Jeg, kjipingen

Det er ikke så ofte jeg blir forbanna. Nei, vent. Det er ikke sant. Jeg blir ofte forbanna, men i all hovedsak er det fordi jeg glemmer ting (og blir sint på meg selv), eller fordi jeg mister tålmodigheten med noe. Eller noen. Men det er utrolig sjelden jeg blir sint PÅ noen.

Men i dag ble jeg det. SNAP. Sa det.

Vi har hatt besøk av svigermor i noen dager. Hun er et ekstremt eiegodt menneske, litt sånn at du blir litt usikker på om det faktisk er reelt. Går det an å være så snill? Ikke i min verden. Jeg kjenner mange bra folk, men alle blir oppgitte og irriterte innimellom. Svigermor? Not so much.

I alle fall. Hun er veldig snill. Og hun ELSKER sitt barnebarn. ELSKER. Hun vil i grunn ikke slippe datter, med mindre hun må. Siden datter for lengst går, synes jeg det er litt irriterende, men biter det i meg. Hun ser sitt barnebarn sjelden, så de får holde på. Pludringa vedvarer, såklart.

Det var tid for kveldsmat, og jeg hadde rigget til med grøt og greier. Svigermor vaket rundt (hjelp! sett deg ned eller gå ut av rommet!), noe som gjorde at min noe konsentrasjonsutfordra barn hadde veldig vanskelig for å konsentrere seg om maten. Hun var dessuten ganske trøtt. Og begynte å snu seg og se seg om etter farmor. Skal hun ikke redde meg snart? Plukke meg opp fra dette stolhelvete? Away, mother! Og til slutt begynte hun å sutregråte. Da kommer altså svigermor settende, bøyer seg over datter og regelrett drar grøtbollen ut av hendene mine.

Da sprakk det for meg. Ja, bare ta over, freste jeg og gikk ut for å telle til ti (cirka 100) ganger. Da kom kjæresten min tilbake fra butikken. Han syntes selvsagt det var pes at jeg var irritert – han er tross alt sin mors datter. Inne i stua hadde svigermor for lengdt tatt opp datter og gikk rundt. Og mumlet så vennlig til min datterJa, mamma blev visst lite arg, ja, det er sånt som skjer.

Så er det jeg som er ei overfølsom furie? Eller er det svigermor som er (snill, men) i overkant foretaksom.

Jeg har prøvd å skvære litt opp, altså, siden jeg tross alt skal være et voksent menneske. Jeg får stadig sårede blikk. Det er mye enklere når den man er sint på er en kjiping.

Hilsen kjipingen

7 kommentarer

Øyeblikk av intens tilfredsstillelse:

Når jeg, etter dager med probing, pressing og porring, får øredobbene gjennom hull jeg trodde hadde grodd igjen. Yess. Noe svimmel, tårene triller. Men: jeg vant.

Legg igjen en kommentar

Jeg observerer…

At noen ganger er best of 80-tallet på ljomende volum og vill dans i stua alt som skal til for å løfte et voksent hjerte og roe en liten kropp.

Legg igjen en kommentar

Latter/tårer

Noe av det fineste som har skjedd meg: Jeg hadde vært ute og reist, vært borte i flere dager. Samboeren min hadde vært hjemme med lille datter, og det hadde nok vært litt stritt. Jeg savnet dem fryktelig. Det var vondt, men fint, for jeg skulle hjem til dem, snart, snart.

Da jeg kom inn døra, og datteren min så meg – så hun først forskrekket ut. Som om en helt uventet skikkelse sto foran henne. Så smilte hun. Så løp jeg bort og klemte henne, løftet henne. Og hun begynte å le. Og jeg begynte å gråte. Vi lo og gråt om hverandre, den høye barnelatteren vant, og til slutt lo jeg også mens en g annen tåret fortsatt trillet.

Mens sambo tutlet rundt og prøvde å skjule at han var rørt.

For en fantastisk liten skatt jeg har. Så heldig jeg er.

2 kommentarer

Pause

I stedet for å okke og akke over snø og kulde, har jeg og mine kjæreste dratt til varmen denne vinteren. Man kan si hva man vil om å drasse småbarn rundt i verden for at mor og far skal få jobbe med brunfargen sin – men MAKAN til vel anvendte feriepenger. Jeg tror at samtlige involverte er glade over avgjørelsen, på tross av en og annen hake. Alt er relativt, selvsagt, og vi var litt mindre fornøyde med valget da bagasjen ikke dukket opp, og vi måtte posjonere ut barnemat og bleier et døgn ekstra (iført svette reiseklær, joggesko og ULLGENSER (!) i 30 graders varme). Sjelden har synet av en koffert gjort meg lykkeligere enn dagen derpå..

Vi befinner oss for tilfellet på en øy i det indiske hav. Vi har ikke utforsket øya, det er for varmt og altfor mange mygg. Jeg og mine kjære er mer enn fornøyde med å traske ned til stranda, vugge i vannkanten, ha siesta med datter, henge i skyggen, spise god mat og gå små turer. Vi legger oss klokka ti. Jeg har ikke brukt et gram sminke hele ferien. Jeg har bare lest kosekrim (og bildebøker. En runde til med POTTA og det kan hende hjernen min smelter). Det er vel det som er ferie?

3 kommentarer

Treningspartner

En av de tingene jeg skal gjøre MER av i 2016 er å trene. Det skal ikke mye til, siden jeg ble mamma har trening bare forsvunnet litt vekk fra meg, og for første gang siden jeg begynte med treningssentertrening, er jeg nå et støttemedlem. Det blir ikke så mye som før, og det er greit. Men en ting jeg savner, og kunne tenke meg, er en treningspartner. Jeg har hatt det, på ulike områder, men akkurat nå pga av livssituasjon og bosted, er det ingen av mine faste bøddies som er så tilgjengelige. Derfor lurer jeg: er det noen som vil bli min treningspartner? Det kan være både løpeturer (kanskje særlig), men også yoga eller styrke. Jeg bør østover i Oslo.

Først og fremst handler det om å øke motivasjonen for faktisk å gjennomføre en økt (eller møte opp…), og nivået er vel i utgangspunktet ganske lavt.

Jeg pleier jo ikke bruke bloggen til denslags, men siden den nå likevel fins, og det kanskje slumper noen innom, så hvorfor ikke. Send meg en e-post hvis du har forsettene klare* 😀

*Tror den fins under fanen «om meg»

6 kommentarer

Something old, something new…

Nei, jeg skal ikke gifte meg, kjære leser! Jeg ville bare vise at jeg nå, i det vi går inn i et nytt år (vemodig, vemodig – jeg er en av dem som ikke liker nyttårsaften), tenker å ta med noe av det gamle – samt pøve å gjøre noe nytt.

For det er jo ikke alt som fungerer. I en julegave jeg fikk fra en venninne, symboliserte gavene mer sex og mer reising (mer reisning?). Det håper jeg det blir. Det skal det bli – la meg si det slik: det er ikke vanskelig å overgå 2015 akkurat på den fronten.

Men noe av det gamle vil jeg jo beholde. Folk jeg er glad i, det at jeg har blitt flinkere til å gi F (har nok å gjøre med kronisk trøtthet, jeg orker rett og slett ikke hisse meg opp over like mye lenger). Så nå gjelder det å holde litt på det.

Håper du (min eneste gjenlevende leser…) har en fin jul, at du er med fine folk, eller har det fint alene. At det er bøker, musikk og frisk luft som kan nytes, og kanskje en og annen fløtekaramell.

Legg igjen en kommentar