Posts Tagged GRRRRRRRRRRRRRR

Sur

Jeg er sur. Skikkelig, skikkelig sur og gretten. Og lei meg. I morges var jeg dessuten rasende i noen minutter da Amazon, etter en hel natt, ikke hadde greid å laste ned en nyinnkjøpt kindle-bok automatisk. Kjæresten min foreslo et anger-management kurs. Jeg foreslo ny adresse. For ham.

Dette skyldes sikkert hormoner eller pms eller månefase eller noe annet (u)håndgripelig. Men for meg begynte det med en massivt shitty dag i går, og fortsetter etter alt å dømme idag. Hvorfor? Jeg kan oppsummere i kulepunkt:

  • En skråsikker, nedlatende kollega (gammel dame)
  • En uhøflig gammel dame
  • En uhøflig teatergjenger (Slå AV mobilen når den ringer, alle VET det er din telefon! For øvrig: også en gammel dame)
  • Mangelen på Hardanger-eplejuice i kjøleskapet
  • Kjæresten min, som påsto JEG hadde drukket den opp, selv om han åpenbart var den skyldige (enda han hadde sagt han ikke likte den)
  • Oppdagelsen av at jeg er håpløs, utilstrekkelig og dum
  • Amazon
  • Meg selv, da jeg oppdaget at lunsjen lå igjen hjemme
  • Alle som SYNGER utenfor kontordøra mi (nei, den ER ikke lydtett)
  • Verden for øvrig, damer øver femti spesielt

4 kommentarer

Noen å hate

Jeg er i utrolig godt humør om dagen. Ikke bare fordi jeg er vellykka forelska (såvidt jeg vet) og får pult på jevnlig basis (yess!), men også fordi det våres i bakkan og jeg greier å skyve ting foran meg på jobb uten å få pænnikk (en egenskap som krever mye trening å øve opp, men som jeg, etter snart tre år som stipendiat, er i ferd med å perfeksjonere).

Men jeg er ikke immun mot dårlige dager. Av og til kommer de i form av togstans, av snø, av forsovelser og fett hår.

I går i form av en liten, tilårskommen, fleskete nisse uten sosial intelligens, men med nedlatende holdning og selvgodhet nok til et helt kollegium.

Til hans ære fant jeg fram to gamle favoritter. You SUCK. Enkelt og poengtert.

Og selvsagt – Møkkamann. Dessverre kun en liten smakebit.

,

4 kommentarer

Another rant

Jeg er fullstendig klar over at når det er ting som irriterer er det enkleste å holde seg unna. Jeg har lært meg å aldri delta på forum-diskusjoner på Internetten, jeg ser aldri på Paradise Hotel eller andre mindumbing-idiotiske-nitwit-programmer. Jeg leser aldri VG og ganske sjelden Dagbladet, og jeg bruker ikke tid på blogger av type rosa. Jeg snakker aldri politikk med folk som stemmer FrP.

Men. Jeg er veldig glad i facebook. Det er mye kjekt der. Slarv om kjente, festlige bilder, morsomme ordvekslinger og chatten. Og stalking av folk man ikke burde stalke. Yay! Dessverre er det mye DUMT også. La meg ikke begynne å raljere over ren idioti som farmville og mafia wars og den typen ting som folk uavlatelig skal ha deg med på. Nei, nå er det statusoppdateringene jeg gremmes over.

La meg være litt hatefull. Dette er min ventil for irritasjon. Hvis dette skulle irritere deg foreslår jeg at du hopper videre til neste blogg på feed-en din.

Ok.

-Det er fint at folk er glade og fornøyde. Men det går an å skrive noe annet en Lykke ❤ ❤ ❤ fem ganger i uka. Det er greit. Vi har forstått at livene deres dufter av roser og kaprifol og at sola skinner uavlatelig.

-Jeg er nokså sikker på at det er mulig å nyte livet også med èn y.

-Jeg skjønner det er stas med barn. Men tenk at statusoppdateringer er litt som twittermeldinger – selvsensur er helt greit! Kanskje ikke alle trenger å få vite de femtusen tingene den håpefulle har gjort før lunsj. Tenk først – skriv etterpå.

-La også twitters 140 tegn være en grei maksgrense for hvor mange tegn du trenger å ha i samme statusoppdatering. Ingen gjør så mye på en gang. Det er ingen kortroman du skriver.

Og ja, jeg vet at det går an å fjerne folk fra feed-en. Det er en del som er borte allerede.

Sånn – det hjalp! Ha en strålende mandag!

,

14 kommentarer

The famous last words

Ekskjærester. Har ikke kunnet leve med dem. Kan i anstendighetens navn ikke ta livet av dem sånn i ettertid. Og har man greid det kunsstykket å forsone seg med fortiden, lagt stridigheter pent til side, ja, så kryper de jaggu fram fra der de har gjemt seg (bak en stein?) og biter deg i leggen.

Jeg hadde nylig en fantastisk passiv-aggressiv diskusjon med min ferskeste eks. Den handlet om brutte avtaler. Jeg skulle ønske avslutningsreplikken min hadde vært slik:

Så sinnsykt typisk deg, din selvopptatte nisse! Tida mi betyr liksom ingenting. Hva er det du gjør med den dyrebare Iphonen din? Kan du ikke ringe med den? Bruker du den til å speile deg eller HVA? Skjønner ikke hvorfor vi NOENgang var sammen. Herregud så glad jeg er for at jeg er kvitt deg, din DUST!

Men det var den ikke. I stedet sa jeg – og passiv-aggressivitetens venner ville gitt stående ovasjoner:
Du får ha en kjempefin kveld da.

Klikk (jeg la på).

,

5 kommentarer

Om bannskap og rumper og Oslo en lørdag kveld

Der jeg kommer fra banner man en del. Eller, som man kan si «språket er riktig så friskt». Det er liksom ikke bare faen og jævla og helvete. Det er en beskrivende bannskap som jeg synes er ganske morsom. Litt sånn Rorbua, bare ikke så kleint.

Dessverre begynner minnene å blekne, jeg husker ikke lenger hvordan man elegant sjonglerte ord som tykjepelk, pong (av ulik art), steike, svarte, kuk (også av ulik art), fette…. (the list goes on and on. And on) og skapte en serie av nye uttrykk om hva man egentlig skulle gjort i vanskelig situasjoner eller om man følte seg dårlig behandlet.

Dette er i og for seg ikke noe problem – jeg bor i Oslo, svært få skjønner disse uttrykkene, selv om en del nok har sansen for dem. Men jeg kan love at den indre tilfredsstillelsen man får når man skjeller ut folk med nordnorsk bannskapbagasje, den er som de sier i VISA-reklamen – priceless. Uansett hva mottakeren måtte få med seg.

Lørdag kveld spaserte jeg mot Grønland, på vei hjem etter en festlig runde på byen. Jeg gikk alene, og nei, jeg hadde ikke iført meg heldekkende gevanter all den tid det var folk overalt og jeg anser det som min soleklare rett til å ferdes i min skimpy shorts der jeg vil. Plutselig stopper det en bil full av unge menn, vinduene rulles ned, og en av dem roper noe til meg. Jeg ser rasende på ham og går videre. Bilen følger etter. Jeg flipper en finger (nøye utvalgt finger, I might add). I stedet for å kjøre, som de burde, fortsetter gutta å følge etter meg, og kakler i vei uten at jeg skjønner et kvekk. Med ett ble jeg litt redd, for noen menn blir helt krakilske og skumle av at man drar fram denne fingeren. -Faen ta, ropte jeg, dra deg til helvete vekk. Din førrbainna hæstkuk*, la jeg til, løp over gata til trygge 7-11 mens jeg kokte innvendig, av fryktsomhet, adrenalin og sinne.

I taxien på vei hjem roet jeg meg ved å lage en nordnorsk utskjellingsmonolog til ekle mannfolk som sitter så jævla trygt inne i bilene sine og ler av jenter som blir redde. Synes de det er stas? Føler de seg som sterke, kule karer? Blir de opphissa? For noen tapere. Noen burde fortelle dem hvor David kjøpte ølet. Jeg skal i hvert fall huske regla mi til neste gang. For ja, jeg blir redd, men jeg blir også veldig veldig sint. Dette er min by. Min kveld. Mi rumpe.

*Dessverre alt jeg kom på i farta

6 kommentarer

Barnslig

Jeg begynte for ikke lenge siden å filosofere over det å være barnslig. hva mener vi med det egentlig? I følge ordboka er det lett nedsettende, og betyr: umoden, ufornuftig, naiv, infantil.

Da er jeg nok ganske barnslig. På noen områder.

Jeg var i utdrikningslaget til en god venninne. Det var et morsomt utdrikningslag, med plass til passe doser emo, passe doser humor. Det var plass til både glam og adrenalin. God miks. Det var også en god miks av folk. En god del kjente jeg fra før, noen var helt nye. Og det er jo sånn, når man vaker rundt det magiske 30-tallet i år, at livssituasjonene plutselig ikke er så ensartede lenger. Noen er single i byen, andre har familieliv på landet. Noen prioriterer jobb, andre ikke. Det eneste alle uansett har til felles er en relasjon til bruden. Dette betyr ikke så mye for gutta (tror jeg, mulig jeg tar feil) på deres ofte ganske utagerende markeringer, men for jenter kan utslagene være større. Vi har alltid mye mer tid til preik.

På et tidspunkt satt vi på en hyggelig restaurant i vannkanten og ventet på bruden. Jeg var desperat etter en kopp kaffe, og begynte også å bli ganske sulten. Noen ytret ønske om øl. Så sier en:
-Jeg har aldri vært på et mer edruelig utdrikninglag.
Samstemt nikking og mmm og slikt.
Så legger en annen til:
-Så godt da dere, at vi er voksne nok til å ha det gøy uten alkohol.

Da kjente jeg at jeg reagerte. Jeg klarte ikke helt å si på hva, men etter hvert skjønte jeg at jeg syntes det var en veldig snerpete kommentar. Ikke sånn å forstå at jeg er drukkenbolt, men jeg er særdeles glad i et glass vin eller fem. Jeg liker smaken, jeg liker følelsen og jeg liker det sosiale og det festlige i å ta noen glass i lystig lag. Det betyr dog ikke at jeg drikker hele tiden. Eller at jeg ikke har det gøy uten å drikke. Jeg skjønte hva hun mente. Men så er det et eller annet med å si sånne ting. Som blir innmari treigt.

Etter ti minutter, litt kaffe og litt tankearbeid hadde jeg lyst til å si*-
-Kall meg gjerne barnslig, men jeg liker å drikke, jeg. Jeg har det gøy uten også, men sånne kommentarer…? Døllness has arrived. And you brought it.

Skikkelig infantilt og ufornuftig.

Jeg håper at jeg aldri kommer til å si sånne ting, at jeg – selv om jeg får fire unger (høyst tvilsomt) og er så udiskutabelt voksen at jeg leser Norsk Ukeblad (høyst tvilsomt det òg), betaler min skatt med glede, har rekkehus og stasjonsvogn, selv da – ikke klatrer opp på en høy hest og omtaler meg selv som «så voksen at jeg ikke trenger alkohol».

Heldigvis er jeg voksen nok** til å vite når jeg skal holde kjeft.

*Jeg er sånn som kommer på kommentarene ti minutter etter at de burde kommet. Så jeg holder som regel kjeft.

** feig?

, ,

3 kommentarer

Ikke ring oss – vi ringer deg

Jeg mistet nylig mobiltelefonen min. I seg selv et beskjedent tap. Den hadde ikke mange månedene igjen, og jeg skulle uansett bytte den ut etter Roskilde (mobiltelefonenes svar på fimbulvinter, uår og unntakstilstand). Nesten tre år hadde den blitt, som i dagens mobilår gjør den til noe sånt som verdens eldste mann*.

Nei, det verste med å miste telefonen sin er alle numrene som forsvinner. De nære og kjære får man raskt tak i. En liten facebook-bønn tar seg av en del til. Men det er alle de andre. Venners venner, folk du ikke snakker ofte med, men som det er praktisk å ha kontaktinfoen til. Festkompisene dine, som du ikke henger med på søndagsformiddag, men som du gjerne øller med fredag kveld. Tanter og onkler, numre til hoteller og take away-sjapper. Numre du ikke tenker på at du ikke har før du trenger dem.

Og gutta, da. Som nysingel kunne mobilfrafallet neppe kommet på et verre tidspunkt. Alle kandidatene mine er borte. Noen vet jeg ikke etternavnet til, engang. De er tapt for alltid.

Og de aktuelle unge menn jeg er venner med på facebook har åpenbart ingen ønsker om at jeg skal kunne kontakte dem igjen. Ja, jeg vet jeg kan søke dem opp. Men – come on – alle sammen? Nei, dette er ytterst forsmedelig. Jeg har samlet med meg flere nummer i løpet av en kveld på byen enn etter min facebookbønn.

Forsmedelig, sier jeg.

*Jeg mener at de nye mobilene er av betydelig dårligere kvalitet enn de nye. De er mindre solide, de sjukner hen fortere. De gamle, med sine beskjedne funksjonaliteter måtte du nesten kjøre over for at de skal dø.

, ,

Legg igjen en kommentar