Posts Tagged hahaha

Antiklimaks

Vi hadde fest forrige helg, et særs vellykket evenement, om jeg så skal si det selv. En bråte med kjente og ukjente mennesker hadde funnet veien til oss kollektivjenter og stemningen var høy på tross av stusslig musikkanlegg.

Selv koste jeg meg verre, flørta til høyre og venstre, var full og frekk og fin i formen. Etter hvert, da det begynte å dra seg mot morgen, befant jeg meg i klinsj med en gammel kjenning. What can I say? Han lukta så godt og vi dansa så bra. Svakhet – thy name is mine. Når det er sagt, var det slik at jeg på forhånd hadde bestemt meg for å sove alene denne natta, og selv om jeg har en vinglete natur er jeg eselsta når det gjelder. I en time argumenterte jeg med denne «Viggo»: «Det blir kleint i morra», «Ain’t gonna happen», «Gå hjem, for pokker», «Ja, eg bli førrbainna»… Ja, du skjønner tegninga. I sekstida var vi begge utslitte, og «Viggo» resignerte for overmakten (meg). Han tok på seg skoene og mumlet: «Nei, jeg skal ikke si det. Det er litt slemt.»
Jeg: «Tror vi har bevegd oss litt forbi slemt, «Viggo», spytt ut».
Han: «Du går glipp av noe jævlig bra her. Jævlig bra».
Jeg: «—-»
Jeg: «—-»
Jeg: «Det gjør du også. Herregud, gå hjem. Det er lyst ute».

Så vinket jeg farvel til «Viggo» og orgasmene jeg kunne fått.

, ,

Legg igjen en kommentar

Strykefjern

Må følge opp med nok en historie om mødre.

En kollega fortalte om sønnen, som hadde gått til det voksne skritt å kjøpe dampstrykejern. Som mor følte hun en blanding av stolthet og sjokk. Hun visste ikke engang at han kunne stryke.

Hun fikk en telefon fra den håpefulle. Strykejernet var i hus. Klær var krøllete. Nå skullevidunderet testes. Da våknet hønemoren:
-Når du skal fylle vann på jernet, ja, da må du passe på at kontakten ikke er i. Hvis ikke – kan du DØ!

Det er dama som snakker ungdommens språk.

1 kommentar

Den største gleden man kan ha…

Jeg hadde dratt den stuptrøtte ræva mi opp klokka SEKS for å rekke trening før jobb. Hutret meg gjennom vinterkalde gater, og installerte meg i garderoben. Kanskje ikke blid og fornøyd, men relativt selvtilfreds, om ikke annet.

Treningen forløp begivenhetsløst. Jeg gledet meg til en lang, varm dusj, og Åpent Bakeri-frokosten jeg skulle bevilge meg etterpå. Da jeg skulle åpne garderobedøra stusset jeg litt på et skilt som hang på døra: «På tirsdager og fredager er denne garderoben reservert Herrer». Det hang ikke der da jeg kom, I can promise you that. Jeg åpna likevel døra, i den tro at jeg usett kunne snike meg inn og hente sekken min. Synet som møter meg er naken mann – naken gammel mann. Det er trim for eldre-parti på morrakvisten, må vite.

Siden jeg ikke har for vane å stå å glo på nakne menn, uansett alder, skvatt jeg ut. Lusket rundt en stund mens jeg la slagplan, helt til rengjøringspersonalet begynte å sende meg mistenksomme blikk. Til slutt gikk jeg inn i en av salene – der trim for eldre åpenbart var i ferd med å starte – og shanghaiet en av de eldre herrer. Forklarte ham problemet og spurte pent om han kunne være min agent i garderoben. Joda, det skulle han klare. Humret litt i skjegget, gjorde han. 15 sekunder senere hørte jeg et MASSIVT latterBRØL inne fra garderoben. Så kom eldre herre ut med jakke, sekk og sko. Jeg var full av takksigelser, men han bare lo og sa at de i garderoben gjerne hadde sett at jeg hadde kommet inn etter sakene mine selv. Hvorpå han kastet seg bakover i en hjertelig latter.

Ok, litt flaut, men mest moro å glede andre… Det er tross alt snart jul.

,

3 kommentarer

For mye av det gode er utvilsomt bare bedre

Kan det tenkes at det å skrive utelivshistorie i fire bind fra en by med mindre enn 70.000 innbyggere er litt i overkant? Fire bind? Det kunne alene skjedd  Nord-Norge. Myten om den overdrivende nordlending lever formodentlig videre!

,

Legg igjen en kommentar

Need new glasses, grandpa?

Mitt først (og eneste) besøk hjemme hos besteforeldrene til eksen min ble en selsom opplevelse. Alt var tilsynelatende normalt: Bestemor var rund og god og opptatt av at vi skulle spise mest mulig, slik riktige bestemødre skal være. Bestefaren var litt tunghørt og godslig, leste avisen  og kom med kommentarer helt hentet ut av sammehengen. Slik bestefedre kan være.

Etter en middagslur på sofaen ville bestemor vise fram bilder. Hele slekta, konfirmasjoner, kaffeslabberas, barnedåper og begravelser. Jeg kikket, spurte og syntes det hele var svært hyggelig, som den besteforeldreløse jenta jeg er. Helt til vi plutselig kom til et bilde av eksen min. Og eks-dama hans (ekseksen?). sittende i samme sofa vi satt i da.

-Ja, var hans kommentar. -Dette ble jo litt merkelig. Indeed.

Men det skulle bli merkeligere. Da min eks-kjære gikk på do ble jeg sittende alene å konversere de gamle. Det er jeg ikke så flink til, men fikk god hjelp av Bestemor, som lurte på hvor jeg var fra. Jeg forklarte at jeg bodde i Oslo, men at jeg egentlig kom nordfra. – Jojo, skyter bestefar inn. -Men hvor kommer du egentlig fra? Jeg sa spesifikt sted. Men var Bestefar fornøyd? Neida. -Ja, men egentlig… Egentlig kommer du vel fra ØSTEN? Jeg bet latteren i meg og gjentok at jeg kom fra XXX. Og at moren min er bergensk, men det er vel mer vest enn øst. Bestefar sendte meg et tvilende blikk. Bestemor reddet situasjonen ved å innlede en samtale om vær generelt, og været i Bergen spesielt. Da kjæresten min kom tilbake snakket jeg med Bestemor, mens Bestefar tittet på meg bak brilleglassene. Jeg DØDE etter å fortelle at bestefaren hans trodde barnebarnet hadde sikret seg en orientalsk liten blomst, men måtte vente til vi takket for oss. Bestefar fulgte oss helt ut,  og holdt meg under tett oppsyn (utvilsomt for å se meg i dagslys og se om jeg virkelig ikke var asiatisk).

Denne historien underholdt hele eks-slekta en hel helg. Og nå underholder den dere.

,

Legg igjen en kommentar

Om å skue hannen på hårene

rron299l1

En fest: Et sted i Oslo

Tilstede: En stor mengde svært pene mennesker.

Dette skyldtes, trolig (og kall meg gjerne fordomsfull), at gjestene besto av et høyt antall frisører, stylister og homofile. En god del falt inn i alle tre kategoriene. Her lå sminken perfekt og håret var på plass. Det varvakkert. Det var stilfullt.

Det var derimot ikke det beste utgangspunkt for å sjekke heterofile menn. Siden jeg har lært av min mor (?) å ikke lete etter problemer, men utfordringer, valgte jeg likevel å se det positive i situasjonen:  De aktuelle gutta kunne lett spottes av et trent øye. Jeg merket at jeg også endret holdning fra «njæææ, skeptisk» til «jøss, slett ikke verst». Mennesket er i sannhet tilpasningsdyktig.

Da jeg etter et ukjent antall stive drinker så en mann med pent, mørkt, langt hår (jeg tror han spilte i et band av det mørkere, mer aggressive slaget) bestemte jeg meg straks for å avslutte den utrolig gaye samtalen med frisøren – la oss kalle ham «Viggo» (tema: hår) – og vende all min quindelige sjarm mot rockeren.

Hendelsesforløpet de påfølgende minuttene er uklart. Men utfallet var uansett at jeg plutselig befant meg i heftig liplock med «Viggo», the hairdresser. Jeg ble fascinert og fnisete på en gang. – Herregud, jeg trodde du var homo, sa jeg, da jeg i et øyeblikk kom opp til overflaten. «Viggo» kunne fortelle at homseryktene rundt hans person var betydelig overdrevet. Han var i høyden en anelse bifil.

Hva gjør ei jente da? Løper hjem? Ler høyt? Å nei, du. «Viggo» var et aldeles ypperlig klin, homo eller ei. Jeg smilte til den velpleide og dykket ned i munnen hans igjen. Hadde det bare alltid vært like kult å bli konfrontert med fordommene sine…

, ,

4 kommentarer

Fjellan…. Og havet….!

Til alle nordlendinger! Jeg ler meg faktisk i hjel. Ikke se dette i kontorlandskap, med mindre terskelen for spontane latterutbrudd er svært lav.

3 kommentarer