Posts Tagged matters of my heart

Skal ikke glemme kjærlighten og hvordan det begynte

Säg till om jag stör

Säg till om jag stör,
sa han när han steg in,
så går jag med detsamma.

Du inte bara stör,
svarade jag,
du rubbar hela min existens.
Välkommen.

Eeva Kiilpi

Legg igjen en kommentar

Jeg – en romantiker

Siden jeg har en forkjærlighet for å sparke inn åpne dører, kan jeg ikke la Valentin-dagen* gå upåaktet hen. Riktignok kjennes det litt som å le av en halt eller pukkelrygget – ganske ondskapsfullt og litt for enkelt – samtidig er det jo ingen Valentin-person som tar seg nær av tynet som kommer, så… Da så.

Vi skjønner at det er handelsstandens dag, dette? Ikke kjærlighetens. Handelsstandens. De elskende har jo muligheten til å hver dag glede sin kjære, de trenger strengt tatt ikke påminnelser fra butikkene. Åja… jeg har en kjæreste… Jeg elsker ham/henne jo, riktig, riktig. Da må jeg vel kjøpe en gave i dag?

Og vi som ikke elsker? Vi får titte begjærlig bort på alt det røde, søte, det sexy, det frekke, det fine. Kanskje til neste år. Da er kanskje vi blant de som kjøper.

Nei, takke meg til. Jeg har da hatt kjærester mang en 14. februar, og har aldri hatt noe ønske om å ta del i hysteriet.

Men så tenker jeg: Kanskje er det bare min kyniske side som programmessig kicker inn? Kanskje du tenker: Åh herregud for en Bitter-Birgit. Nei – faktisk ikke. Jeg har det på akkurat samme måte med den nylig importerte Halloween-feiringa, som nordmenn ikke får dreisen på i det hele tatt. Amerikanerne kan Halloween. De kan Valentines. De kan kommersielle festdager. De kan date-kulturen på fingerspissene, de kan høflighetsfraser og tomprat og de kan lage film om det. Jeg er ikke bitter, jeg ser bare forskjellen.

Hva kan vi nordmenn? Vi kan misunne amerikanerne, vi kan le av dem. Forhåpentligvis kan vi le av oss selv også. Og kanskje, kanskje kan vi smøre matpakke til kjæresten en helt tilfeldig morgen i april. Eller november. Vi kan holde selbuvott-hender og spandere dyr, komplisert øl (ikke på valgdagen). Kysse litt ekstra, gjerne på offentlig sted. Vi kan sikkert også lage film om det, men den blir aldri like glossy eller melodramatisk. Men det er kjærlighet, lell.

Kom ikke her å si at jeg ikke er romantiker.

*Klarer ikke å bestemme meg for om det er kleinest på norsk eller engelsk, eller rett og slett like ille.

,

7 kommentarer

-Du er så fin og jeg er så dum

Jeg burde vel skjønt det. Skjønt at det kom til å skje noe når vi møttes igjen. Men slikt vet man aldri. Og det begynte så forsiktig. En klem da vi kom, noen vittige kommentarer om kvelden så langt.

Jeg plasserte meg langt unna og han pratet med venninna mi. Jeg hadde drukket litt for mye prosecco, men prøvde å tenke rasjonelt. Han er her. Dere er ikke noe. Det er greit. Du treffer egentlig noen andre. Skjerpings. Sånne ting man må si til seg selv noen ganger, når tankene spinner sine egne baner.

Litt seinere. Jeg var på kjøkkenet på jakt etter mer vin. Unødvendig såklart, men definitivt behøvd. Han lente seg mot benken. Du svarte aldri på meldinga mi. Jeg snudde meg, smilte. Nei, du jeg glemte det. Han sto nærmere. -Jeg skjønte ikke hvorfor du ikke svarte. Jeg sa ingenting. -Du er så fin. Slutt å være så fin. Jeg er en idiot.

Det var sikkert proseccoen. Eller nostalgien. Eller nyttårsaften, og da vil man kysse noen. Eller kanskje det var noen følelser der fortsatt. I en bevegelse, var han nærmere og jeg sto helt inntil. Og vi kyssa hverandre. På kjøkkenet. Seinere i sofaen. Ute, mens det snødde stille og hodet mitt suste. På nachspiel som vi bare prøvde å komme oss vekk fra. I senga hans.

Jeg begynte å grine. Det var sikkert proseccoen. Eller nostalgien. Eller nyttårsaften. Det var nok ikke noe mer, men noen ganger er det nok. Han strøk som før og holdt like godt rundt meg. vi lo like mye og jeg ville egentlig ikke ut av den senga. Da jeg traska hjem i regnet 1. januar var jeg nok ikke like fin som kvelden før. Men han var fortsatt en idiot.

,

9 kommentarer

Ingen søndagsengel I

Han drar meg i beina, bort til seg. Jeg ler. Av ham. Av oss. Av meg. Vi kysser hverandre, lenge. Det kjennes helt riktig, som alltid. Hodet mitt er klart og vet at det er feil. Skjønt, akkurat nå har kroppen kontroll, den vet hva den vil. Det er ikke hjertet som styrer lenger. Heldigvis. Vi kysser hverandre, fortsatt. Sultent. Kroppens sult. Vi kysser hverandre og vi ler.

Klærne forsvinner bare. De gjør alltid det. Og han lukter som han gjorde for fire år siden, den sommeren det begynte. Jeg biter ham i halsen, klorer ham på ryggen i det jeg kommer.

Vi prøver begge to, som alltid, å lindre, lette, glemme, fortrenge. Always trying to ease the pain. Hver på vår kant. Vi får det til, sammen. Det varer ikke så lenge. Jeg skulle si noe til ham, noe om å slutte med dette. Noe om hvor kjipt alt ble den gangen, hvordan alt ble grått inni meg og jeg sluttet å være glad. Og at jeg aldri har vært så tøff som jeg virker. Men jeg får det ikke til.

Jeg får ikke roa meg, sier han. Jeg sier jeg vet det. Men han er rolig nå. Det er derfor han alltid ringer meg. Og jeg? Jeg er mett.

Vi har det fint akkurat nå. Det varer til jeg går ut døra og han lukker den.

, ,

1 kommentar

The cheese stands alone

Vi hadde vært på en hyggelig fest, hadde drukket altfor mye vin og var skjønt enige om at vi trengte mer. «Vi» er jeg og en venninne, som kanskje ikke er dumpa, men som absolutt trenger å glemme noen. Problemet med å glemme noen i Oslo er at utelivsradiusen er så liten at man ikke kan gå noe som helst slags sted uten å snuble over gammelt nytt. Da vi fnisende går opp Pløens gate ser jeg han jeg ikke vil se i køen utenfor Mono og hjertet mitt krymper en størrelse.

Vel plassert blant andre hipstere på en bar ikke langt unna kunne jeg konstantere at jeg ikke har vært skikkelig singel på byen på svært, svært lenge. Venninna mi har draget og jeg observerer med interesse. Hver eneste gutt som kommer bort til meg er enten for høy, for lav, for dum, for cocky og jeg klamrer meg til halvliteren som om den var en livbøye, mens frykten stiger. Da venninna mi begynner å kline med fyren ved siden av griper jeg meg i å speide etter ham jeg savner. Kanskje han står i køen. Kanskje han kommer innom. Kanskje han savner meg.

På sånne kvelder hjelper det ikke med morsomme menn som bøffer røyk til oss begge. Som tøyser og tuller sånn at jeg faktisk må le litt. Da han gir meg kortet sitt og ber meg ringe vet jeg at det ikke kommer til å skje. Og jeg reiser meg, gir ham en klem, og går i den lyse Oslo-natta. Før jeg kommer til Brugata triller tårene og jeg må sette meg ned, hente meg inn, ta meg sammen.

Jeg kjøper en is, finner en taxi. Jeg gråter hele veien hjem, uten en lyd og håper at sjåføren ikke skal bry seg. Han kjører meg til døra uten et ord, jeg betaler, takker og låser meg inn.

Hele veien opp til fjerde etasje gråter jeg. Mest av savn, litt av lettelse: snart hjemme, trygghet, bare meg. Når jeg endelig er hjemme der ingen kan se meg føles det ikke bra, bare ensomt. Jeg ser på telefonen min, jeg vil ringe ham, si jeg savner deg, jeg savner deg. Jeg savner deg.

I stedet sovner jeg med sminken på i det sola går opp.

,

6 kommentarer

Fysiske reaksjoner

Grünerløkka en regntung søndag:

Jeg har kjøpt nye sko og smiler for første gang på flere dager, mens jeg gestikulerer og prøver å forklare venninna mi hvordan jeg har tenkt å kle dem. Hun ser forvirra ut, og jeg ler. Det har slutta å regne og jeg slår sammen paraplyen. Seilduksgata er forbløffende stille og det er ingen mennesker det bortsett fra oss, og vi går bare her fordi jeg mente det var en snarvei til cafeen vi skulle på (det var det ikke).

Det er da jeg ser ham.

(Og jeg vet jo det, jeg vet det godt at hvis du slutter å tenke på dem så mye som et øyeblikk da dukker de opp, når du minst venter det og minst ønsker det, så hvorfor slappa jeg av så mye som et sekund)

På andre siden av gata, gående i motsatt retning. Det hogger til i magen min og tusen tanker flyr gjennom hodet mitt, titusen ord, men de fleste er «nei» og «faen».
-Åh herregud, hvisker jeg og tenker «takk gud han så meg ikke».
Hun bråstopper. Snur seg.
Jeg ser stivt framfor meg. Jeg er kvalm. Pulsen raser.
Jeg går videre. Venninna mi kommer etter.
-Går det bra?
-Ja, hvisker jeg og tenker at jeg skal i alle fall ikke spise noe, jeg kommer til å kaste opp.
-Han så deg, sier hun. -Han skvatt skikkelig og jeg tror kanskje han tissa litt på seg.

7 kommentarer

Matter out of place

Hjertet mitt er på utsida. Det er ikke så mye inni det akkurat nå, så kanskje det ikke gjør noe. Men utenpå er det rått. Jeg orker ikke folk, jeg orker ikke fyll, jeg orker ikke fredag.

Jeg har kjærlighetssorg, og som Leonard lærte oss – det fins ingen kur mot slikt.

Jeg hater ham som gjorde dette, og jeg kjenner en grådig fryd hver gang jeg forestiller meg skotuppen min fly inn i ansiktet hans. Jeg håper han på et eller annet vis bare kan forsvinne fra jordens overflate. Er du kjip mot meg skal du faen få betale for det. Jeg vet jo rasjonelt at det ikke er fordi han ikke liker meg, og han sikkert har det litt vondt han også, men det driter jeg i. Han har ødelagt mai. Han har ødelagt våren min. Den skulle være så fin. Jeg hadde planlagt å svime rundt, vinden i håret, sola i hjertet, forelska og alltid på vei. Nå vil jeg bare hjem, under dyna, jeg orker ikke alle de blide folka rundt meg.

Jeg er hjemme og det hjelper bare litt. Jeg griner til det er slutt og sitter apatisk foran tv-en. Det går sikkert over. Jeg har vært med på dette (mange ganger) før. Men kanskje det ikke går over. Kanskje hjertet mitt er slitent? Kanskje det ikke orker mer? At det banker nok til å gå på jobb, gå på trening, le med vennene mine. Men at det bare ikke blir noe mer enn det?

Jeg passer ikke noe sted.

,

9 kommentarer