Posts Tagged great men & women

Sjenanse og verdighet

Jeg satt på jobb en dag og hjertesukket til to kollegaer som har vært i gamet litt lengre enn meg. Jeg snakket om fremtiden, om progresjonen, om frustrasjonen og den evige: Hva skal det bli av meg etterpå?

Den eldste av disse så på meg med det jeg kun kan kalle ugleblikket – et sånt rolig, verdig blikk, breddfullt av klokskap og forståelse – dette er i alle fall hva jeg innbiller meg at ugleblikket formidler siden jeg ikke har telepatiske evner.

Og så sier hun: Det skjønner jeg. Men i stedet for å la det bli med det, skisserte hun opp mulige løsninger – realistiske, litt kyniske i følge henne selv, men mest av alt interessante. Til å leve godt med, endatil.

Hun er en sånn person som du tenker aldri blir aggresiv eller stressa, holder seg stoisk og verdig gjennom enhver situasjon. I mitt stille inn har jeg gjort henne til mentoren min. Jeg er for sjenert til å spørre sånt, men jeg tror jeg kan rådføre meg med henne skulle behovet oppstå.

Jeg håper uansett at jeg, om 30 år, kan være en anelse som henne.

, ,

2 kommentarer

Våre tapreste

Det er en egen gruppe mennesker jeg vil påstå er blant samfunnets tapreste. Og nei – de tilhører på ingen måte politi, militærvesen eller slikt noe.

Jeg synes vi skal ta hatten av for de barnehageansatte. Om de er førskolelærere, sivilarbeidere, assistenter eller hva det måtte være: I salute you all.

Jeg satt på bussen (igjen, ja, jeg vet, det er på bussen jeg tenker mest og har mine fineste funderinger, synes jeg selv) da det kom på cirka 150 unger. Og tre voksne, typ. Mulig det var litt færre barn og litt flere voksne, men det var slik det virka på meg og, etter de tafatte ansiktsuttrykkene å dømme, resten av passasjerene. Du vet sånne uttrykk folk får når lufta bare suges ut av dem? Haka faller liksom inn mot halsen, og skuldrene dras oppover. Det, ja.

Bussen fyltes med barn, de var over alt, skravla gikk, og lydnivået steg. Jeg tenker de må ha noen form for decibelmåling i barnehager, for sånn støy kan ikke være sunt i lengden. Mentalhelse osv. Til og med noen røslige securitasvakter ga opp da de så passasjerdemografien.

Da ungene og deres ledere gikk av, fikk de påstigende passasjerene akkurat det samme uttrykket jeg og mine medpassasjererer hadde 10 minutter tidligere: oi-det-var-masse-barn-se-der-fløy-energien-min-sin-vei-du-glad-det-ikke-er-min-jobb. Typ. Hake inn mot hals og bekymrede øyenbryn.

Men de barnehagevoksne så friske og fine ut, hadde besluttsomhet i blikket og glød i kinnene.

Shame on the rest of us.

Så jeg vet hvor vi kan finne våre tapreste – skulle vi andre ha bruk for deres humør, utholdenhet og viljestyrke.

6 kommentarer

A grand old lady

Det er først i voksen alder jeg har skjønt for ei kul dame farmor var. Var, fordi hun er død. Men hun er like i nærheten fortsatt, tror jeg. Passer litt på meg. Ser til at jeg ikke finner på alt for mye ugagn.

Hun fikk utdannelse da svært få hadde det. Hun var utearbeidende på ei tid da ingen gifte damer var det. Hun fikk fem unger, men overlot dem til far eller tjenestefolk og gikk over fjell for å undervise unger i nabobygda. Hun hadde gård, hun hadde ansatte og hun hadde familie.

Hun gjemte radioen i potetkjelleren i fem år på førtitallet. Hun brakk begge beina og de ble aldri helt de samme. Hun mistet en sønn. Hun mistet en mann, og nesten en sønn til, men til gjengjeld fikk hun veldig mange barnebarn og oldebarn.

Hun bakte brød, kokte prim og gomme, sydde kjøttrull, stekte kromkaker og blodpannekaker. Og når hun ble for gammel, fikk hun andre til å gjøre det under overoppsyn av henne selv. Hun leste bøker og så nyheter, hun sydde og broderte til øynene hennes ble spist opp av en eller annen stær. Hun hadde den fascinerende kombinasjonen av nøysomhet og overdådighet enkelte eldre har (hverdags: sild og potet, men det er nødvendig med både dessert, kaker til kaffen OG kveldsmat). Hun tok vare på allting, til og med gavepapir fra jul. Hun hadde elsket gjenbruksbevegelsen.

Hun lærte meg å spise opp maten min, uten at hun egentlig gjorde det selv (lurer enda litt på hvordan hun fikk til den der). Hun lærte meg å spare til det jeg ønska meg. Hun syntes jeg var flink og fin og la aldri skjul på det.

Hun var matriarken. Hun var streng og tøff og innimellom ganske urettferdig og gammeldags. Hun hadde sinnsykt mange venner, like kjoler og alltid kamferdrops i sybordet. Hun var langt fra perfekt, men hun var helt klart noe for seg selv.

Jeg er stolt av å være barnebarnet hennes, og jeg blir fortsatt vemodig ved tanken på at hun er død. Selv om det er mange år siden nå. Hver gang jeg er hjemme sover jeg på hennes gamle soverom og det er fortsatt hennes. Der står smykkeskrinet, der står bildene fra lenge før jeg ble født. I skapet ligger alle de fine dukene pent brettet sammen.

Så jeg tror hun er like i nærheten fortsatt. Det er fint.

,

7 kommentarer

En helt, hva er det?

Hva er en helt? I følge Wikipedia er det: «…en beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofring, det vil si heltemot, for et større gode. Den kvinnelige motsvarigheten er en heltinne.»

Jeg har ikke så mange helter. For all del – det er mange bra mennesker der ute som jeg ser opp til. Svært få har likevel fått heltestatus. Men jeg har et par stykker. En av dem er aktuell på grunn av tv-aksjonen på søndag. Han heter Paal-André Grinderud, og er for meg et sjeldent vakkert menneske. Han har gitt meg inspirasjon og tro på det gode og sterke i mennesket. Og han får meg til å tenke at det alltid er håp, alltid en vei ut av mørket.

Han vokste opp med en mor som var alkoholmisbruker, hadde en ganske jævlig barndom, men klarte å bli en voksenperson med overskudd til andre, og med styrke nok til å vise svakhet. Han startet Wanda-senteret i Drammen, for barn av rusmisbrukere, og han har skrevet flere bøker. Han holder foredrag om barns oppvekstvilkår, og har en stemme som blir lyttet til. Paal-André (jeg føler nesten at jeg kjenner ham!) skrev et innlegg i Aftenposten i dag – det er ikke tilgjengelig på nett ennå, men her kan du lese hva han skrev i fjor, like før jul. Jeg begynner nesten å grine bare jeg tenker på ham, så fint synes jeg det er.

Også tenker jeg på alle de barna som har det kjipt hjemme, som ikke får noe gratis, og som likevel skal klare seg fint, bli «samfunnsnyttige borgere» når de en dag blir voksne – noe de i grunn allerede er tvunget til å bli, siden deres voksenpersoner har sviktet. Da kjenner jeg at jeg vil bidra på søndag, for hvis mine penger kan hjelpe en eneste unge, ja, da gir jeg med stor glede.

Paal-André Grinderud er en av livets sanne helter.

4 kommentarer