Posts Tagged nostalgia

En jeg kjente en gang

Jeg hører denne sangen på radioen og tenker på Nico. Vi jobbet sammen på en restaurant i USA og delte frustrasjon, nikotin og humor amerikanerne ikke skjønte. Lille Nico var fransk og forbanna. Han røykte sigaretter med hele seg og smilte sjelden. I stedet gikk han rundt og mumlet føkk itz mens han skulte på gjestene. Han hadde mørke krøller som aldri ville ligge på plass. Føkk itz. Tror ikke Nico ville likt Gotye noe særlig, men de ligner. Jeg hadde ikke tenkt på ham på år før jeg ante spor av fransk aksent forrige dagen.

Nico, altså. Jeg lurer på hva som skjedde med ham. Kjenner jeg ham rett er han fortsatt tynn, nikotin-avhengig og rimelig frekk.

,

2 kommentarer

Barndomsmeg

Da jeg ba dere foreslå tema jeg kunne skrive om til jubileumsinnlegget mitt, var det flere som nevnte barndom. Altså min barndom, tror jeg. Ikke barndom generelt.

Noen snakker om barndommen sin som om den var en tydelig og klar størrelse. En helhet. Det er mulig at jeg var spesielt fraværende eller kanskje jeg ikke fikk nok oksygen eller noe, men jeg husker bare fragmenter. Og litt underlige fragmenter også.

Det beste barnsdomsmeg visste var å lese. Jeg lærte meg selv å lese da jeg var sånn fire-fem, og ingen fikk det helt med seg før jeg plutselig kunne. Jeg husker øyeblikket, jeg husker boka. En liten bok med stive blad som handlet om tog. Etter det var jeg solgt. Jeg satt gjerne i timer og leste, og hadde ingen stoppet meg ville jeg nok lest i dager i strekk.

En annen ting jeg elsket var at det alltid skjedde noe. Farmoren min bodde hjemme hos oss (eller bodde vi hos henne?) da jeg var barn. Hun var litt av ei dame. Det var alltid noen på besøk, og farmor styrte med noe som sikkert var jernhånd, men som bare var henne. Hun lagde masse styr ut av alle høytider, alt skulle være på en bestemt måte, pynten skulle være sånn, maten slik, kakene mange og gode. Tanta mi sier jeg ligner på farmor. Jeg håper det gjelder mer enn utseendet. Jeg fløt alltid rundt i utkanten og var prinsessa, men ville ikke synes for mye for da sa ikke de voksne det som de ellers ville sagt og som jeg helst ville høre. Som når onkelen min fortalte om motorsykkelturen med hun jenta som falt av i en sving. Eller tanta mi, som hadde sneket seg inn lenge etter at hun skulle vært hjemme. Alt sammen, jeg sugde det i meg som en svamp.

Jeg snakket nylig med faren min om små barn, da han plutselig (han snakker aldri om slikt) sa at han aldri hadde skjønt det med at unger plukket på alt mulig, for da jeg og søsteren min begynte å gå rev vi aldri ned noe som helst. Så vi bare spaserte omkring? spurte jeg, lattermild. Nei, vi tok på ting, kunne han fortelle, men de gikk liksom aldri i bakken.

Jeg var veloppdragen. Det handlet nok like mye om at jeg var kjempesjenert, og dermed framsto som veldig rolig og snill og høflig. Jeg var den typen som kunne finne på å gjemme meg under et bord hvis guttene i klassen bråkte for mye. Jeg har alltid hatt problemer med å takle bråk og krangling. Det var nok

Det verste barndomsmeg visste. At noen var sinte, særlig hvis de ble sinte på meg. Jeg har fortsatt problemer å takle det og hvis noen hever stemmen begynner det å suse i ørene mine og pulsen stiger som om jeg hadde trent.

Barndomsmeg var livredd menn. Alle store, høye, skjeggete menn (bortsett fra min egen far), som av en eller annen grunn skulle skøye uavlatelig med meg. Dette er et paradoks siden jeg i dag har betraktelig varmere følelser overfor nettopp denne gruppen.

Barndomsmeg syntes det var fryktelig gøy å lure folk. Særlig var det gøy å gjemme bilnøklene til min svært distré far, som gikk fem på hver gang.

Dessuten elsket jeg hester og alle andre dyr. Jeg elsket å gå barbeint, sykle på den (rosa) sykkelen min, leke med venninnene mine (selv om jeg ofte foretrakk min eget selskap) og se film (kino var kjempeeksotisk). Jeg var sjenert, men interessert, jeg var veslevoksen og jålete, jeg var redd og tøff om hverandre.

Litt sånn som nå.

,

13 kommentarer

Å stå på egne bein

En gang da jeg var kanskje seks år rømte jeg hjemmefra. Jeg og søster hadde fått nok av hjemmets åk. Vi ville ut og smake på friheten. Etter middag, da stillheten hadde senket seg i huset fant vi ut at tiden var inne. Vi dro på oss cherrox-støvlene, snek oss ut døra og løp jublende langs veien, vekk fra hjemmets lune rede. Vi hadde unnsluppet! Vi var frie, alene i verden! Vi fniste og lo. Men hvor gikk så ferden?

Til dagmammen vår som bodde femhundre meter unna. Hun ble litt overrasket over at vi plutselig troppet opp på døra, begge iført røde strømpebukser, stripete gensere og blå cherroxer. Men hun var kvinne nok til å ta asylsøknaden på strak arm. Hun slapp oss inn og sjenket saft. Vi snakket om livets urettferdigheter og hva søsteren min hadde lært på skolen. Vi fikk mer saft og var såre forøyde der vi satt i stua hennes og gnagde på hver vår mariekjeks. Det måtte være slik det var å være voksen og selvstendig.

Ikke fryktelig lenge etter så vi foreldrene våre nærme seg. Vi skjønte at spillet snart var over og fnisende gjemte vi oss inne i loftsgangen. Vi skulle kjempe til siste slutt!

Jeg kan den dag i dag ikke huske hvorfor vi rømte, men frihetsfølelsen jeg kjente i det barnebeina mine labbet bortover hovedveien (samt tryggheten i å holde hånda til storesøster) tar jeg fram og kjenner på stadig vekk. Å stå på egne bein har for meg har alltid hatt et preg av røde strømpebukser og blå cherrox-er.

,

10 kommentarer

Hvor ble de gamle damene av?

Da jeg var lita jente dro vi ofte på besøk til gamle damer. De var venninnene til farmor, tror jeg, men jeg spurte aldri – tenkte aldri på det, for de hadde alltid vært der. Jeg måtte ha på meg noe litt finere, kanskje et skjørt eller en kjole. Jeg satt musestille og hørte på de voksne snakke. Hvis jeg var usynlig lenge nok glemte de at jeg satt der, og de snakket om gamle dager og alt de gjorde da. Jeg elsket å høre om det. Gamle dager hørtes ganske gøy ut.

De gamle damene hadde alltid kaker. Kaffe og kaker og sukkerbiter i små skåler, fløte i en liten mugge jeg i hemmelighet hadde lyst på. De spurte alltid med snill stemme om vi ville ha brus, og det ville vi. Champagne-brus i små glass med stett. Belønningen for å sitte stille mens de voksne snakket var at du fikk drikke av de fine glassene. Jeg spiste vafler med multer eller tyttebær. De hadde aldri sjokoladekake, men vafler var godt. Skuffkake var for de voksne. Bløtkake var for de voksne. Vafler var for meg.

De gamle damene sa alltid så mye pent. Kalte meg prinsesse og sukket over det lange håret mitt, eller hvor lita jeg var. Jeg solte meg i godordene deres og tok en vaffel til. Litt mer brus.

Det er fint å ha en gammel dame å besøke.

4 kommentarer

Jordbær-minner

Jeg tenker mye på sommeren når det er høst. Ikke bare sommeren som var, men somre generelt.

Da jeg var lita jente pleide vi å sommerbesøke tante og onkel sørpå. Det var eksotisk for ei lita nordlandshulder. Ikke bare var det varmt hele tida, men kveldene var bekmørke, vi så flaggermus i skumringa, og pinnsvin i buskene. Vi kunne ta tog og trikk, og best av alt: de hadde hage med epletrær og bærbusker. Hjemme i nord var vi heldige hvis ripsen begynte å rødme i september. Som vi fråtset!

Besøkene våre falt alltid sammen med jordbærsesongen. Det var ubeskrivelig stor stas med nyrørt jordbærsyltetøy på ferskt brød. Og når onkelen min gledesstrålende annonserte: Og til dessert… blir det JORDBÆR! ringte han liksom sommeren inn. Jeg ser dem for meg… Solvarme røde jordbær med melk og sukker. I grønne dessertskåler med bobler i. Vi nøt. Og alltid spiste vi sommermiddagene ute da.

Onkelen min elsket jordbær (Jeg bruker fortid, fordi han er død nå. Uten at det vedkommer anekdoten på noe som helst slags vis). Han pleide å kjøpe inn kilovis, gjerne på selvplukk. Han plukket og plukket. Renset og renset. Rørte og rørte. Og til dessert… blir det JORDBÆR! . Det ble jordbær til dessert ganske ofte. Hver dag, faktisk. Og for en som meg, hvis største karakterbrist sannsynligvis er trangen til å stadig ønske noe nytt, ble det en sommer til slutt for mye.

Jeg har ikke lyst på dessert i dag. Sa jeg (11 år) veslevoksent, etter 14 dager med jordbærdessert og jordbærentusiame. Bollen med jordbær sto klar på bordet, men tanken på et eneste bær til bød meg i mot. De voksne så på meg med undring. Jeg ville ikke si ikke lyst på jordbær, for da tror jeg onkelen min kanskje ville blitt lei seg. HVA? Men vi skal jo ha JORDBÆR til i dag! sa han. Vantro. Jeg bare smilte og sa jeg var mett etter middagen. Det var det ingen som tvilte på, siden jeg alltid har vært El Glupsko ved middagsbordet.

Av og til tenker jeg – tenk om jeg hadde spist meg lei på jordbær? Det som er så veldig sommer og fint og godt? Uansett – nå skulle jeg gitt mye for en liten svipptur tilbake til en barndoms sommerdag, med sol og pinnsvin og eplehage – og jordbær til dessert.

,

1 kommentar

Lørdagslyd

Det aner meg at jeg ikke er den eneste nittitallsnostalgikeren her ute. Så kanskje er det flere enn meg som smiler bredt og tramper takten når Londonbeat albuedanser seg inn i lørdagen.

,

2 kommentarer

Semesterstart

Det er studiestarttider og overalt hvor potensielle studenter ferdes står det mennesker og deler ut ting som a) opplyser om ting man vet – eller burde vite b) ingen ville kjøpt, men nå er det gratis c) gir rabatter på ting man vanligvis ikke ville kjøpt men nå er det billigere. Alle ser barnslig glade ut over kaffeprøver, munnskyllevann, nudler (uten fett), tyggegummi (uten sukker).

Jeg, ikke-student, smiler som en sol, ikke på grunn av greiene (ferdigsaus, liksom. I have never….!), men fordi jeg liker at noen tror jeg er student. Lykke til med studiestart, sier de. Takktakk, stråler jeg, og går på kontoret etter en tur i personalkantina.

Og overalt er det en sånn egen stemning, litt sånn elektrisk, skjønt ikke bra, men ganske bra likevel. Det er en spenning i lufta. Noen ansikter er engstelige, det er de som ikke har funnet noen ennå. Og så er det de som prater, prater høyt og ler, og ser ut som studentene i brosjyrene, de med mange venner, de som sklir rett inn. Ryggene deres er rettere og de virker roligere. De er roligere.

Jeg husker det godt. Det er ikke så lenge siden.

Legg igjen en kommentar