant jeg meg i klinsj med en gammel kjenning. What can I say? Han lukta så godt og vi dansa så bra. Svakhet – thy name is mine. Når det er sagt, var det slik at jeg på forhånd hadde bestemt meg for å sove alene denne natta, og selv om jeg har en vinglete natur er jeg eselsta når det gjelder. I en time argumenterte jeg med denne «Viggo»: «Det blir kleint i morra», «Ain’t gonna happen», «Gå hjem, for pokker», «Ja, eg bli førrbainna»… Ja, du skjønner tegninga. I sekstida var vi begge utslitte, og «Viggo» resignerte for overmakten (meg). Han tok på seg skoene og mumlet: «Nei, jeg skal ikke si det. Det er litt slemt.»
Jeg: «Tror vi har bevegd oss litt forbi slemt, «Viggo», spytt ut».
Han: «Du går glipp av noe jævlig bra her. Jævlig bra».
Jeg: «—-»
Jeg: «—-»
Jeg: «Det gjør du også. Herregud, gå hjem. Det er lyst ute».

Så vinket jeg farvel til «Viggo» og orgasmene jeg kunne fått.

, ,

Legg igjen en kommentar

Verden vil kanskje bedras, men ikke alltid mødre

manneben

En venninne – 1 – hadde vært på ferie. Hun hadde gitt sporadiske livstegn fra seg på turen, men ingen hadde hørt fra henne etter hjemkomsten. Akkurat da jeg begynte å bli littegrann bekymra fikk jeg en lett hysterisk telefon fra en annen venninne – 2. Som befant seg nordpå.

2: Mora te 1 regnt meg akkorat, ho ha ikkje fådd tak i ho ætte at ho sku ha kommen heim! Ho ha rengt og rengt! Eg ha skrev melding, mæn ho svara ikkje!

Jeg: Nei, ok, jeg kan prøve. Ellers så stikker jeg bare innom i morra.

1 bor som meg i hovedstaden, mens hennes bekymrede mor har flyttet til hjemstedet nordpå. Mødres bekymring for egne barn øker gjerne proposjonalt med avstanden dem imellom. Så også her.

Jeg ringte prompte til 1 , og fikk straks svar. Hun var selvsagt helt i orden, bedre faktisk, siden hun hadde møtt en fantastisk mann og gått i dvale med ham de siste dagene. Hun skulle ringe sin mor straks, og avblåse etterlysning og leteaksjon.

En halvtime etterpå ringer telefonen. 1s mor.

Jeg: Hei, fikk du tak i 1?

Mor: Jada, dæ fækk eg! Nei, egbleijosåbekymra, du ana ikkje. Kasomhelstkunn jo ha skjedd! Ho kunn jo ha skada seg, eller vorre dau. Mæn du veit no, dæ va etelleranna mannebein ho ha runn oppætte. Så dæ…

Nordlendinger! What’s not to love?

,

5 kommentarer

Arti førr ongan (og de voksne)

Noen barnebøker er morsomme å lese for voksne også. Nina Elisabeth Grøntvedts «Den lille helten og kattekidnapperen» er en sånn bok. Den er full av festlige illustrasjoner, utspekulerte detaljer og mye humor. Og ikke nok med det: Nina skriver ikke ned til barn, hun har et språk som gjør at barna heller får noe å strekke seg etter. Det liker jeg!

Dette er den andre boka i serien om den lille helten – og er som den første løselig basert på virkeligheten.

2 kommentarer