Posts Tagged mellomænneska

You must be the change you want to see in the world

Ikke mine ord, dessverre, men Mahatma Gandhis. Han fikk liksom sagt det, han. Nå ble han riktignok skutt, og det er kanskje sånn som skjer med de som sier de klokeste tingene. De beste blant oss, typ.

Jeg får lyst til å skrive om dette av og til, det at det er flest av oss ikke-Gandhier, ikke-Martin Luther King-er. Det var bare en Moder Teresa, og verden vil nok heller aldri se make til Nelson Mandela. Så hva gjør vi? Opphøyer dem til helter og heltinner (vel og bra), mens vi okker og aier oss over idiotien blant oss, likegyldigheten, mangelen på raushet. Adjø, solidaritet.

Jeg gjør det, jeg og, bare så det er klart.

Men hvis vi vil ha et litt bedre samfunn må vi skape det selv. Det hjelper ikke å velge Obama-er hvis vi ikke sier hei til naboen eller tilbyr oss å hjelpe mødre med barnevogn ut av bussen. Hvis vi driter i jenta som sitter og griner alene på en benk. Hvis vi aldri har tid til gamle tante Hjørdis eller en av dem som er litt uttafor. Det koster ikke så mye.

(Det koster heller ikke så mye å tenke på litt mer enn lommeboka når du putter stemmeseddelen din i en urne nær deg på valgdagen. Fikk jeg jaggu sagt det og.)

Og hvis noen synes du er en idiot fordi du smiler til en fremmed på gata, så kan de ikke nekte for at du er en hyggelig en. Så det så.

,

6 kommentarer

Når eplet har falt et stykke fra stammen

Litt merkelig dette med foreldre. Vi velger ikke dem. De velger ikke oss – ikke hvem vi skal være i alle fall. Det gir rom for umåtelige skuffelser for begge parter. Likevel – man er stuck med hverandre. Man lever sammen og stort sett blir man ganske glade i hverandre. Forunderlig.

Jeg har et unært forhold til min far. Det kan gå måneder mellom hver gang vi snakkes, og det er i grunn ganske greit. Vi er ikke sinte på hverandre, ikke egentlig. Vi er bare særdeles ulike. Jeg har tenkt mye på hvorfor det er sånn. Mye av svaret ligger å finne i pappa, som er überfjern, helt ute av kontakt med den virkeligheten jeg (og de fleste andre) lever i. Jeg husker da jeg var ni, farmora mi var sjuk, alle gikk på nåler og venta på prøveresultatene. Jeg satt og gjorde lekser ved siden av telefonbordet en dag (pre mobil-æraen, som dere skjønner) da min far satte seg ned og slo et nummer. Han begynte å prate med personen i den andre enden, konstanterte «Ja, det er kreft. Det er ikke så mye å gjøre med», snakket litt til og la på. Han ignorerte meg fullstendig. Jeg var en unge som fikk dødsdommen til en av mine nærmeste servert uten ett forklarende ord.

Jeg husker ennå hvor sjokkert jeg ble og hvor vondt det gjorde. Min far er ingen slem mann, men han greier ikke dette med følelser. Så det er kanskje ikke så rart at jeg aldri velger å betro meg til ham, og følgelig har han aldri blitt en del av meg som annet enn en foresatt.

Han har gjort ting som har skuffet meg stort. Han har aldri stilt opp. Og jeg – bitterbirgit – har selvsagt slitt med å forsone meg med det. Jeg får aldri en amerikansk drømmefar. Jeg får ikke engang en dysfunksjonell, men elskelig en, sånn fra norsk film på nittitallet.

Nå er det han som har fått kreft. Ikke livstruende, ikke håpløst. Men formodentlig skummelt likevel. Da han fortalte meg det over telefonen hørte jeg hvor redd han faktisk var. For første gang på lenge kjennes det som om jeg kanskje kan tilgi ham for å ikke være den faren jeg ønsket.

, ,

7 kommentarer

Når du minst venter det

De dukker opp når du slutter å tenke på dem. Før, da sårene var åpne gikk du rundt, forberedt, og tenkte at sannsynligheten tilsier at vi treffes. Stålsatte deg. Men det skjedde aldri.

Nå derimot, når du nesten har glemt at det er en stor sjanse for at dere ses, da gjør dere det.

Jeg traff akkurat moren til eksen min. Vi skulle begge inn samme etasje i bygget der hun studerer og jeg jobber. Jeg så hun var litt usikker på om jeg ville si mer enn hei. Det ville jeg. Vi snakket litt om løst og fast, og til slutt sa hun «Jeg savner deg». «I ligemåde» sa jeg, smilte og mente det. Hun er et nydelig menneske, hun bare minner meg om noe som gjør vondt.

Jeg har i noen måneder tenkt at det er rart at vi aldri treffes. Plutselig gjorde vi det, og det gikk fint.

,

2 kommentarer

And then there was silence

«There grew up the notion that strangers had no right to speak to each other, that each man possessed as a public right an invisible shield, a right to be left alone.»

Jeg holder på med en doktorgrad, og gjennom arbeidet mitt kommer jeg borti mang en interessant tenker. Av og til får jeg aha-opplevelser. Sånn som i dag, mens jeg egentlig drømte om en kopp kaffe, og bare skulle lese avsnittet ut.

Jeg holder på med en bok av den amerikanske sosiologen, Richard Sennett, The fall of public man. Den handler om hvordan det offentlige rom har endret seg siden 1700-tallet, og etter hvert blandet seg med den private sfære. Utviklingen gikk i en retning der man utover på 1800-tallet begynte å anse privatsfæren som mer høyverdig og «riktig» enn den offentlige, blant annet på grunn av kapitalismens framvekst (jeg skal ikke gå alt for mye inn i detaljene). Før hadde disse to sfærene sameksistert, adskilte, men likeverdige. Da kunne en politiker, eller en annen offentlig person, verdsettes (eller dømmes!) utfra jobben han gjorde – og privatlivet hans ble holdt privat. I dag er offentlige personers privatliv gjenstand for både allmenn interesse og bedømmelse. Men dette var en digresjon.

Tilbake til aha-opplevelsen. Sitatet øverst i innlegget mitt. Sennett sier at en av årsakene til krisen som oppsto i det offentlige liv var stillhet. Han nevner flere andre grunner, men det var denne som skapte aha-et. For det er så sant. Vi aksepterer ikke preik i det offentlige rom. Setter jeg meg ned på en benk i parken, så er det under en forutsetning av, ja, jeg vil påstå nærmest ved en symbolsk kontraktsinngåelse med omgivelsene, at jeg får være i fred. Jeg snakker ikke til deg. Du snakker ikke til meg. Vi liker det private og nære, vi er nærmest redde for interaksjon med fremmede i det offentlige.

Og tar jeg en pause fra mine litt mer faglige betraktninger om emnet, så sitter jeg her på kontoret mitt og er litt lei meg på samfunnets vegne. Hadde stillhet ikke vært et sånt inngrodd element i menneskers liv i det offentlige rom, hadde vi kanskje fått flere slike opplevelser…

4 kommentarer