Posts Tagged hverdagsangst

Vi i Villa

En av de mest fascinerende tingene med det norske boligmarkedet (bortsett fra at det åpenbart går på steroider) er budrundens anatomi. Det begynner rolig. Så bygger det seg opp. Og til slutt eksploderer det i korte, strenge frister og løstsittende 100.000-er. Megler, med teften av maksprovisjon, styrer det hele med krigshissende innspill. Det er ikke rart at mange melder seg ut.

Jeg misliker boligmarkedet intenst. Det er ingen andre land som så utelukkende gir selger «forskjørsrett», som bygger opp under budkrig og stress og som gjør boligsalg og kjøp til en unødvendig nervepirrende opplevelse. De fleste vil bruke lengre tid på å bestemme seg for nye jeans enn ny leilighet. Og jeansene kan du tross alt levere tilbake.

Vel vitende om alt dette har jeg nå (sammen med min kjære) kjøpt min tredje bolig. Ute av byen, ut av borettslag, inn i enebolig.

Jeg håper at alle gode ting er tre og at vi kan bo der i uoverskuelig framtid. Den siste uka har jeg sovet i cirka ti minutter. Jeg har googlet «gjeldsordning», «boligboble» og «angst ved huskjøp». Heldigvis har jeg fått så mange peptalks om det å bo i hus at jeg nå nesten begynner å bli overbevist selv: det er noe eget ved å eie selv. Hage, veranda, stuer i flertall. Plass, plass, plass. Utsyn, fjord og kanskje litt lavere skuldre på sikt.

,

2 kommentarer

VeiledningVeilednang

Jeg visste aldri at jeg var en sånn kontrollfreak. Jeg beskriver alltid meg selv som laidback og rolig og suave. Okei, det er sjelden jeg sier det siste, jeg prøver å begrense kleinheten sånn i det daglige. Men jeg tenker det. Suave. Det er meg.

Og grunnen til at jeg tenker det er at jeg ikke blir stressa før det er god grunn til å bli det (ukjent menneske i senga, holde innlegg for 200 mennesker, kraftig turbulens på flyet). I go with the flow.

Eller gjør jeg det?

Jeg veileder. Det er ikke første gang, men det er første gang jeg lar det stresse meg. Det går ikke så bra nemlig. Med oppgaven. Selv synes jeg at det knapt har vært ende på alle poengerte innspill, alle gode forslag, og all begrunnet kritikk. Fra meg. Men, se.

Det viser seg å være utilstrekkelig.

Min student viser seg å ha tyngre for det enn jeg trodde. Enn jeg fryktet. Jeg har vanskelig for å akseptere at min visdom ikke når inn. Eller kanskje er jeg en dårlig formidler, og det er min feil at karakteren vil bli middelmådig (for det vil den bli).

Det er like før jeg tilbyr meg å ta over skrivingen.

Det er like før jeg blir sarkastisk.

Det er like før jeg …

(her blir bloggisten avbrutt av en kollega som banker på og spør om jeg lever i nuet. Hva man ikke må finne seg i når man prokrastinerer på jobb)

…det er like før jeg tar til tårene.

Frustrasjonstårene.

,

2 kommentarer

Litt for flink

På lørdag trosset jeg min noe nedsatte allmenntilstand, og hadde en sånn formiddag som ved en anledning fikk en venninne til å kalle meg for en maskin (dessverre er disse anfallene av aktivitet few and far between). Den aktive morgen kom først istand etter en solid frokost, inntatt i senga, med vinduene åpne. Kan jeg bare få si at det å kunne sitteligge i senga og vårsole seg alene gjør leiligheten min verdt hver eneste krone. Vilken Lyx!

Anyways, jeg hadde en aktiv morgen. Som en annen gamling våknet jeg med sola og fikk ikke sove etter det. Jeg vasket fire maskiner med klær, vasket badet, støvsugde hele leiligheten (det aner meg at naboen under kanskje mislikte dette en smule), ryddet (!), organiserte og sto i. Skiftet på senga gjorde jeg også. Men kronen på verket var vårpussen av sykkelen. Etter å ha vurdert for og imot fant jeg ut at i stedet for å overlate jobben til en sykkelmann eller -kvinne, kunne jeg sikkert gjøre dette selv. Vaske sykkelen (lett), olje sykkelen (lett. når man har kjøpt olje.), pumpe opp dekk (lett. luftpumpa på nærmeste bensinstasjon). Når alt er så lett kan man vel like gjerne gjøre det selv? Mestringsfølelsen var akk så synlig i mitt selvtilfredse smil, da jeg noe senere lørdag formiddag trillet mot byen for å innta kaffe og årets første is med en venninne. Stort smil! (som engang gjorde at jeg svelget en flue. Jeg greier simpelthen ikke å lukke munnen når jeg sykler) Sykkelen trillet som en drøm! Vinden i håret! Jeg følte meg nesten frisk.

Før jeg kunne si meg helt ferdig måtte jeg imidlertid pumpe luft i sykkeldekkene. Det du gjør, gjør fullt og helt, ikke stykkevis og delt, har jeg lært av salig Ibsen. Etter å ha blåst gratis luft i dekkene, med stor kraft, kunne jeg sykle videre. -Tssssk-tsssk-tsssk-tsssk. En rar lyd forsturret idyllen. Den rare lyden kom fra sykkelen.

Det viste seg at jeg hadde pumpet bakdekket så proppfullt med luft at det tok borti skjermen. Derav lyden. Som selvsagt blir mer og mer irriterende jo mer jeg sykler. En sånn lyd som får barn til å rope etter meg.

Dessverre strekker ikke min sykkelkunnskap seg lenger enn dette, og jeg må nok ty til en sykkelmann eller -kvinne som kan reparere uvesenet.

So much for DIY.

,

2 kommentarer

På tide med en pause fra Kulturdelen i Aftenposten?

I natt drømte jeg at jeg var den heldige vinner av et 75000-kroners stipend som skulle brukes til å kjøpe meg fri for å skrive selvbiografien til Karl Ove Knausgård. Det var deler av livet hans som ikke var tilstrekkelig dekket i seks bind med egoonani*. Karl Ove og jeg inngikk straks et nært samarbeid, som blant annet involverte mye heng på sofaer, og mingling på pretensiøse kulturelitefester. Det ble ventet at vi skulle innlede et forhold (?), men ingen ville gå ut å kreve det av meg. Det ble aldri noe mer enn et og annet blikk. Og litt lett petting. *grøss*

I drømmen mente jeg først at jeg var verdens heldigste. Dette modererte seg etter hvert som Karl Ove viste seg å ikke bare være en vanlig mann, men også et misforstått geni**.

* Dette var det ingen som tenkte eller sa i drømmen. I drømmen var dette prosjektet helt naturlig og betimelig.

** Hans opplevelse – ikke min

, ,

4 kommentarer

Mjau. Er jeg en katt?

Eller: tanker om prevensjon.

Jeg har alltid syntes at prevensjon er et døllt, nesten litt ugodt ord. Klinisk. Treigt. Står i grell kontrast til aktiviteten det tilhører. Men om ordet er dumt er objektet det beskriver desto viktigere. Prevensjon må vi ha! Og det er også viktig hva man velger. Jeg er vel ikke den eneste som gjennom en årrekke har sjonglert p-piller, minipiller, kondomer, avhopninger*, avholdenhet, og telling av dager.

Min prevensjonskarriere begynte da jeg som 16-åring fikk p-pilleresept etter en relativt forglemmelig seksuell debut. Uforglemmelig var derimot graviditetsangsten etterpå, og den ville jeg helst gjøre overflødig for all fremtid. Jeg hadde nemlig ingen planer om å gi meg etter første forsøk, selv om serieorgasmene uteble sånn i starten. Omtrent samtidig fikk familiens steingærne katt sin første p-pille, dessverre noen uker for sent. Hun nedkom med en haug kattunger noen måneder senere og utviste forbausende lite morsinstinkt.

Samvittighetsfullt stappet jeg i meg pillene mine, og trøstet meg med tanken på at skulle det bli barn av det ville jeg ikke, som henne, bli avslørt som en skjøge**.

Men så var det meg og hukommelse. Det er ikke så lett dette med å huske rutiner. En lege jeg senere var så uheldig å kalle min faste, besvarte hånlig mitt spørsmål om p-sprøyter med at det var «bare for katter og prostituerte». Siden jeg ikke anså meg selv som noen av delene gikk jeg straks med på å fortsatt spise piller.

Og som jeg spiste p-piller! I årevis. Helt til en minipille kom trillende min vei, og nærmest gjorde kål på alt av mensblødninger og smerter og i det hele. Det var nesten som å være mann, bare uten penisen. Fantastisk! Problemet var at jeg ble stadig mindre flink til å ta disse pillene, selv om de var små var de lette å glemme. Dessuten: Det kunne vel umulig være bra å stappe i seg hormoner på daglig basis?

Så jeg sluttet. Tvang kondom på gutta, og ble veldig opptatt av at det var deres ansvar også, dette med prevensjon. Inntok en litt overbærende holdning, og holdt gjerne miniforedrag på sengekanten om p-piller og kjønnssykdommer og late menn. At jeg noengang fikk pult er på det nærmeste et mirakel.

But let’s face it: Det er litt styrete med kondomer. Man skal huske å kjøpe dem, de skal være med når de trengs og i hete øyeblikk er det lett å «glemme».

Så jeg ville prevensjonere meg selv igjen. Men hva skulle jeg velge?

For kanskje jeg var en katt likevel? På dette tidspunktet hadde jeg hellig overbevist meg selv om at jeg – som mange katter – sikkert ville utvikle kreft av en slik langvarig p-pillebruk. Bus***, den nå avdøde, krakilske katten vår, utviklet kreft etter å ha satt til livs enorme mengder p-piller.

Jeg fant ut at kopperspiral var tingen.

Helt til jeg hørte at det ville øke blødningene og smertene. I løpet av det siste året har hormonene herjet med kroppen min, og hver mens blir mer og mer av et helvete. Før merket jeg såvidt noenting.

Så. Jeg får som katten håpe på at noen kan hjelpe meg å huske, for nå er jeg jaggu tilbake på pillekjøret igjen.

* Utrolig dum betegnelse. Hvor kommer hoppingen fra? «Svingen»?
** Kattungene hadde åpenbart flere fedre.
*** Dette er ikke en stavefeil. Hennes navn var Bus, det var såvisst ingenting pusete ved henne.

,

27 kommentarer

Om smerte

Det er to hovedformer av smerte. Den indre og den ytre. I dag opplever jeg begge.

Så får det heller være at begge typene er selvforskyldt fordi man hadde det litt for gøy på lørdag.

Så jeg renser kroppen med vann. Og sinnet med musikk.

,

Legg igjen en kommentar

After this, baby, you’re on your own

Det ringte en mann til meg i dag, fra GET. Han var mild og hyggelig, og kunne fortelle at om en uke ville montøren komme innom for å gi meg nettilgang i leiligheten min. Leiligheten. Min.

scared

Angsten bet seg umiddelbart fast godt nede i tærne.

Jeg husker ennå en slags info-reklame fra norskboka mi på ungdomskolen. Den skulle illudere det amerikanske helsesystemet, og besto av en illustrasjon av en relativ fersk baby som sprellet, såre fornøyd, samt tittelteksten for dette innlegget. Med andre ord: her får du klare deg som best du kan. Lykke til!

Sånn føler jeg meg nå. Kan ikke tro at jeg skal flytte ut fra trygge fine kollektivet! Hva er det jeg tenker på?

,

Legg igjen en kommentar