Posts Tagged kultur

Operafantomet

Når man bærer rundt på en kulturell kapitaltung nok til å slå i hjel en voksen mann, er det av og til viktig at man tør å slippe taket litt. Let loose. Kjøpe et Se & Hør. Svinge innom vg.no. Eller, som jeg gjorde i London: Gå på musikal.

Jeg gikk alene. Det er kanskje ørlitegrann stusslig, men hva skal man gjøre når man er mutters alene i storbyen? Jeg kjøpte min ene billett med hevet hode og gledet meg som en unge.

Og jeg ble ikke skuffet! Voldsom lyd, stilige effekter (den lampa som faller er klassisk!) og alt annet enn kjedelig. Lettbeveget som jeg er fikk jeg ståpels under flere sangnumre. Andrew Loyd Webber står bak og Phantom of the Opera er den nest lengstspillende musikalen på West-End. Eller noe slikt.

For de av dere som ikke har sett Operafantomet (eller Phantom of the Opera, som dom seier på engelsk) vil jeg i korthet oppsummere handlingen:

Et operahus hjemsøkes av stadige uhell, noe som fører til at den (tjukke og ulekre) stjernen slutter, og den unge (vakre) uerfarne dansejenta Christine overtar som førstesopran. Dansejenta er dritflink til å synge og skoleres av en småskummel fyr iført maske som lister seg omkring og lager kvalm for Gud og hvermann. Han (operafantomet, ikke hvermann) er sykelig forelska i Christine og vil at de skal gifte seg og sammen bo i noe jeg kun kan identifisere som en slags kloakk under operahuset. Hun er u-keen og vil heller være sammen med den kjekke unge mannen hun er forelska i (verken skamfert eller gal – eller slem).

Som for de fleste andre sinnsyke, skamferte, slemme karakterene i populærkulturen ender det ikke spesielt bra for Operafantomet.

Moralen er: Hvis du ikke er vakker, flink og snill, bør du i alle fall ikke være stygg og slem. Da vil det gå deg ille.

5 kommentarer

Alone in London / Alone in Berlin

Jeg var alene på den største flyplassen i verden*. Jeg hadde grått mine modige tårer i telefonen og følte meg som den ensomste på jorda. Det var kaldt i ankomsthallen, dørene sto vidåpne mot vinteren og jeg, logisk resonnerende som alltid, tok med meg mine førti kilo bagasje og heiset opp i andre etasje. Varmen stiger, vet jeg. På gulvet, ved veggen fant jeg en plass og ble raskt kjent med en finne og en kanadier som ventet like ved. De fikk passe bagasjen min mens jeg gikk etter proviant.

Jeg så tittelen med en gang og skjønte at den boka måtte jeg lese. Uansett, men særlig nå. Alone in Berlin. Jeg leste gjennom natta, neste morgen, på hotellrommet jeg endelig fikk, på cafe, alene i London, og endelig tilbake på Heathrow, litt lettere til sinns leste jeg. Alone in Berlin.

Det er en særegen bok. Skrevet like etter krigen av en tysk alkoholisert forfatter, Hans Fallada. En venn fortalte ham historien om ekteparet som spredte anti-nazistisk propaganda på postkort i Berlin. Et spedt forsøk på motstand, de var, som tittelen tilsier, alene i Berlin, satte livet på spill for noen enkle postkort mot regimet. Skriv den historien, oppfordret han Fallada, som var døden nær. Fllada skrev historien på 27 dager og døde like etter.

Det er en underlig stemning i boka. Den er preget av sorg, elendighet, frykt, men mest av alt kanskje ekteparet Quangels halsstarrige motstandsvilje og menneskelighet. De nekter å bli en del av maskineriet. Det er mange interessante skikkelser i romanen, mange basert på virkelige personer. Fallada og oversetter Michael Hofmann greier – og det er imponerende – å skape et galleri av personer du tror på. Og det er noe svært moderne, thriller-lignende ved Gestapos jakt på noen usle kortskrivere. Selv om vi ikke kan forestille oss terroren, frykten Berlins befolkning måtte leve under, smaker du likevel på den gjennom Falladas penn. Det smaker ikke godt. Men det er likevel så lesverdig at du må tåle å bli litt sliten (for det blir du).

Årets siste litterære anbefaling?

* Vet at det ikke er den største flyplassen i verden, men sånn føltes det.

,

1 kommentar

Cornelis

Jeg er Cornelis Vreejswik-fan. På min hals. Jeg ser fram til filmen om livet hans med både forventning og… forundring. Jeg ser at Herr Huseby fysiskhar likhetstrekk med kongen av svensk visesang, men om jeg kjøper ham i rollen…? Kan hende jeg har hørt litt for mye på Turboneger. Men – fingrene er krysset, og den står først på lista over må-se når jeg er tilbake i Norge.

,

1 kommentar

Hei, det er meg!

Det kommer en bok i dag jeg synes du bør kjøpe. Til deg selv eller noen du liker godt. Enten du er 20, 40 eller 60. Eller eldre eller yngre eller midt i mellom. Den heter Hei, det er meg! (ja, som i Dum Dum Boys-låta).

hei_det_er_meg_2010_forside_av_nina_grontvedt

Omslagsbildet - stjålet ærlig og redelig fra ninagrontvedt.com

Oda forteller i overdådig direkte stil om livet med (plagsom) lillesøster Erle, bestevenninne (verdens beste) Helle og Helles storebror (utrolig teite) Stian. Om mamma og pappa og mystiske naboer og store fettere på vinterferiebesøk hos bestemor (verdens snilleste).

Sier Omnipax. Jeg er så heldig at jeg både har lest råmanus og fått se på det ferdige resultatet, og jeg gleder meg til å sette tenna i den blodferske boka.

Jeg har før anbefalt bøker av Nina, og det er ikke bare fordi jeg kjenner henne at jeg gjør det. Grøntvedt-bøker er karameller du suger lenge på. Som karameller varer de dessverre ikke så lenge du kanskje skulle ønske. Heldigvis kan du lese dem en gang til. Hei, det er meg altså. Full av on-the-spot-betraktninger og så gjenkjennbar at jeg plutselig ble cirka 11 år igjen. Og selvsagt krydret med masse Nina-illustrasjoner, sånn som bare hun kan.

Nå ble jeg rent panegyrisk her. Godt at det er helg!

3 kommentarer

Det eneste

diktet jeg kan utenat* får dere i dag, siden det er fredag. Jeg oppdaget det da jeg gikk på ungdomsskolen og var (som vanlig) ulykkelig forelsket i en eller annen stakkar. Det talte til meg. Men jeg liker det fortsatt veldig godt.

Den dag kjem aldri – Aasmund Olavsson Vinje

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer
For om eg søv eg om deg drøymer
Natt og dag er du like nær
Men best eg ser deg når mørkt det er

Du leikar kringom meg der eg vankar,
eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg følgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d’er du som kjem inn til meg, eg tykkjer;
eg sprett frå stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d’er du som gjeng der og tuslar;
når somt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d’er deg eg ser, deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

Ok, det er bare første og siste vers jeg egentlig kan. De andre fant jeg her.

,

2 kommentarer

Les den

Mange sier at noe av det fineste med høsten er å krølle seg sammen under tepper, med gode bøker og litervis av te for hånden, eller kakao for de som tåler melk (mange flere enn før i verden som ikke gjør det, eller hva?). Jeg er enig. Det er veldig fint, både med pledd og bøker. Levende lys. Jada. Likevel er det ofte mye enklere å plukke opp fjernkontrollen og se på tv.

Jeg er lat. Det synd, men et faktum like fullt. Jeg bruker sjelden mye tid på å lete etter gode bøker. Jeg vil gjerne at de kommer til meg, for å si det litt bibelsk. Nå skal jeg gi dere en anbefaling. Hvis dere er greie får jeg kanskje en tilbake?

(Jeg mistenker at mange av dere er ganske greie. Jeg skal ikke dømme dere utelukkende ut fra om dere gidder å gi meg en litterær anbefaling. Bare litt. Men hvis du – ja, jeg henvender meg til deg – har lest en bok i løpet av året – tiåret – ditt liv – som er såpass bra at du vil dytte den på andre, ja, så del det med meg. Thank you, please.)

roskilde

Bildet er skamløst stjålet fra Flamme Forlag. Dått no.

Dette er egentlig den perfekte kollektiv-boken. Som i kollektive transportmidler, ikke bokollektiv (eller samleier, som astarkvedja så vakkert introduserte meg for forrige uka. haha, jeg må le litt av det ennå). Den er nemlig ekstremt hendig. Ikke et vondt ord om de store slektskrøniker, men de er ikke lagd for å bære i skuldervesker. Men den kan selvsagt også leses hjemme i sofaen. Anyways.

Linn Strømsborg har skrevet en nydelig, episodisk bok som alle festival-junkier vil kjenne seg igjen i. Særlig oss som elsker Roskilde. Når jeg leser kjennes det litt ut som å være der. Jeg har ikke lest ferdig boka, men mitt hjerte sier ja. Les den. Bli litt varmere nå når det stadig blir kaldere. Og bry dere ikke om mine klisjeer, siden Linn klokelig synes å ha utelatt dem. Herved anbefalt.

12 kommentarer

I think I crave my neighbour

Jeg har en veldig barnslig greie med at jeg ikke skal kaste meg på trender som alle andre følger. Om det er klær, musikk eller hva som helst – jeg blir skeptisk når alle følger flokken.

Men det hender jeg lar meg rive med. Her om dagen hadde jeg kollapset foran tv-en, aggressivt zappende, da jeg nesten viljeløst stoppet på en av nrk-kanalene. Første episode av True Blood. Som jeg ikke skulle bli sugd inn i. Men så begynte jeg å se da, og… ja, jeg vet ikke hvordan man kan unngå å bli hekta.

Det er den mest sexy serien jeg noensinne har sett. Og musikken…

I natt drømte jeg om vampyrer.

, ,

4 kommentarer