Posts Tagged blogging

Pause: Middle English, from Latin pausa, from Greek pausis, from pauein – to stop

Det er det jeg gjør nå. Altså her. Jeg vil skrive, men ikke her. Jeg har slikt å gjøre, slikt å føre. Dere vet. Blogging kjeder meg (min egen altså, ikke nødvendigvis andres).

Og jeg har ikke tid.

Jeg skal nøye meg med facebook som ytringskanal, og kanskje jeg omsider får dreisen på dette med Twitter. Hvem vet.

Men – musikk. Et lite glimt inn i hodet og hverdagen min er det jeg hører på. For tida går det mye i dette:

,

9 kommentarer

Pandoras eske…

Jeg visste ikke det gikk an å få så mange tusen treff. En skikkelig lærepenge for en som beveger seg i utkanten av Internetten og ikke er vant til å få hets-mail i innboksen. Tro meg, jeg har slettet de verste kommentarene.

Noen observasjoner:

1) Sex-preik får fram utrolig mye rart i mennesker

2) VG åpner for mange lesere (Takk Magne). Men også for galskapen.

3) Jeg tåler en støyt, men nå er grensa mi nådd.

4) Jeg er fortsatt i sjokk.

5) Jeg er også ganske paranoid.

Dere får unnskylde meg, nå skal jeg skrive et innlegg om bananfluer og restemat. Og det er så kontroversiell jeg skal være framover.

Og jeg kommer ikke til å svare på noen kommentarer, ikke engang de hyggelige. Men takk for støtten, assa 🙂

18 kommentarer

Calling in party favours

Nå er det slik at jeg har blogget i en liten evighet. Øst ut av meg, om det jeg liker, misliker, små og store ting jeg gjør og er, og veldig veldig mye guttepreik og allmenn klaging og kyting.

Tida går og dere leser. Flere enn før. Og selv om dette er dagboka mi, og selv om jeg alltid bare skriver det som faller meg inn den dagen har jeg nå et lite bloggjubileum snart. 100,000 et eller annet. Jeg er jo ingen Voe (?) eller noen av disse unge poppe frøknene, men jeg er så glad i runde tall og feiringer at jeg alltid vil markere der jeg kan.

Så. Noen får bestemme et innlegg. Ja, altså et tema (kjærlighet, sorg, t-baneringen, været), eller et innlegg basert på et spørsmål (typ hvorfor tar du aldri bilder, hva er meningen med livet, hvorfor er vafler så godt, hva er det morsomste du vet, hvem fikk deg til å gråte sist – og hvorfor? Nesten som et meme, bare at jeg skal trøkke ut et jubileumsinnlegg) Skriv en mail eller en kommentar og fortell om noe dere har lyst til å lese om.

(Jeg beveger meg på jækla tynn is her nå, siden det kanskje ikke er noen som vil lese om noe, men det er sjansen alle bloggere må ta noen ganger. Senest i går sa jeg til søstra mi at det er viktig å gjøre ting man er redd for. Så nå gjør jeg det.)

16 kommentarer

Kjære dagbok

Jeg husker en rød, med blomster på. En hvit med pusekatt. En liten, tjukk en med mønster i grønt og gult. Det var noen flere, og alle hadde en ting til felles: De hadde lås. En ubrukelig jeg-stenger-ingen-ute-lås, med en bitteliten nøkkel jeg stadig mistet.

Alt var hemmelig. Jeg skrev om hva jeg tenkte, hva jeg gjorde, foreldrene mine, vennene mine, guttene jeg var forelska i. Detaljnivået har forbløffet meg i ettertid, vi snakker middagsmat og hva jeg hadde på meg. I retrospekt ser jeg ikke mange statshemmeligheter der, men det spilte selvsagt ingen rolle. Dagboken var min ventil, mitt hemmelige sted, der kunne jeg være så menneskelig som jeg greide. Jeg kunne være slem, kjip, liten, tøff, svak, lykkelig. Alt jeg ikke turde være hver dag. Min store skrekk var at noen skulle lese den (egentlig var det bare min søster som truet med slikt, men jeg kunne aldri være helt sikker. Mine hemmeligheter var jo åpenbart mye hemmeligere enn alle andres).

Nå har jeg ingen dagbok med lås, men jeg har denne bloggen. Jeg skriver akkurat det jeg vil, det jeg tenker på. Og det jeg gjør. Men jeg synes det er ganske kult, ganske fint, at dagboka anno 2011 har et publikum. Mine hemmeligheter er fortsatt like hemmelige, men noen av dem er skapt for å deles.

,

8 kommentarer

Skryte-av-andre-fredag

Jeg er ganske flink til å skryte av meg selv. Helt sant. En venninne av meg sa en gang at jeg var den eneste hun visste som sa at jeg var flink. Nå sier jeg jo ikke det i alle fora, men jeg synes det er viktig å snakke pent om seg selv – ikke kvalmt og / eller urealistisk, men vise at man synes en selv er okei. Tagbar i fylla, liksom.

Så – nå vil jeg skryte litt av andre. Jeg har oppdaget noen nye blogger i det siste, som gleder mitt (kremt) unge hjerte. Noen gamle favoritter blogger ikke så mye lenger, og da er det kjekt å snuble over andre man kan bruke tid på. Så kan det diskuteres hvor mye tid en egentlig skal bruke på blogglesing, men fuck it, jeg leser innmari fort (legg her merke til hvordan jeg sniker inn selvskryt når det åpner seg muligheter).

Koffeine. Bare navnet, liksom. Klart jeg måtte like det hun skriver. Som er personlig, uansett om det handler om kaffe, dyrevern, fine ting (elsker at folk skriver om fine ting), kjæresten (som høres ordentlig skjønn ut), eller ting hun har gjort og steder hun har vært. Koffeine er god til kaffen, med andre ord.

All in. En slags… livsstilsblogg? blir det feil? Anne skriver i alle fall godt, om det er trening eller «lavpannet moro» hun blogger. Jeg blir glad når folk bruker ord som lavpannet. Og jeg blir glad når folk kan skrive om trening og kosthold og alt mulig annet og fortsatt være en glede å lese. Det er nemlig ingen selvfølge. Jeg tror Anne er kul, jeg. Ferdig snakka.

Hysj. Du skremmer fisken. And now for something completely different. Kjersti skriver «om å være laget av redsel og kjærlighet». Og det er så fint at jeg ikke skal ødelegge det ved å skrive noe mer.

Bergljot. Utvilsomt en av de kule damene, en av de kule mammaene. Som er så lite tilgjort og tilkneppet i det hun skriver at jeg blir varm i hjertet. Befriende fritt for støv på hjernen og hvordan-lager-du-din-egen-fra-bunnen-av-mens du-jobber-fulltid-og-henter-unger-og-trener-og-mye-annet-sånt-herfra-til-gladejul…. Og hun er morsom. Sa jeg morsom?

En til (kunne vært flere, men det tar tid å lage slike innlegg).

Dans dans dans. Så fin tittel! Her, som hos denne førnevnte Koffeine, er det mye som er fint. Bildene, for eksempel. Og dama selv. En glede når hun oppdaterer.

Er ikke alle som har funnet veien inn på lenkelista mi, og det skyldes at jeg er ganske lat. Men det kommer, det kommer.

,

10 kommentarer

Fødselsdag

I dag har bloggen min fødselsdag. Den har blitt ett år gammel, og har vokst jevnt og trutt. Lagt på seg litt, overlevd noen barnesykdommer. I det hele tatt – den har utviklet seg noe, selv om det ikke føles som noe jeg har kontrollert. Jeg har som vanlig bare skrevet det jeg følte for.

For noen år siden hadde jeg ganske sterke meninger om blogging, om idiotien som fantes på nettet og den håpløse arrogansen til alle dem som innbilte seg at deres gjøren og laden var interessant for andre enn dem selv. Jeg mente det hadde gått inflasjon i blogging og jeg skulle i alle fall aldri kaste meg på den trenden.

Goes to show at man noen ganger må gjøre full retrett og si: Jeg har tatt feil. Jeg mener fortsatt at det er mange – for meg – uinteressante blogger der ute. Men det er jaggu mye bra også. Og selv om jeg ikke er så innbilsk at jeg tror mine manne-og jobbdilemmaer og andre personlige issues er kjempespennende for andre å lese om, så er det terapeutisk for meg å skrive. Det fine med verdensveven er valgmulighetene den gir oss. Jeg leser det jeg liker og lar resten være. Enkelt og greit.

Så – en skål for bloggen. Gratulerer med dagen. Jeg vet ikke hvor gammel du blir, men du har vært viktig i året som har gått. Og du har gitt meg mye glede!

13 kommentarer