Archive for category Uncategorized

En mann på mitt bad

Vi har takstmann på besøk. Jeg er hjemme for å ta ham i mot, men skjønner raskt at mitt nærvær egentlig er litt brysomt. Han tok meg riktignok i hånden på vei inn, men durte deretter forbi meg og kjente seg åpenbart som hjemme. Jeg slår meg ned ved kjøkkenbordet, bevæpnet med kaffe og pc.

-Jeg spør hvis det er noe, sier Takstmannen. -Greit, sier jeg. Han tar på seg et belte, og – som gutten i sangen – kuter til og fra.

Jeg prøver å se opptatt og viktig ut. Takstmannen gir f. Selvsagt er jeg hverken opptatt eller viktig i dag, jeg har tatt meg fri, åpenbart for å være tilskuer til at en fremmed mann graver seg rundt i leiligheten og finner fram til problemer vi ikke ante det gikk an å ha.

Jeg hører lyder fra badet. Det høres ut som om Takstmannen demonterer badekaret. Han puster tungt. Jeg kjenner at pulsen øker, selv om jeg bare sitter her, og forestiller meg hva som går for seg der inne. Jeg går ikke inn for å se, men sitter fortsatt ved pc-en og laivblogger fra takstifisering, eller hva denne gruoppvekkende forestillingen kalles. Hele helgen har vi brukt på å flytte store deler av leiligheten inn i boden, sånn at den skal se «luftig» ut for fotografen. Vi har ikke ofret badet en tanke – det er jo helt ok, er det ikke? J

Dunk.

Hva er det han gjør? Er det noe som lever der inne? Samboeren min fryktet dette. Vi har ikke vasket så mye under badekaret, og hvem vet hva – eller hvem – som er der under. Jeg prøver å fortelle meg selv at Takstmannen ikke er opptatt av vaskingen vår, snarere tørkingen – eller fukten, da – men det føles jo ikke greit. Selv om dette er betalt arbeid.

Det blir stille på badet. Dette lover ikke godt. Jeg tør ikke se etter, tenk om han rett og slett har hatt en illebefinnende på grunn av dårlig vasket gulv under badekaret? Nei – der hørte jeg at han tok et nytt bilde. Det lover fortsatt ikke godt, men nå slipper jeg i alle fall tilkalle ambulanse.

Til slutt kommer han ut. Han fortrekker ikke en mine, men sier (illevarslende): -Kan jeg få se på boden?

 

Legg igjen en kommentar

Great expectations

Det er mange ting jeg ser fram til med glede og forventning. Kaffekoppen på jobb hver morgen. Å se jenta mi etter en lang dag. En prat med kjæresten min etter middag. Små ting, men store likevel. Det er fint å ha noe å glede seg til hver dag.

Så kommer forventingene til alt det som inntreffer mye sjeldnere. For eksempel det mye omdiskuterte fenomenet egentid. Noen mener egentid er for kjipe foreldre. Dem om det. Jeg for min del greier som oftest å ha flere tanker i hodet samtidig (kanskje til og med litt for mange). Ja, jeg elsker mitt barn og vil være sammen med henne. Men vi har nok begge godt av at det ikke er hele tiden. Det samme med min samboer. Jeg vil ikke bo eller leve med noen andre. Likevel trekker jeg et lite lettelsens sukk når han tar en kveld ute, sånn at jeg kan være alene. Hjemme alene er nesten blitt eksotisk.

Men hva er den med denne egentiden som er så spesielt? Hvilke hemninger er det jeg får utløp for når hverken mann eller barn begrenser meg? Og – ikke minst – hvordan utnytter jeg disse stjålne stundene, helt for meg selv?

Jeg har alltid høye forventinger. Åh… På fredag er jeg alene hjemme, så deilig. Da skal jeg (etter datters leggetid) sette på fin musikk, lakke negler, lage lister over uka som kommer. Kanskje lete fram en oppskrift eller to. Lese avisen. Jeg skal skrive. Jeg skal velge ut noe morsomt på tv eller en film, lage popcorn og nyte av mitt eget selskap. Jeg skal legge meg tidlig og lese en bok på senga.

Ambisjonsnivået er høyt – ikke vanskelighetsgraden, men omfanget av hva som skal skje på 3-4 timer. Så – lykkes jeg?

En observatør ville nok sagt: svært dårlig. Ikke ligger jeg i badekaret med ansiktsmaske og lar kroppen trutne. Ikke sitter jeg i meditativ ro og kjenner på den gode følelsen. Ikke presterer jeg så innmari mye heller.

For det som faktisk skjer er mer noe sånn som dette:

19.30: Ah… Barnet har tatt kveld. Så herlig. Nå… Hva var det egentlig jeg skulle?

19.35: Ja, jeg kommer vel på det. Crap, må tømme oppvaskmaskinen. Tørke av banken. Hm, oppvasken har ikke tatt seg selv, nei. Skuffende.

19:50: Hva var det nå jeg skulle huske…?

19.52: Åh, matboksen til datter. [går ut i gangen]  Herregud, for et rot. Må ordne litt her. Hvorfor er det alltid JEG som gjør dette?

20.05: Ja, men NÅ er det vel i alle fall herlig egentid. Hva var det nå jeg skulle igjen? Noe jeg skulle lese? Hva da? Hm… tro om det ikke er noe morsomt på tv?

20.10: Haha, noe morsomt på tv.

20.15: Hm.. Jeg burde vel gjort noe annet… Har dessuten lyst på sjokolade. Hvorfor kjøpte jeg ikke det i stad**?

20.17: [med tomt blikk, stirrende inn i et åpent skap] Hvorfor har ikke jeg et sånt lager med sjokolade* som andre har?

20.18: Ok, brødskive med peanøttsmør og syltetøy får duge.

20.20: Tilbake i sofa, med brødskive og mobiltelefon. Facebook, instagram og tv, flimrer foran meg om hverandre.

22.15: Crap, er klokka så mye? Jeg har jo ikke gjort noenting!

Etter å ha hatt en del av disse kveldene skjønner jeg at det er ideen om alenetid, slik den beskrives av andre, jeg idealiserer. Mine alenekvelder er ikke så lekre, ikke så avslappende, ikke så inspirerende. Ofte ikke fordi det mangler vilje, men fordi jeg vil så mye forskjellig at jeg stort sett glemmer alt.

Forventningene til egentiden tror jeg først og fremst er knyttet til det at ingen krever noe av meg når jeg er alene. Ingen streng toåring bjeffer kommandoer som en annen løytnant med et maktkompleks, ingen klenger seg til beina mine og vil bli båret (på tross av at de utmerket godt kan «gjøle» det meste «sjøl», noe de i alle fall insisterte på for to minutter siden.

“Blessed is (s)he who expects nothing, for (s)he shall never be disappointed.”
― sa Alexander Pope. Good man.

*Svaret på dette er åpenbart: fordi det aldri ville blitt noe lager, siden det ligger i mitt dna og ta til meg sjokolade til lageret er tomt. Alltid. Dette vet jeg, og er også **grunnen til at jeg ikke kjøpte sjokolade tidligere.

2 kommentarer

Vi i Villa

En av de mest fascinerende tingene med det norske boligmarkedet (bortsett fra at det åpenbart går på steroider) er budrundens anatomi. Det begynner rolig. Så bygger det seg opp. Og til slutt eksploderer det i korte, strenge frister og løstsittende 100.000-er. Megler, med teften av maksprovisjon, styrer det hele med krigshissende innspill. Det er ikke rart at mange melder seg ut.

Jeg misliker boligmarkedet intenst. Det er ingen andre land som så utelukkende gir selger «forskjørsrett», som bygger opp under budkrig og stress og som gjør boligsalg og kjøp til en unødvendig nervepirrende opplevelse. De fleste vil bruke lengre tid på å bestemme seg for nye jeans enn ny leilighet. Og jeansene kan du tross alt levere tilbake.

Vel vitende om alt dette har jeg nå (sammen med min kjære) kjøpt min tredje bolig. Ute av byen, ut av borettslag, inn i enebolig.

Jeg håper at alle gode ting er tre og at vi kan bo der i uoverskuelig framtid. Den siste uka har jeg sovet i cirka ti minutter. Jeg har googlet «gjeldsordning», «boligboble» og «angst ved huskjøp». Heldigvis har jeg fått så mange peptalks om det å bo i hus at jeg nå nesten begynner å bli overbevist selv: det er noe eget ved å eie selv. Hage, veranda, stuer i flertall. Plass, plass, plass. Utsyn, fjord og kanskje litt lavere skuldre på sikt.

,

2 kommentarer

Fluenes herrer

Å bli forelder til et barnehagebarn er noe av det mest interessante som har skjedd meg siden vi fikk Datter. Som en selverklært «uinteressert i barn bortsett fra mitt eget» bruker jeg nå forbausende mye tid på å fnise av, undre over, fortelle om barna i barnehagen til min lille skatt.

Det som jeg nemlig ikke har skjønt tidligere er at barn er – hvis man ser bort fra at de innimellom er fascinerende støyete og lite empatiske – aldeles herlige. De er morsomme – ofte helt ufrivillig. Og dessuten ærlige, åpne, tillitsfulle og helt fantastisk rare.

Siden min egen skatt er så liten at hun bruker en time på å gå rundt kvartalet, og ikke kan si så mye mer enn mamma, pappa, bæ og mjau, må jeg innrømme at jeg også bruker litt unødvendig lang tid på henting og bringing, bare for å få studere de andre barna litt. Hva leker de med, hva forteller de om, hvordan er de med hverandre?

Jeg blir sjelden skuffet.

Her forleden ble jentene i barnehagen rystet inn i sitt innerste da vårens første FLUE ble observert. Ikke vet jeg om de allerede har stiftet bekjentskap med filmen, men mye tydet på det. Da jeg kom for å hente min lille skatt satt hele gjengen ute og spiste frukt. Idyllen rådet, de store passet på de små og barnehageonkel delte ut frukt. Helt til en jente påsto at Datter hadde blitt forsøkt bortført av en flue. En annen jente brast i gråt da en flue (den samme?) ble observert på lua hennes. Og en tredje ble forbanna litt sånn uten synlig grunn. Før jeg hadde fått sukk for meg var kaoset et faktum, og jeg listet meg vekk med Datter.

Og humret hele veien hjem

 

 

2 kommentarer

Latter/tårer

Noe av det fineste som har skjedd meg: Jeg hadde vært ute og reist, vært borte i flere dager. Samboeren min hadde vært hjemme med lille datter, og det hadde nok vært litt stritt. Jeg savnet dem fryktelig. Det var vondt, men fint, for jeg skulle hjem til dem, snart, snart.

Da jeg kom inn døra, og datteren min så meg – så hun først forskrekket ut. Som om en helt uventet skikkelse sto foran henne. Så smilte hun. Så løp jeg bort og klemte henne, løftet henne. Og hun begynte å le. Og jeg begynte å gråte. Vi lo og gråt om hverandre, den høye barnelatteren vant, og til slutt lo jeg også mens en g annen tåret fortsatt trillet.

Mens sambo tutlet rundt og prøvde å skjule at han var rørt.

For en fantastisk liten skatt jeg har. Så heldig jeg er.

2 kommentarer

Mestring

I løpet av det siste året har jeg utviklet noe nært beslektet med en fobi mot å kjøre bil. Både det å kjøre ut av garasjen (trantg) og kjøre på motorvei har fylt meg med en panikklignende følelse.

Hva skyldes dette?

Tja, en kombinasjon av generelt skyhøye skuldre, trang garasje og mangel på kjøretrening generelt – og noen ganger krydret med en rabiat vrælende baby, bare sånn for sikkerhets skyld. Det ØKER ikke kjøregleden…

Og som den besluttsomme person jeg er, har jeg derfor unngått å kjøre i stadig større grad. Noe som irriterer meg grundig, siden litt av grunnen til at jeg ville ha bil i utgangspunktet, nettopp var frihet og valgmuligheter (beklager at jeg her høres ut som partiprogrammet til Høyre). Som utkantfødt ELSKER jeg jo egentlig å kjøre bil, men 15 år i hovedstaden har gjort meg kollektivtilpasset og trafikkengstelig.

Den siste uka har jeg blitt forbanna på meg selv, og tatt bilen ut tre ganger. En av gangene for å KJØRE til treningssenteret (som ligger 1 km unna. Jeg er prinsipiell og praktisk motstander av å kjøre så korte strekninger uten grunn). Nå er garasjeutkjøringa under kontroll. Mestringsfølelsen står kanskje ikke i forhold til det jeg faktisk har oppnådd, men er like deilig! Landeveien neste!

2 kommentarer

Avslørende drømmer

Jeg innrømmer: Jeg liker å se på tv. Fjernsyn. Det høres bedre ut: Jeg liker å se på fjernsyn. Med det mener jeg ikke nødvendigvis at jeg med gapende munn glor på hva som helst kanalene serverer oss «tittere». Men for meg er det utrolig avslappende å la meg underholde av serier og diverse – særlig hvis jeg er litt sliten.

Nå har jeg vært «litt sliten» så lenge jeg kan huske (i reell tid cirka 9 måneder). Ikke sovet gjennom en natt, fått for lite søvn, drevet med baby-pass – som sikkert SER rolig og hyggelig ut, men som faktisk tar litt på. Særlig når det ikke helt går som man vil, om lag 60 % av tiden.

Med andre ord: det har blitt litt tv. Serier, netflix, hbo. Ammeserie nummer 1 har vært How I Met Your Mother, og etter hvert har jeg også vært i stand til å følge med på ting som varer lengre enn 25 minutter.

Som Game of Thrones.

Altså. Jeg opplever en viss sorg og et klart savn akkurat nå. I natt drømte jeg om et univers som var en god mix av mitt barndomshjem, jobben min og Westeros. Ramsay var der – ja, det var slett ikke bare hyggelig. Det sies at drømmer oppsummerer det man tenker på i det daglige (dog i noe redigert versjon). Hva kan jeg si – hodet mitt renner tydeligvis over av en fantasiverden. Jeg kan jo tilføye at jeg IKKE drømte om datteren min…!

I dag grep jeg meg i å glede meg til kveldens episode – for bare å innse at nei – det er slutt i denne omgang. Joda, Orange is the new black gleder mitt tv-hjerte, men det er noe med å få suge på karamellen g bli foret en episode i uka. Dessuten er GoT en av få serier jeg og min kjære kan enes om og ser sammen.

Vi setter noe lit til True Detective, runde 2. Men – Vince Vaughn er ingen wildling. Og Colin Farrell … Nei, han er ingen Jon Snow.

Legg igjen en kommentar