Posts Tagged melancholia

Grå dager

Det kjipeste er når grå dager kommer med solskinn. Da blir kontrasten større, og du skjønner med ett at livet er tomt og meningsløst. Og ingenting spesielt har skjedd, så du føler deg ekstra råtten for å være en sånn sutrete I-landstype som har eksistensielle kriser mens andre sulter og dør. Det er kjernen i de grå dagene, at de er grå uten noen som helst slags grunn.

Og hvis du er en utålmodig person, som meg, så blir du litt desperat. Intellektuelt sett vet du at det går over, ja, kanskje til og med ganske snart. Men hjertet har sunket helt ned i magen, det er tungt og svart og smitter deg på innsiden.

And when people run / You think they run away from you

Det er litt sånn. De kjennes triste bare, de dagene. Men det går over, det grå. Jeg leste et dikt av Tomas Tranströmer hos Tirill. Jeg vet ikke hvorfor, men det er noe med ordet oändligt som hjelper.

10 kommentarer

Looking for Mr. Right.

Jeg er for gammel til dette. Jeg burde vite bedre. Drikke for mye. Sjekke opp menn. Kline med dem. Bli med dem hjem. Nothing good can come of it.

Han minner litt om eksen min. Smart. Dyktig. Voksen. Så da jeg plutselig kysset ham på den festen føltes det merkelig kjent. Han så på meg sånn som menn og ikke gutter ser. Som gjør at jeg finner på ting som å kle av meg før han har låst opp døra. Men beholder skoene på.

Jeg vet å finne dem. Så når han er en sånn mann som dagen derpå sier bare ligg her og slapp av, du. Står opp og handler, fikser frokost, brygger kaffe og sjenker juice. Ler og sier han har kjøpt noe til meg. En tannbørste med kyssemunner på. Stryker meg på ryggen og spør om han kan treffe meg igjen. Så blir jeg ikke overrasket.

Radaren finner riktige menn, nemlig. Den finner bare ikke den rette.

,

2 kommentarer

The cheese stands alone

Vi hadde vært på en hyggelig fest, hadde drukket altfor mye vin og var skjønt enige om at vi trengte mer. «Vi» er jeg og en venninne, som kanskje ikke er dumpa, men som absolutt trenger å glemme noen. Problemet med å glemme noen i Oslo er at utelivsradiusen er så liten at man ikke kan gå noe som helst slags sted uten å snuble over gammelt nytt. Da vi fnisende går opp Pløens gate ser jeg han jeg ikke vil se i køen utenfor Mono og hjertet mitt krymper en størrelse.

Vel plassert blant andre hipstere på en bar ikke langt unna kunne jeg konstantere at jeg ikke har vært skikkelig singel på byen på svært, svært lenge. Venninna mi har draget og jeg observerer med interesse. Hver eneste gutt som kommer bort til meg er enten for høy, for lav, for dum, for cocky og jeg klamrer meg til halvliteren som om den var en livbøye, mens frykten stiger. Da venninna mi begynner å kline med fyren ved siden av griper jeg meg i å speide etter ham jeg savner. Kanskje han står i køen. Kanskje han kommer innom. Kanskje han savner meg.

På sånne kvelder hjelper det ikke med morsomme menn som bøffer røyk til oss begge. Som tøyser og tuller sånn at jeg faktisk må le litt. Da han gir meg kortet sitt og ber meg ringe vet jeg at det ikke kommer til å skje. Og jeg reiser meg, gir ham en klem, og går i den lyse Oslo-natta. Før jeg kommer til Brugata triller tårene og jeg må sette meg ned, hente meg inn, ta meg sammen.

Jeg kjøper en is, finner en taxi. Jeg gråter hele veien hjem, uten en lyd og håper at sjåføren ikke skal bry seg. Han kjører meg til døra uten et ord, jeg betaler, takker og låser meg inn.

Hele veien opp til fjerde etasje gråter jeg. Mest av savn, litt av lettelse: snart hjemme, trygghet, bare meg. Når jeg endelig er hjemme der ingen kan se meg føles det ikke bra, bare ensomt. Jeg ser på telefonen min, jeg vil ringe ham, si jeg savner deg, jeg savner deg. Jeg savner deg.

I stedet sovner jeg med sminken på i det sola går opp.

,

6 kommentarer

Matter out of place

Hjertet mitt er på utsida. Det er ikke så mye inni det akkurat nå, så kanskje det ikke gjør noe. Men utenpå er det rått. Jeg orker ikke folk, jeg orker ikke fyll, jeg orker ikke fredag.

Jeg har kjærlighetssorg, og som Leonard lærte oss – det fins ingen kur mot slikt.

Jeg hater ham som gjorde dette, og jeg kjenner en grådig fryd hver gang jeg forestiller meg skotuppen min fly inn i ansiktet hans. Jeg håper han på et eller annet vis bare kan forsvinne fra jordens overflate. Er du kjip mot meg skal du faen få betale for det. Jeg vet jo rasjonelt at det ikke er fordi han ikke liker meg, og han sikkert har det litt vondt han også, men det driter jeg i. Han har ødelagt mai. Han har ødelagt våren min. Den skulle være så fin. Jeg hadde planlagt å svime rundt, vinden i håret, sola i hjertet, forelska og alltid på vei. Nå vil jeg bare hjem, under dyna, jeg orker ikke alle de blide folka rundt meg.

Jeg er hjemme og det hjelper bare litt. Jeg griner til det er slutt og sitter apatisk foran tv-en. Det går sikkert over. Jeg har vært med på dette (mange ganger) før. Men kanskje det ikke går over. Kanskje hjertet mitt er slitent? Kanskje det ikke orker mer? At det banker nok til å gå på jobb, gå på trening, le med vennene mine. Men at det bare ikke blir noe mer enn det?

Jeg passer ikke noe sted.

,

9 kommentarer

Ja, det er faktisk deg – ikke meg

-Hadde jeg hatt et håndvåpen hadde jeg plaffa dem rett ned.
-Ville du sikta på knærne, eller…?
-Hodet. Selvsagt. Kjappest.

Jeg så rasende bort på to fulle, kåte tenåringer som sto og gnukka seg på hverandre ved busstoppet. Venninna mi – ikke nylig hjerteknust – så nervøst på meg.

Men det er selvsagt ikke deres feil. Det er ikke deres feil at jeg er blitt dumpa. Igjen. Det er ikke deres feil at jeg liker menn så fulle av issues og dritt at det aldri kan gå. Det er min feil det, og det er jeg som betaler.

Han ringte mens jeg satt på jobb. Og «måtte snakke med meg om noe». Jeg skjønte med en gang greia og stålsatte meg for det klassiske refrenget: Det er ikke deg / Det er meg / Det er for vanskelig / Du fortjener bedre / Jeg håper vi kan være venner.

Det var med pervers glede jeg hånlig avslo det siste.

,

14 kommentarer

Møkkapytondrittdag

Tror det er den korrekte betegnelsen på en dag som denne. Som skulle være fin. Det er fredag. Jeg har sovet godt. Jeg har det fine skjørtet på meg. Jeg spiste god frokost og fikk tid til å lese A-magasinet. Jeg har drukket kaffe, og det regner ikke ute. Venninna mi har fått en baby, goddamnit!

Hva feiler det meg?

I dag henger det en mørk sky over hodet mitt, og den følger meg uansett om jeg er på kontoret, ute på gata, på trikken. Til og med inne på do er den.

Hormoner? PMS? Stress? Ikke vet jeg. Alt var galt i morges, håret var dumt, lommeboka var plutselig borte da jeg skulle stemple flexi-kortet, ergo snek jeg på trikken, som jeg hater å gjøre. Telefonen min, som jeg måtte ha til møtet jeg skulle på, var nesten utlada og slått av og jeg huska ikke koden. Og jeg måtte innom jobb og dessuten på do, og tida fløy fra meg og skoene klemte.

Nå rakk jeg møtet, og lommeboka lå i veska, den hadde bare gjemt seg. Jeg har gjemt meg hjemme og spist bringebær og drukket farris. Jeg fikk opptil flere hyggelige meldinger og i morgen har jeg bestemt skal bli superfin.

Men hva dager angår er denne fortsatt ganske vond.

Legg igjen en kommentar

I dag er jeg redd for:

at det jeg har gjort er feil

at jeg skal kjenne hvordan ensomheten kveler meg på kalde vinterkvelder

å dø alene, og bli funnet 14 dager senere av noen som reagerer på lukta.

at i løpet av de 14 dagene har den lille skjødehunden min spist opp halve meg

I dag håper jeg:

at alt ordner seg for sånn halvsnille jenter

at universum reagerer positivt på at man rydder opp i relasjonene sine

I dag tror jeg:

at det nok var riktig likevel

selv om det er leit.

og det kommer til å være leit en god stund.

begynner å gå opp for meg at ingenting er svart-hvitt.

, ,

5 kommentarer