Posts Tagged bastards!

Noen mandager

kommer bak og biter deg i ræva, tråkker deg bakpå skoene, og ler av deg når du snubler.

Sånne mandager som gjør at du griner på kontoret, selv om ingen har dødd eller vært slemme..

Mandager der du bruker energien på å tenke onde tanker om instruktøren heller enn å fokusere på treningen.

Mandager der du har glemt lommeboka på jobb, og du husker det i det du begynner å legge varene i handlekurven.

Da er det fint med den trøsten som fins i vissheten om at det er tirsdag i morgen.

,

2 kommentarer

Slike dater (2)

Datene kommer i tilfeldig rekkefølge. Denne deltok jeg på for flere år siden, in the land of plenty, og hele historien må tas med – så dette er egentlig historien om en date og det som fulgte. Til mitt forsvar: Jeg var ung og ikke spesielt erfaren. Nei herregud, det fins ingen unnskyldninger.

På den tiden pleide vi å gå ut på en karaokebar (!), mest fordi ingen spurte etter leg og jeg var 20. De lokale heltene kunne synge, ølet var billig, og det var gøy, rett og slett. En dag var idyllen over: Den hunky dørvakta ba meg legitimere meg. Noe jeg selvsagt kunne, men ikke ville, siden han da ville oppdage at jeg ikke hadde fylt 21. Min snartenkte og geskjeftige venninne diskuterte oss (meg) ut av hele episoden. Da vi etterpå satte oss ved stambordet erklærte jeg overfor samtlige at dørvakta virkelig var en mann jeg kunne likt å klaske mine pikehender på. Før jeg visste hva som skjedde hadde min venninne (ja, den snartenkte og geskjeftige) tatt saken, og fiksa date mellom meg og den pene dørvakta. Så langt, alt vel.

Siden jeg driter i frampek, vil jeg med en gang si at Eva var ikke i paradis særlig mye lenger enn Adam. Date-kvelden opprant. Jeg satt, smånervøs, lett oppstaset i stua og ventet på beileren. Minuttene gikk. Jeg begynte å anse slaget som tapt, da det plutselig ringte på døra. Jeg åpner. Der står – la oss kalle ham – «Vince». Men «Vince» er ikke alene. Neida, han har for sikkerhets skyld tatt med seg en kamerat – «Tyrese». Jeg ble ikke imponert. Men har man sagt a får man si b (mitt motto i slike situasjoner, dessverre. Av og til bør man skjønne når man skal le folk opp i ansiktet og slamre døra igjen).

Jeg husker ikke om han ba om unnskyldning. Mulig. Men jeg er en enkel jente fra landet, og av og til så blir jeg overveldet av vakre trekk og brede skuldre (weakness, thou name is woman). Og da han sa: «Wanna go to a club?» syntes jeg det hørtes utmerket ut. Da vi sto utenfor slo det meg plutselig at dette var neppe lurt. Jeg ville i en enkel omgang avsløre at a) jeg var underaged, b) at jeg og geskjeftig venninne hadde løyet glatt for ham noen dager tidligere, samt at jeg c) ville diskvalifisere meg selv fra karaokebaren from now on. Samtidig ante det meg at dette ikke var en person som tok regler veldig seriøst. Så jeg tilsto. Og han lo. Og sendte «Tyrese» hjem. Og deretter klinte vi på en parkeringsplass i sikkert to timer (inni en bil, litt skamfølelse har jeg tross alt). Alt var såre vel.

Dette var starten på et idiotisk forhold til denne «Vince». Som viste seg å være a) ex gang member fra Compton (småskummel bydel i LA), b) gift, c) notorisk utro, d) psykopat. Da jeg slo opp fikk jeg my very own american stalker på kjøpet. Ikke noe som sanseløs frykt for å føle at du lever!

Epilog: Ca. et år etterpå hadde jeg ikke lenger noen stalker, derimot var jeg særs forelska. En kveld gikk kjæresten og jeg tur i byen. Min kjære fikk øye på en kompis, og gikk bort for å slå av en prat. Før det var for sent så jeg at i kretsen rundt sto ingen andre enn – yes, you guessed it – «Vince». Jeg frøs fast til asfalten. Det gjorde ikke «Vince». Han kommer slentrende bort til meg, cocky as ever. – Hey, how’ve you been», spør ham. Ikke så rent u-cocky sier jeg at, joda, jeg hadde aldeles utmerket. Hvorpå «Vince» slenger ut: – Now, I can see that, man you’ve gained weight! What is it, like ten pounds?» Så snur han ryggen til og pimplimper (utvilsomt fornøyd) tilbake. Lamslått og rasende står jeg igjen og brenner inne med alt det jeg skulle ha sagt.

, ,

4 kommentarer