Posts Tagged denne helsa

Snørrunge

Bloggefrekvensen er laber. Og det er IKKE fordi jeg har sommerferie (jeg er mellom ferier, nemlig), men fordi hjernen min går saktere enn normalt pga store mengder snørr inne i hodet mitt. Sikkert mest i neseregionen, men det kjennes litt som om noe har flyttet seg inn i selve hjernen og påvirket aktiviteten der. Det er med glede jeg kan melde om at dette er i remisjon. I dag gjennomførte jeg første* joggetur kl. 06.30 og døde ikke underveis som jeg fryktet etter de første fem minuttene. Jeg gledet forbipasserende med litt udelikat hosting og spytting, men ikke verre enn det jeg ser mannlige mosjonister tillater seg uten skjensel.

Det som har vært mest irriterende ved hele dette «sykdomsforløpet» er nettopp at det ikke er det. Det er ikke sykdom. Jeg er sliminfisert, men har ikke hatt feber eller andre symptomer som tilsier at jeg velfortjent kan ligge på sofaen og tylle i meg eplejuice og farris (sykdomsdrikken min), ete vingummi og saftis (forkjølelsessnopet mitt – melkeprodukter gjør alt verre) og mate forkjølelsen med alt jeg kan finne i kjøleskapet som forsvarlig kan blandes med chili og hvitløk. I stedet har jeg syklet til jobb søkklastet med selvmedlidenhet og snørr. Hva jeg har utrettet er selvsagt en helt annen sak.

Jeg har drukket kaffe på trass, fordi jeg mister lysten på det når jeg ikke er helt i toppform. Jeg har harket meg gjennom tre treningsøkter. Jeg har med andre ord levd som normalt, bare med noe rødere nese. Nå får det pokker ta meg være slutt. Snot, be gone! Det er tross alt helg og jeg kjenner meg uoppdragen.

*Med første joggetur mener jeg altså første joggetur på en stund. Ikke første joggetur i dag. Jeg er ikke treningsknarker, bare så det er klart.

,

5 kommentarer

Mandagsdrøm

Jeg kjenner jeg begynner å bli litt småsjuk, og en liten del av meg har lyst til – i forbyggingens navn – sykemelde meg en ukes tid, være hjemme og lade de batteriene som alltid er litt halvtomme. I stedet pakker jeg ned treningstøy, panlegger venninne-dater og teller dager til han nye kommer hjem (han har vært bortreist i et halvt år, cirka. eller kanskje bare noen dager). Jeg tenker på alt jeg må gjøre på jobbe, og forebygger med paracet, selv om feberen bare murrer. Den verken knurrer, bjeffer eller biter. Ennå.

Sukk. Noen dager hjemme på sofaen, med den nye honningteen jeg fikk i utenlandsgave hos syrran, med dvd-er og heite supper. Ull og pledd. Og søvn – deilig, deilig, tilstrekkelige mengder med søvn. Skulle ønske fastlegen min bare kunne stikke innom å si, øy, jeg tror du trenger noen dager.

Oh well.

,

5 kommentarer

Enkleste rusen

runner

Noe av det kleineste jeg vet er sånne rabiate treningsnarkomane som fiser forbi deg eller meg, på sykkel, på ski, med barn på hjul eller med siste Asics-modell på beina. De som går Birken med tunga nedpå knærne og som konkurrerer med «seg selv». Særlig.

Samtidig må jeg innrømme at jeg elsker å trene. Jeg trenger det. Ikke for å bli tynn eller frisk eller kjempesprek. Men fordi det er en idiotsikker oppskrift på å føle seg bra. Det er mentalhygiene. I shit you not. I høst, da alt var tungt og kjipt og jeg var sjuk fikk jeg ikke trent. Nå, hvis jeg har en dårlig dag, så trener jeg. Og jeg føler meg alltid mye bedre etterpå. Det skyldes visstnok noe som heter endorfiner, og det er litt som å være forelska eller le. Siden jeg ikke er forelska, og dessverre ikke kan le på kommando, er trening dopet mitt. Litt mer slitsomt enn en joint, men mye mye bedre.

I morges sto jeg opp halvseks for å løpe. Da måtte jeg nesten hånle av meg selv. Jeg lover dog, på tro og ære, mor & far i døden og cross my heart and hope to die at jeg aldri skal gå Birken.

,

6 kommentarer

Needles and pins

Jeg har aldri hatt noe forhold til alternativ medisin. Egentlig ikke vanlig medisin, heller – jeg har vært velsignet med jernhelse. Men som nevnt har en djevelsk hoste tatt bolig i min kropp. And it ain’t going nowhere! Det hjalp ikke med litervis av te, astmainnhalator, kjerringråd eller morfinhostesaft. Da gjelder det å vende blikket utover.

Det ble akupunktur. Mitt første frivillige møte med nåler. Jeg har klokkertro på akupunktur. Så mange kinesere kan umulig ha tatt feil i så mange år. Og da jeg ringte og bestilte fikk jeg time dagen etter. Sånt tar jeg som et tegn på velvillighet fra oven.

Nå, etter behandlingen må jeg innrømme at det ikke har hatt mirakeleffekt på hosten. Men jeg kjente at noe skjedde med pusten min. Og noe har skjedd med hosten også. Jeg skal tilbake om et par dager, og jeg er ikke i tvil om at dette er bedre for kroppen min enn rusfremkallende hostesaft med «ferskensmak». Blæ.

U gotta believe!

2 kommentarer