Posts Tagged jålejenter

50 nyanser av kommunegrått

Da jeg var baby hadde jeg mørke krøller. Bollekinn, krøller og smilehull på alle ekstremiteter. Mamma satte sløyfer midt oppå hodet mitt, for å få meg om mulig enda rundere. Jeg var, i all beskjedenhet, helt skjønn.

Det er noen år siden nå. Ingen krøller her, lenger. Håret mitt har gått fra å være mørkt brunt til å bli kommunegrått. Nå med innslag av faktisk grått, som – tro det eller ei – ikke egentlig gir noen tilleggsverdi. De siste månedene har jeg dessuten mistet om lag halvparten av alt hodehår*. Nå har røytingen heldigvis begynt å gi seg, på høy tid, før sluket ble tett og jeg skallet.

Men det som skjer når man mister mye hår på en gang – og det skal vokse ut – er at fjoningen begynner.

Ansiktet mitt, preget av kronisk søvnmangel og lekre nye bekymringsrynker, er nå innrammet av tynne, korte hår. Jeg har babyfjon, som datter. Forskjellen er at hun, som baby, kommer unna med fjon, mens jeg som voksen kun ser litt stusslig ut. Kommunefarget, grått fjon. Ikke engang min hjertenskjær ville finne på å assosiere meg med «skjønn» nå. Nå sikter jeg stort sett mot «påkledt», «ren», eller i beste fall «presentabel».

Om ikke lenge begynner jeg å jobbe igjen. Jeg har gledet meg, tenkt på at jeg endelig kan fullføre en arbeidsoppgave, drikke varm kaffe, snakke med voksne mennesker om annet enn barn. Jeg har tenkt på klær – alle kjolene i skapet, som jeg ikke har kunnet bruke på et år – i fjor på grunn av magen, i år på grunn av amming. Nå er tiden endelig inne.

Det jeg ikke har tenkt på er resten. Ja, jeg kan sikkert dra på en en fin kjole. Men fjonhåret? Kommunegrått, med ettervekst og pannelugg godt under øynene. Det trøtte trynet som aldri blir sminket lengre? Hårete legger og flisete negler?

Jeg vet at livet går i faser, og at jeg nå har forlatt kukerundt-fasen, singelfasen, kjærestefasen. Nå er jeg midt i søvnløspgababy-fasen, og den preger meg både estetisk og sosialt (mer om det senere). På tross av hvordan enkelte bloggere fremstiller livet sitt: Dette er ikke den vakreste eller mest avslappende fasen.

Jeg satser på at den bygger karakter eller noe. Hår er det uansett dårlig med.

*mulig jeg overdriver noe, men jeg kan ikke understreke nok hvor ufattelig lite flatterende det er for et menneske å bli mamma.

3 kommentarer

Ikke bli som henne

Dette er en luretittel. Nå tror sikkert alle at jeg skal skrive om en eller annen kjendis (for tynn), en eller annen reality-«stjerne» (for dum) eller en eller annen med et eller annet.

Det skal jeg ikke. Skjønt, jeg mener at man bør unngå å bli både for tynn og for dum og alt det andre. Men det er ikke det dette handler om.

Husker du Ingerid Sletten? Hun fra Sildejord? Ikke det?

Som nevnt er det utrolig hva som fester seg av lærdom fra skolen. Jeg kan til dags dato ikke huske et fnugg av det som skjedde i o-fagstimene, mens gangetabellen sitter som stemplet i hjernebarken. Spør meg om Æsops fabler – jeg kan underholde deg en time. Dessuten husker jeg også den gangen vi fikk et ufrivillig glimt av pungen til svømmelæreren*. Det var igjen en annen type lærdom. Her om dagen kom jeg imidlertid til å tenke på Ingerid Sletten. Jeg sto foran klesskapet og glodde evneveikt på det. Jeg hadde akkurat bestemt meg for ikke å ha på meg den fine Chole-blusen siden den er så hvit og jeg søler sånn. Plutselig hørte jeg for mitt indre øre:

Ingerid Sletten fra Sildejord
Hadde verken sølv eller gull
Men en liten lue av farvet ull
Som hun hadde fått av sin mor

Hørt den? Da vi sang den på barnskolen snek det seg alltid frem en liten tåre, som jeg hastig tørket vekk. Jeg ville ikke bli avslørt som en tåreperse. Men jeg syntes så innmari synd på Ingerid Sletten! For ikke bare var hun magnlet hun sølv og gull, hun fikk heller aldri glede av luen i farvet ull:

Hun gjemte luen i tyve år, måtte ikke slite den ut. «Jeg bærer den vel engang som brud, når jeg for alteret står.»
Hun gjemte luen i tredve år, måtte ikke skjemme den ut. «Så bærer jeg den så glad som brud, når jeg for Vårherre står.»
Hun gjemte luen i førti år, hugset ennå på sin mor. «Vesle min lue forvisst jeg tror, vi aldri for alteret står.»

Gråter du nå, eller? Moralen er: Ikke spar på alt du har, det er nemlig ikke sikkert det gir deg noen voldsom tilfredsstillelse, snarere det motsatte. Bedre å være fin mens man lever enn når man er død. Det tror jeg Ingerid også mener (nå).

*Må bare understreke at det var et uhell. For alle involverte parter.

10 kommentarer

Catsuit up, baby

Det er noe med det vi tar på oss, er det ikke? Noe med det vi tar på oss, og hvilke signaler vi sender ut. Jeg har for eksempel en kjole som – i teorien – er stilig og ganske fjong, men som – i realiteten – får meg til å se ut som om jeg var min egen tante. Dessuten kan jeg være tekkelig i skjørt, avslappet i jeans, søt i bluse og tøff i skinnjakke. Visst skaper klær folk.

Noen klært skaper bare litt mer enn andre. For flere år siden, i et anfall av vågalskap, hybris, eller i det minste intens selvelsking, kjøpte en catsuit i denim. Oppildnet av en venninne og en ekspeditør som mente den satt som et skudd, bladde jeg opp og gikk hjem, storfornøyd.

På tross av det dere kanskje tror (?), er en catsuit et lite anvendelig plagg. Den passer ikke på jobb, og egner seg dårlig i familiemiddager. Dessuten er det ikke et plagg som får deg til å føle deg bra. Du må i utgangspunktet føle deg bra for å iføre deg heldekkende denim-trikot. Tro meg. Men på de dagene du gjør det er det et killer-plagg. Med en catsuit kan du ta over verden, i alle fall en liten bit.

Jeg var bakfull, småfæl og trengte … noe. Hele dagen tenkte jeg på dette noe, og som om tankens kraft kunne tvinge fram handling – da jeg slepte meg hjem fra trening sendte han en melding. Ba meg på middag. Med the works.

Kanskje jeg ikke burde, men… fuck it, tenkte jeg, dette er en perfekt anledning. Jeg trakk på meg catsuit-en. Dessuten hæler og et ganske selvtilfreds puseflir.

Han ble ikke stum av beundring, men fikk da mumlet noe om at den passa veldig bra til meg. Dessuten har den en praktisk glidelås i fronten som hendige unge menn vet å sette pris på. Det ble en gjev kveld. Og det var ikke meg – det var catsuiten.

,

7 kommentarer

Tested & approved

Dette skal ikke bli en sminke/mote/makeup-blogg. Men i det siste har jeg ervervet meg noen kjekke produkter jeg føler meg kallet til å dele med flere. Spread the joy, så å si.

Læbestift: Urban Decay. Det er fine saker for jålete jenter. Fine farger, føles nesten som gloss og jaggu har de morsom design au.

Lipgloss: Den nye ROSA (deiligdeilig babyrosa!) lipglossen fra mac viva glam, supposedly lagd i samarbeid med Lady Gaga. Kyssemunn til folket.

Primer: Tel auan, som vi sier der jeg kommer fra. Urban Decay sparker røv og får øyeskyggen til å sitte som bein. Eyelinerne er også verdt hver krone (jeg har bare prøvd blyantene).

Eyeliner: Har i lang tid hørt gode ting om Macs gel-liner. Jeg har kjøpt den og kan med glede stemme i lovprisingen: Den er SUPER. Sitter som bein, lett å legge.

Mascara: Clinique – ja når det gjelder sminke er jeg en Clinique-jente. High impact curling mascara er uovertruffent bra. Og kan fjernes med VANN. Vel og merke varmt.

Se der, nå ble jeg fin!

7 kommentarer

Snakker de om meg?

Jeg har en avtale i morgen som jeg gjerne vil ta meg ut til (nei, det er ikke en date). Etter shopping-helvete i forrige uke er garderoben i orden. I dag fant jeg ut det var neglenes tur.

Digresjon: Jeg tror Norge er det eneste landet i verden der en manikyr er en stor investering. Ellers – og da mener jeg hele den vestlige halvkule – er manikyr noe man enkelt, kjapt og billig gjør i lunsjen. Eller når det måtte være.

Anyways, jeg gikk til byen, til nærmeste 5 star nails (er det ikke søtt når etablissementer velger å gi seg selv stjerner og det åpenbart ikke er sammenfall mellom visjon og virkelighet?). 5 star nails har neongrønne vegger og kunstige orkideer. Og lyden av fuglekvitter som jeg håper er fra en cd.

To små thai-menn huserer det. De har oppkneppede skjorter og forsvinnende lite hårvekst. Lange negler, selvsagt. Mye juggel.
Yes, hello!Nailman I hilser.
Hi, I’d like a manicure, please.
Yes, five minutes. Han peker på en sofa. Jeg setter meg.
Men jeg venter leser jeg The Sun (urk) og tyvlytter på samtalen manikyristene i mellom. Jeg sier tyvlytter med et hint av ironi, siden jeg selvsagt ikke skjønner en dritt.

Så er det min tur.
Acrylic nails? spør NailMan håpefullt.
No thanks, sier jeg.
Oh. Natural, sier han. Skuffet.
Yes, sier jeg nervøst. Men jeg vil ikke la meg lokke til å kjøpe klør. Natural is good.

Og han filer og pusser og polerer og fjerner tilsynelatende enorme mengder overflødig hud fra mine relativt sett små fingre. Jeg velger lakk og han lakker nennsomt. Hele tiden prater NailMan I og II. Jeg lurer fælt på hva de sier. De snakker vel ikke om…
Sun, sier NailMan II til kunden sin og smiler. Ah. De snakker om været. Dumme meg. Paranoid dått N-O.
Jeg smiler til NailMan I, men han ser ikke på meg. Han ser på fingrene mine som er i tørkedingsen. Stirrer, nærmest. Thai-fraser utveksles og han peker på lillefingeren min. NailMan II kommer bort for å se. Jeg visste det! De snakker om meg!
Very tiny, sier NailMan II og klukker av latter. Super tiny!
Jeg smiler stivt og håper på en rask tørk.

Glad I could add to the freakshow.

4 kommentarer

Love…

Det var kjærlighet ved første blikk

,

8 kommentarer

Hair today, gone tomorrow

Hår. Hvilken kilde til skjønnhet og frustrasjon. Vi føler oss bedre hvis håret ser bra ut. Har vi en bad hair day ikler vi oss luer eller holder oss hjemme. Vi vasker det (!), kurer det, føner det og styler det. Vi klipper og sparer om hverandre. Langt hår, kort hår? Pasje, bob, crew, oppsatt, utslått…. I could go on forever. Poenget mitt er at mange, og stadig flere, legger tid og penger ned i det de har på hodet. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, annet enn at de fleste mennesker i alle fall er en anelse forfengelige. Selv er jeg veldig opptatt av dette håret mitt. Og nøkkelen til en fin frisyre er selvsagt frisøren.

Å innlede et velfungerende forhold til en frisør er på mange måter sammenlignbart med å innlede et forhold til en partner. Bare litt vanskeligere.

Det er mange frisører der ute. Mange. De bor rundtomkring i ulike salonger som profilerer seg ganske forskjellig. Men salongen trenger ikke bety noe, for det er den enkelte frisør du forholder deg til. Har du først vært hos en kan du ikke be om å bytte – da må du nesten heller bytte salong. -Å bytte frisør, ja det er nesten verre enn å slå opp med noen, sa en kollega av meg engang. Og jeg skjønner hva hun mener. Begynner du å gå fast hos noen kan en av to ting skje: 1) dere utvikler en fin relasjon og du synes frisøren er topp og blir riktig fin. 2) fremmedgjøring (han som virket så forståelsesfull vil egentlig bare klippe catwalk-frisyrer du ikke greier å style. Hun som var så oppfinnsom i begynnelsen gidder egentlig ikke gjøre noe annet enn det hun alltid gjør).

Jeg er stort sett alltid fornøyd idet jeg reiser meg fra stolen. Selv etter tilfeller av kort lugg, ugode rødnyanser, lange hockey-sveiser og den klassiske Brother Tuck (minus skallet flekk på issen) har jeg vært oppglødd og positiv. Kult, tøft, noe nytt. Jeg svinger litt på håret og synes det hele er staselig. Helt til jeg våkner neste morgen/vasker håret/skal style selv. Da ser det plutselig ikke like bra ut. Jeg mener det er i disse situasjonene man skiller klinten fra hveten. Han eller hun vil ikke klippe deg sånn at du ikke selv kan style det. Noen elsker å fikse og ordne, men de fleste vil ha noe som er fint selv om det er enkelt.

I dag er jeg så heldig at jeg har fast følge med en fabelaktig frisør – som jeg gjerne anbefaler til interesserte (jeg er ikke en kunde som vil beholde henne for meg selv). Og det som gjør henne spesiell er a) et eget øye for hva som kler den enkelte b) baller nok til å si fra når hun er uenig (men på en søt måte, ikke slemt) c) at hun kan kommunisere, og er flink til å fange opp hva kunden ønsker. Hun stiller de rette spørsmålene.

At denne frisøren også er en venninne er selvsagt en ekstra fordel, men hadde hun ikke vært det ville jeg uansett aldri funnet på å bytte. Hvis hun noengang skulle flytte, derimot… Tilbake på hårmarkedet? Nei, det vil jeg ikke tenke på.

18 kommentarer