Posts Tagged Lessons_learned

Ingen søndagsengel I

Han drar meg i beina, bort til seg. Jeg ler. Av ham. Av oss. Av meg. Vi kysser hverandre, lenge. Det kjennes helt riktig, som alltid. Hodet mitt er klart og vet at det er feil. Skjønt, akkurat nå har kroppen kontroll, den vet hva den vil. Det er ikke hjertet som styrer lenger. Heldigvis. Vi kysser hverandre, fortsatt. Sultent. Kroppens sult. Vi kysser hverandre og vi ler.

Klærne forsvinner bare. De gjør alltid det. Og han lukter som han gjorde for fire år siden, den sommeren det begynte. Jeg biter ham i halsen, klorer ham på ryggen i det jeg kommer.

Vi prøver begge to, som alltid, å lindre, lette, glemme, fortrenge. Always trying to ease the pain. Hver på vår kant. Vi får det til, sammen. Det varer ikke så lenge. Jeg skulle si noe til ham, noe om å slutte med dette. Noe om hvor kjipt alt ble den gangen, hvordan alt ble grått inni meg og jeg sluttet å være glad. Og at jeg aldri har vært så tøff som jeg virker. Men jeg får det ikke til.

Jeg får ikke roa meg, sier han. Jeg sier jeg vet det. Men han er rolig nå. Det er derfor han alltid ringer meg. Og jeg? Jeg er mett.

Vi har det fint akkurat nå. Det varer til jeg går ut døra og han lukker den.

, ,

1 kommentar

Babydebut

Jeg har en gammel familie. Med det mener jeg ikke at alle ruller rundt i rulatorer og spiser kamferdrops, men at jeg er «yngste generasjon» og av en eller annen eller flere grunner er det lite reproduksjon i søskenflokken. Søskenbarna mine er mye eldre enn meg og har følgelig sine familier up and running. Dette er helt greit og jeg tenker lite over det. Men. Det har ført til en ting:

Jeg er lite vant med barn.

Og det gjelder babyer så vel som de andre, de litt større.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde dem (babyer), jeg vet ikke hva jeg skal snakke med dem om (de litt større). Jeg fikser ikke babyspråk og jeg er sikker på at ungene synes det er treigt. Jeg er ikke god på dilling og dulling. Jeg mangler barnetekke.

Nå er det slik at jeg har kommet opp i en alder der en del av venninnene mine har begynt å reprodusere. Så rett de gjør, mange fine frøkner og gode gener galore. Og disse barna interesserer meg jo. Så da jeg nylig ble bedt om å sitte barnevakt sa jeg ja uten å nøle. Trening, tenkte jeg.

Bevæpnet med en porsjon overdimensjonert godt humør (natta før var fin…) og en god dose sunn skepsis gikk jeg til verket. Baby mama prøvde så godt hun kunne å avmystifisere babyer. Jenta hennes var selvsagt den snilleste i verden, og ellers gikk det mest på spising og leking. Og soving. Litt bleieskift. Ingenting skummelt, med andre ord, men man føler seg litt som gud når man står som ansvarlig for et lite barns liv og levnet – selv om det bare er for en ettermiddag og kveld. La meg si det slik: Jeg er glad jeg ikke er gud på heltid.

Da jeg utslitt kollapset klokken 22.30 hadde jeg notert meg følgende punkter:

– Babyer bruker lengre tid på et måltid enn min avdøde Tante Tea, som nesten drev familien til tårer med sin saktespising. Så lite mat. Så mye tid.

– Babyer liker action. Når alt annet får dem til å gråte (inkludert nysing) løftes humøret lett av høye løft og snurring. Dette er overraskende slitsomt.

– Babyer er veldig søte, ganske morsomme – men også ganske slisomme. Og litt kjedelige in the end. Reportoaret er begrenset. Sårribårri, men slik er det. Jeg mistenker at de blir morsommere med alderen.

– Småbarnsforeldre må jaggu være seige. Nyfunnet respekt. Virkelig. Utropstegn. !

, ,

9 kommentarer

She thought of him fondly as plan B

Om bare, hvis kanskje, i tilfelle, i så fall, i nødsfall….

Da Vårherre delte ut ubesluttsomheten snek jeg i køen. At det var en dårlig beslutning skjønner vel alle, og siden har jeg vært livredd for å gjøre feil.

Særlig i forhold til det annet kjønn. I kombinasjon med en fascinasjon for menn, en glede over oppmerksomhet og en trang til å flørte, gir det seg utslag i beilere jeg ikke alltid vet hva jeg skal gjøre med. I det siste har det ført til en såpeoperatilværelse, som riktignok har vært morsom og egomasserende, men også slitsom og moralnedbrytende. Hvem skal jeg velge? Hvem er den rette for meg? Svensken? Nymannen? Ingen av dem?

Nymannen, som ikke lenger er ny, har dessverre mistet det som gjorde han aller mest spennende i utgangspunktet. Nyhetens interesse. Og det er synd. For han er en praktmann. Heldige den jenta som får ham. For meg blir han aldri mer enn en b-side. En potensiell plan b. Om ikke så lenge skal jeg fortelle ham at det ikke er ham, men meg. At det er best vi ikke treffes. At jeg liker ham dritgodt og timingen var feil.

Elementer av sannhet. En kjerne av løgn.

,

3 kommentarer

Når eplet har falt et stykke fra stammen

Litt merkelig dette med foreldre. Vi velger ikke dem. De velger ikke oss – ikke hvem vi skal være i alle fall. Det gir rom for umåtelige skuffelser for begge parter. Likevel – man er stuck med hverandre. Man lever sammen og stort sett blir man ganske glade i hverandre. Forunderlig.

Jeg har et unært forhold til min far. Det kan gå måneder mellom hver gang vi snakkes, og det er i grunn ganske greit. Vi er ikke sinte på hverandre, ikke egentlig. Vi er bare særdeles ulike. Jeg har tenkt mye på hvorfor det er sånn. Mye av svaret ligger å finne i pappa, som er überfjern, helt ute av kontakt med den virkeligheten jeg (og de fleste andre) lever i. Jeg husker da jeg var ni, farmora mi var sjuk, alle gikk på nåler og venta på prøveresultatene. Jeg satt og gjorde lekser ved siden av telefonbordet en dag (pre mobil-æraen, som dere skjønner) da min far satte seg ned og slo et nummer. Han begynte å prate med personen i den andre enden, konstanterte «Ja, det er kreft. Det er ikke så mye å gjøre med», snakket litt til og la på. Han ignorerte meg fullstendig. Jeg var en unge som fikk dødsdommen til en av mine nærmeste servert uten ett forklarende ord.

Jeg husker ennå hvor sjokkert jeg ble og hvor vondt det gjorde. Min far er ingen slem mann, men han greier ikke dette med følelser. Så det er kanskje ikke så rart at jeg aldri velger å betro meg til ham, og følgelig har han aldri blitt en del av meg som annet enn en foresatt.

Han har gjort ting som har skuffet meg stort. Han har aldri stilt opp. Og jeg – bitterbirgit – har selvsagt slitt med å forsone meg med det. Jeg får aldri en amerikansk drømmefar. Jeg får ikke engang en dysfunksjonell, men elskelig en, sånn fra norsk film på nittitallet.

Nå er det han som har fått kreft. Ikke livstruende, ikke håpløst. Men formodentlig skummelt likevel. Da han fortalte meg det over telefonen hørte jeg hvor redd han faktisk var. For første gang på lenge kjennes det som om jeg kanskje kan tilgi ham for å ikke være den faren jeg ønsket.

, ,

7 kommentarer