Posts Tagged Food for soul

Oh joy

Jeg har gjort en oppdagelse, ja jeg vil nærmest kalle det en nær-religiøs vekkelse. Jeg har oppdaget bloggen

Joy the Baker. La meg bare si: Oh Joy!

Mat- og tekstporno galore! Jeg har siklet meg fram til følgende tre oppskrifter jeg skal prøve. Først. Det er faktisk litt sånn at jeg håper det kan regne litt, sånn at jeg kan være inne og bake med god samvittighet.

Jaja – her er mine tre utvalgte:

Brownies med peanøttsmør og saltkringler

Bananbrød med peanøttsmør

Veganske sjokolade-cookies

Jeg vinker i dette øyeblikk farvel til den slanke linje. Vi ses kanskje til høsten en gang.

5 kommentarer

Min kamp I (mot desserten)

Jeg er opptatt av mat om dagen. Ja, det er jeg forsåvidt alltid, men litt mer enn vanlig nå når jeg spiser på dining hall og får alt lagd til meg (og dessuten har et ganske innholdsløst liv, men det får stå i parantes). Hva skal vi ha til middag i dag, tro? Det er sjelden jeg stiller dèt spørsmålet.

Skeptikere advarte meg mot det engelske kjøkkenet før jeg dro. Alt er fritert, hørte jeg: Til og med sjokoladen. Glem grønnsaker, glem frukt. De kjører sikringskost. Vi ses om pluss ti kilo. Jeg mente det umulig kunne være så ille. Jeg har da sett at Jamie Oliver på fjernsynet og han synes å ha tatt det vonde med det gode i britisk kantinematbransje.

Som jeg elsker å ha rett! Her er det både frukt og grønnsaker, salatbar og næringsinnhold. Er jeg heldig får jeg med meg en nylagd smoothie om morgenen. Hva spiste jeg til frokost i dag? Grapefrukt, müsli og egg. Kaffe. Vann. Middag i går? Ovnsbakt laks, dampet brokkolig og salat. Youghurt. Lunsj? En grov baguett med hummus og bakte grønnsaker. Min skeptiske venn har dog delvis rett – det er mye stekte poteter, hvitt brød, tvilsomme pølser også. Jeg velger å velge de sunne tingene. Av og til er det veldig vanskelig. Det er nemlig dessert hver dag. Og hvilken dessert!

I barndommen min hadde vi dessert hver dag. Og før du begynner å misunne meg det, bør du spørre hva vi hadde til dessert. For da kan jeg si: Ikke noe som fikk mine melketenner til å løpe i vann.

Vanligst var:

Fruktgrøt/kompott m/vaniljesaus* eller melk*
Fruktsuppe (med djevelens buse**, svulmet opp til dobbel størrelse)
Surmelk* med kavring og sukker
Puffet ris med melk* og syltetøy

Carbo-rama, altså. Med melk. Det var min farmor som i sin tid insisterte på en søt middagsavslutning, og etter at hun døde vedvarte skikken. Jeg har en gammel familie og har bevitnet at de som opplevde krigen har et helt spesielt forhold til sukker. Faren min og onklene mine pleide å spise brødskiver med sukker eller sirup. Alltid en kake til kaffen. Kjeks. Sukkerbiter – som de spiste! At de ikke har fått diabetes vil jeg på det nærmeste kalle et mirakel. Kanskje de så på det som en belønning for å ha løpt rundt i skauen, gjemt unna radioer og hva det nå var de drev med på den tida (ikke faren min, han var blott et barn som elsket kaker).

Tilbake til desserten.

Jeg er glad for å ha vokst opp med dessert. Det hadde sin misjon: På et generelt grunnlag ble jeg skeptisk til det. Med noen hederlige unntak:

Rompudding. Oh, whipped goodness from heaven.
Karamellpudding
Rabarbrasuppe
Alle slags bær med fløte* og sukker, men særlig multer

Uinteressert i dessert, altså. Lenge var jeg det. Helt til jeg ble urbanisert, voksen og … tja.. hormonell? Da jeg skjønte at dessert kunne være for eksempel sjokoladekake. Eller ostekake. Eller eplepai. Hva som helst søtt og godt. Likevel er det aldri noe jeg har prioritert til meg selv.

Men når kakene kommer oppi ansiktet mitt, som her, da blir det vanskelig. Apple crumble, ostekake, sjokoladekake, mincemeat pie… Og greier jeg å gå forbi herlighetene, så er det nesten umulig å ikke grafse med seg en av de herlige flapjack-ene som ligger like ved kassa. Oat bars, my ass. Det er kake. Og fryktelig, fryktelig tilfredsstillende.

Så vi ses kanskje om ti kilo pluss – men det er ikke frityren sin skyld – det er desserten.

*Helt uinteressant for meg, da jeg som barn nektet å fukte tørr mat – jeg nektet all form for saus og/eller melk på ting. Knusktørt skulle det være. Unntaket var bær som jeg likte i nær sagt alle former, bortsett altså fra multekrem.

**Rosiner

4 kommentarer

Kladdete

Det er noen ettermiddager, kvelder gjerne, der du kjenner et sug som ikke forsvinner. Du er ikke sulten – for du har spist middag. Du er ikke tørst. Du har prøvd med et eple, en banan. Men det hjelper ikke.

Kanskje er det en dum dag. En bratt, fæl, slem, bite-deg-i-ræva-dag, og håret ser kjipt ut og det hjalp ikke engang med gode ord fra mamma. En feelgood-film er bra da, det, men… Det er ikke nok.

Du trenger noe litt mer… kladdete.

Jeg har ved flere anledninger uttalt at Sveriges fineste oppfinnelse er chockladbollen. Det står jeg ved. Det er så godt at jeg klikker i vinkel. Men som en god nummer to kommer kladdkakan. Og den er så kjapp å lage og den er så sinnsykt god. Og det beste av alt er at når du er ferdig å bake er du kvitt suget, du er i mye bedre humør, og du har en kake å ta med på jobb dagen etter.

Det fins sikkert tusen oppskrifter. Her er min – stjålet fra min hjertens kjær:

3 dl sukker
1 1/2 dl mel
2 ts vaniljesukker
1/2 ts salt
1/2 dl kakao (eller mer)
150 gr smør (smeltet og avkjølt)
2 egg
en espressoshot (går helt utmerket med en liten kopp kruttsterk kaffe)

Hvis du riktig vil slå på stortromma kan du i tillegg smelte en plate god sjokolade og tilsette. Husk å smelte i vannbad.

Bland de tørre ingrediensene mens smøret smelter. Når det har fått kjølt seg litt blander du det med «det tørre», pluss eggene (disse kan du godt vispe sammen på forhånd). Viktig: Smak! (Det er også nå, selvsagt, at du eventuelt blander inn sjokoladeplata du smelta tidligere. Det blir en skikkelig sjokobombe og egner seg muligens best til fest).

Smør en vanlig kakeform og hell røra oppi. Slikk bollen! Jeg kan ikke få understreket nok hvor viktig det siste er.

kake

Ovnen skal stå på 175 grader. Steketida er 10-15min (ikke mer enn 20min, men her må du passe litt på).

Det optimale er at kantene skal være litt sprø, mens resten er mykt, karamellkonsistens, og nesten litt flytende i midten. La kaka avkjøle seg minst seks timer i kjøleskap (da «setter den seg»). Jo lenger du greier å vente, jo bedre blir den.

Kan gjerne serveres med is, bær, vaniljekesam eller creme fraiche (en personlig favoritt, den balanserer det søte. Med fett!). Eller spises rett fra formen…

Hvis noen er bekymret for at jeg skal begynne å gå mat- og interiørbloggerne i næringen etter disse to siste innleggene vil jeg bare si: Slapp helt av. Det er bunn i dette havet, jeg har ikke så grusomt mange oppskrifter eller dilldalleri å vise fram. Jeg vender snart tilbake til det allmenne babbel.

5 kommentarer

Fortell meg hvordan du spiser…

(jeg begynner likegodt med en digresjon: var det ikke noen som lagde en veldig festlig versjon av denne en gang, typ: fortell meg hva du heter og jeg skal si deg hvem du er? hahahahaha!)

Unnskyld. Det skal handle om mat.

Jeg liker å lage mat. Koser meg med det. Jeg liker enda bedre å spise mat. Jeg er ofte sulten. Det har vel hendt at enkelte har ymtet frempå om at jeg muligens kan nære et slektskap til larven aldrimett. Dem om det.

Siden jeg bor alene – som jeg, på tross av kjærester, flammer, interessenter – og igrunn hele bofellesskap – føler jeg har gjort i over ti år – er det stort sett meg selv jeg lager mat til. Det hender selvsagt at jeg damper blåskjell, steker tynne italienske pizzaer, koker kraft og hva det nå måtte være. Men stort sett gjør jeg ikke det. Stort sett er det enkelt: jeg steker laks, damper brokkoli, eller lager kjappe blandinger av linser/bønner og grønnsaker. Også spiser jeg. Om ikke fra kjelen, så i alle fall semi-sjuskete, med tallerkenen i fanget, fordypet i en avis, eller fanget i tv-ens vold. Matvanene mine er sterkt preget av min langvarige singelstatus.

Men det går ikke med en partner. I alle fall ikke når denne er en voksen mann som vil ha varm mat både til lunsj og middag, og gjerne prioriterer tilberedning framfor hurtighet. Han ser uforstående på meg når jeg sier at av og til spiser knekkebrød ved kjøkkenbenken. Han skjønner ikke at jeg kaster meg over det jeg lettest kan stappe i munnen med en gang jeg kommer hjem. Og jeg skjønner ikke: «Vente til middag?» Hvorfor? Er ikke det greia med å være voksen, å bestemme selv? Ingen kjefter hvis du spiser sjokolade til frokost eller driter i å spise middag en kveld.

Det gjelder å tilpasse seg hverandres vaner. Og den velsigna mannen blir ikke, som jeg, labil når blodsukkeret synker. Han sjenker meg rolig et glass vin, gir seg med glede til å steke scampi, og fryder seg over lukta av hvitløk som brer seg på kjøkkenet. Jeg drikker vin og «dukar», småkjefter og gleder meg til middag. Og han, stolt som en hane over sine egne bedrifter, foreviger det han tryller fram med sin elskede iPhone. Vi jobber med å finne rytmen på kjøkkenet. Sakte, men sikkert, så kommer den.

Så ja. Det er fint å være voksen, og velge de ordentlige middagene også. Særlig når man er to.

,

3 kommentarer

Snåle ting jeg elsker II

Hermetiske erter. Fantastisk godt! Hva kan man mislike ved hermetiske erter? De står seg i evigheter i skapet. De fins i alle dagligvarebutikker og koster nesten ingenting. Man kan ha dem i gryter, salater, eller blende dem i supper. Aller best er de dog kanskje rett fra boksen. Spises med gaffel eller skje. Stiller ethvert saltsug.

Jeg vet at det går an å lage poseertestuing. Men hvorfor, hvorfor, når det er så kjapt og enkelt å lage selv? Slik moser jeg:

Man tager:

1 boks hermetiske erter
Smør
Litt hvetemel
Pepper
Ev. salt, men laken er så salt i seg selv at det burde ikke være nødvendig. Vær forsiktig med saltet, la det være en leveregel.

Hell ertene i en kjele, med noe av laken. Kok opp. Etter hvert kan man begynne å mose ertene med en gaffel. Ha oppi en spiseskje smør og litt hvetemel (dette er jevning). Kok videre. Nå tykner mosen ganske kjapt. Smak ev. til med pepper. Mer smør er selvsagt heller ikke å forakte.

Spis.

Nam!

Legg igjen en kommentar

The sweet, warm bliss of…

Hot chocolate. Det er balsam for sjelen i vinterkulden, og bør nytes med andakt og kanskje noen gode venner? Lag selv av mørk sjokolade, melk og vaniljesukker – smak deg fram – eller gå til et kvalitetssted. Pascal er bra. Der har de også små kakekunstverk og god kaffe.

Eller et av disse stedene.

Noen ganger skal det ikke mer til…

Varm sjokolade, french style
Bildet er hentet fra Flickr

,

Legg igjen en kommentar

Aldri så galt

Erfaring er bare den betegnelsen alle gir sine tabber, sa visstnok Oscar Wilde. Og så rett han hadde. Jaja, man er i alle fall en erfaring rikere, sier man gjerne, og sukker, når man egentlig vil banke noen eller i alle fall banne veldig høyt. Erfaringer gjør oss klokere, flinkere, vi blir bedre mennesker. Mer empatiske. Nåja. Det tror jeg nå det jeg vil om.

Samtidig er det bortkastet tid å angre. Så jeg prøver stadig å huske på det positive jeg kan hente ut av mine erfaringer (les: tabber). En av mine mest dyrekjøpte «erfaringer» er et to år langt forhold til en vestafrikansk sjarmør jeg møtte da jeg oppholdt meg i det store utland. Han var (og er, formodentlig lever han fortsatt) en kjempebra kompis, men en legendarisk dårlig kjæreste. Aiaiai, så forelska jeg var. Det hele endte selvsagt i forferdelse. På plussiden var jeg altså en erfaring rikere. Og, jeg kunne lage senegalesisk mat. Så tro det eller ei, det inngår mer enn syting over ghosts of boyfriends past i dette innlegget. Det handler egentlig om mat. Se meg omsider komme til poenget:

Nå har jeg glemt de fleste av disse matkunster (de har mye god mat i Vest-Afrika), men en basisrett kan jeg dele med dere. Autensiteten får tas med en klype salt siden opphavsmannen er en notorisk løgner og ikke oppholdt seg i moderlandet da kunnskapen ble videreført. Men mat kunne han lage. Uansett:

Løk. Plenty. Minst fem-seks.
Kylling. Eller fisk. eller kjøtt. Avpass til antall personer. Helstek gjerne en kylling og del opp etterpå.
Poteter/gulerøtter/brokkoli – andre grønnsaker som tåler en støyt.
Olje. Plenty. (ikke olivenolje, men noe som har en mer nøytral smak, soya el mais, for eksempel)
Buljong, helst kylling.
Sennep. Helst Dijon.
Lime.
Pepper.
Ev. karri – denne retten kan lages med eller uten.
Ev. chili (tørket, fersk el pulver) – en smakssak.
Ris. Plenty. eller couscous, el. andre «gryn», for dem som er opptatt av karbs. Men originalen sier ris.

Stek kyllingen/kjøttet. Jeg pleier å gjøre dette i ovn (plasshensyn), og lager gjerne en marinade med f.eks. sennep, lime, olje og hvitløk, men det er ikke nødvendig. Grovhakk løk, poteter, gulerøtter (etc). Varm olje i en stor panne/kjele. Surr løken myk. Pepre etter ønske. Tilsett buljong, sennep limesaft og ev. karri/chili. Smak deg fram. Tilsett grønnsakene og la dette putre. Lenge. Jeg pleier gjerne å tilsette vann, for å få mer saus. Egentlig skal man ha enorme mengder olje, men det blir fort litt fett for meg. Poenget er at dette skal bli en sausete røre som skal gi mye smak til ris og kylling/fisk/annet kjøtt.

Kok ris.

Når kjøttet er ferdig stekt og grønnsakene møre blander du det hele i gryta.

Hvis du lager dette med fisk, noe jeg ikke har gjort på lenge, ville jeg lagt fileter over sausen helt mot slutten, når grønnsakene er møre. Fisk har mye kortere tilberedningstid enn kjøtt, så her må man bruke skjønn. Helsteker du fisk, fjerner du beina før du deler den opp og blander den forsiktig med løkrøra.

For de av oss som ikke kan stå å lage mat hele dagen har jeg et stalltips: Stek grønnsakene (ikke løken) sammen med kjøttet. Da kan alt sammen tilsettes løksausen til slutt, og alt blir kjempemørt og smakfullt.

Hvis dere vil spise på afrikansk vis: Anrett risen på et STORT fat. Øs oppå saus, grønnsaker, kjøtt. Sett midt på bordet, eller gjerne på gulvet. Gi alle hver sin skje og si værsågod. Den mest sosiale middagen ever!

Og hør på låvvli musikk underveis. Sånn som dette, for eksempel.

8 kommentarer