Archive for category Slikt man gjør

Yoga,yoga,yoga

Jeg har siden ca. 2002 praktisert yoga. Høres litt imponerende ut, ikke sant? Men det har ikke vært spesielt regelmessig, og som den virrekoppen jeg er, har jeg byttet mellom ulike yoga-former og studioer i Oslo. Jeg har gått på ulike typer begynner-kurs, gjort yoga på helsestudio, på dedikerte yoga-studioer, hjemme på stuegulvet og ute i parken.

Så jeg kan på en måte noe yoga. På en annen måte ikke.

Hovedgrunnen til at jeg begynte var vel at jeg ville lære meg skikkelig, finne en slags ro, samtidig som jeg drømte at jeg relativt raskt skulle, akrobatisk, hoppe inn i håndstående med et fredelig smil om munnen. Det siste skjedde selvsagt ikke, men jeg er nokså sikker på at yoga, sammen med annen trening, har vært med på å holde meg fri for kontorvondter, som folk i min bransje gjerne sliter med. Noen indre ro har jeg vel aldri funnet.

Nå er jeg inne i en god yoga-periode. Det vil si, jeg har, etter langs tids opphold, begynt med fysisk aktivitet igjen (ja, datter, jeg skylder på deg! Å krype rundt på gulvet, løfte ti kilo unge og dytte vogn opp ubrøytede gater kan være slitsomt, men teller ikke)! Nå har jeg en vag plan om å melde meg på et eller annet løp etter hvert, sånn at jeg får i gang hjertepumpa litt. Men yoga – det skal styrke kjernen (og hjernen?), gi ro, balanse og fleksibilitet. Så nå skal jeg holde fast ved det. Foreløpig er fanget i SATS-systemet. Ikke noe galt med SATS, de har mange gode instrukører, og er man fleksibel kan man få praktisert yoga hver dag. Men jeg kunne godt tenke meg et dedikert yoga-studio.

Noen anbefalinger? Eller noen type yoga-anbefalinger? Jeg liker jo dynamisk yoga godt, men det må jo ikke bety ashtanga? Hva med jivamukti (selv om jeg er skeptisk til chanting). Det er jo noe vakkert ved filosofien bak.

Og hvor lang tid bruker man på å mestre håndstående, forresten? Jeg drømmer fortsatt.

3 kommentarer

Treningspartner

En av de tingene jeg skal gjøre MER av i 2016 er å trene. Det skal ikke mye til, siden jeg ble mamma har trening bare forsvunnet litt vekk fra meg, og for første gang siden jeg begynte med treningssentertrening, er jeg nå et støttemedlem. Det blir ikke så mye som før, og det er greit. Men en ting jeg savner, og kunne tenke meg, er en treningspartner. Jeg har hatt det, på ulike områder, men akkurat nå pga av livssituasjon og bosted, er det ingen av mine faste bøddies som er så tilgjengelige. Derfor lurer jeg: er det noen som vil bli min treningspartner? Det kan være både løpeturer (kanskje særlig), men også yoga eller styrke. Jeg bør østover i Oslo.

Først og fremst handler det om å øke motivasjonen for faktisk å gjennomføre en økt (eller møte opp…), og nivået er vel i utgangspunktet ganske lavt.

Jeg pleier jo ikke bruke bloggen til denslags, men siden den nå likevel fins, og det kanskje slumper noen innom, så hvorfor ikke. Send meg en e-post hvis du har forsettene klare* 😀

*Tror den fins under fanen «om meg»

6 kommentarer

Redde verden litt?

Det er mange som vil redde verden i disse dager. Og heldigvis for det, sier jeg. Vel er jeg et entusiastisk avkom av ironigenerasjone (ja, de litt slappe, blaserte folka som får utslett av inderlighet), men hvis ingen prøver går det til helvete.

Jeg diskuterte litt med meg selv før jeg begynte å skrive, om det er greit å bare tyte i vei på moraliserende vis, men kom på at dette er tross alt min blogg, jeg har to lesere igjen – og jeg skader ingen.

Idealismen har gode kår. Syria brenner, rasismen florerer, alt skal telles og måles og det er slitsomt å se så mye elendighet. Dessuten var det visst en klimakrise. Og noe om menneskerettigheter, og barnedødelighet, og hva med alle som har det kjipt HER?

Det er mange saker å velge blant. Man bør i alle fall velge en. Helst flere. Og gjøre litt. Jeg, for eksempel, opplever at mine døgn har cirka 14 timer. Jeg får ikke gjort noenting noensteder. Så jeg har satt opp et autotrekk til Flyktningehjelpen. Det er så enkelt at selv far kan gjøre det. Deesuten har vi, etter å ha sett Cowspiracy, skjønt at klimaskurken er kjøtt. Ferdig snakka. Det er faktisk ikke noe å diskutere. Så vi har slutta med det også. Kjøtt, altså. Vi har fadderbarn. Jeg underskriver Amnesty-kampanjer, kildesorterer, og en gang fikk jeg en fyr til å slutte å stemme Frp. Mine små bidrag, og jeg tar gjerne mot tips om tiltak som selv hamsterhjulløpende småbarnsmødre kan få til. Jeg redder nok ikke verden, men jeg prøver å ikke gjøre den verre.

2 kommentarer

Snart påske

Min favoritthøytid. Jeg vet ikke helt hvorfor, siden jeg ikke er religiøs og ikke er spesielt glad i gult. Det er noe med vårfornemmelsen, tror jeg. Og påskeegg. Og krim. Og nordmenns sjarmerende trang til å styrte opp på fjellet. Påsken er mindre styrete enn jula, og mindre klam.

Etter at jeg flyttet til Oslo har påsken stort sett vært i byen. Jeg har lest, jobbet, hengt med venner, gått på fylla. Mamma har pleid å sende meg et påskeegg* og alt har vært såre vel. Jeg elsker bypåske. Jeg blir varm om hjertet av de svartkledte, langhårede som lunter mot Rockefeller. De blide ansiktene som myser mot sola og bestiller utepils. Et halvtomt, letta sentrum, der tempoet er flere hakk lavere enn vanlig. Lugnt. Fint.

Det blir bypåske i år også. Tid sammen med mine to favoritter, venneheng og alenetid. Det skal bli både påskeegg og krim, gode middager og turer i sola. Uten ski på beina. Og forhåpentligvis litt mer søvn.

God påske!

*En norgespakke fylt til randen av sjokolade, krim og andre nødvendigheter. Velsigne mamma. Dessverre har hun sluttet med slikt, jeg er visst for gammel. Sukk.

1 kommentar

Jeg heter …. og jeg er konfliktsky

Jeg er konfliktsky. Kanskje ikke i nære relasjoner, der jeg tror på å ta diskusjoner før små ting plutselig blir store. Men utenom, mot omverdenen. Jeg har tenkt mye på dette det siste året, nettopp fordi jeg nå, mye mer enn før, har en stilling som gjør at noen konflikter kommer.

Jeg prøver å passe meg, skrive korrekte ting, se ulike sider av en sak, ha et overblikk. Det er nok riktig også. Problemet er at da kommer selvfølgelighetene rekende på en fjøl. Og jeg er ikke spesielt interessert av å formidle slikt. Innimellom må jeg mene noe.

Da blir det plutselig skummelt for diplomaten i meg, som vil at alle skal være venner, og at alle skal like meg. Det siste vet jeg intellektuelt sett ikke er mulig. Alle liker ikke meg. Jeg liker heller ikke alle, og lever godt med det.

Men den flinke piken i meg lever særdeles dårlig med at noen kan «ta meg» på noe jeg har sagt eller ment. For da kan jeg bli mislikt, sett ned på eller (verst av alt) ikke bli tatt seriøst. Det var noen som sa til meg at «hvis du mener noe, er det alltid noen som mener noe annet. Det er ikke så farlig.» Helt sant, selvsagt, men ikke desto mindre har jeg tilbragt mang en søvnløs natt med å grue meg til reaksjonene på noe jeg har sagt eller skrevet.

Genuint bortkastet tid. Jeg vet det. Men følelsesapparatet mitt har ikke hardnet til godt nok ennå.

I morges, for eksempel, måtte jeg skrive en desperat mail til redaktøren min for å be om en omformulering i første og siste avsnitt av en artikkel. For å unngå å provosere. Jeg vet ikke om han får løst det, siden deadline kom og gikk med et svosj. Men da hadde jeg prøvd. Og en liten djevel på skulderen min sa: So what? Kanskje skrev du litt sleivete, kanskje blir noen sinte… Hva gjør vel det? Skal du gå rundt å være redd hele tida? Gi litt faen!

Så jeg prøver å gi litt faen. Det tar sikkert flere år før jeg får til det på noen smart måte (da skal jeg skrive boka: Jenter: hvordan effektivt gi faen). Men jeg er ganske sikker på at jeg ikke blir tøffere ved å målbinde meg selv og bare snakke i generelle vendinger.

6 kommentarer

Vi som presser oss mellom

Jeg er ikke en spesielt påtrengende person, verken fysisk eller emosjonelt. Det synes jeg er en lite sjarmerende egenskap, og prøver etter beste evne å ikke irritere andre (her kan dere høre for dere en mann – svenske? – som snøfter ironisk).

Men jeg har begynt å gjøre et unntak. På t-banen.

Jeg bor ved en av midt-i-stasjonene, altså ikke på begynnelsen av linja der alle får plass, eller på en av de siste stasjonene inn mot sentrum, der det strengt tatt ikke er så farlig å stå, siden man skal av nesten med en gang. På midt-i-stasjonene er det sjelden god plass i rushen. Men det er som oftest plass. En del av den ledige plassen opptas dog av vesker, sekker, eller folk som fortrekker å sitte på to seter i stedet for det mer konvensjonelle ett. Og jeg mener: hvorfor ikke? Hvorfor spre kroppen sin over to seter, for å få litt mer luft mellom seg og sidemannen, eller -kvinnen. Hvorfor ikke la sekken hvile, den vil helst ikke sitte på fanget, det har den sagt selv.

Før nøyde jeg meg med å sende slike plassopptagere stygge blikk. Nå, derimot, smiler jeg til dem mens jeg presser meg ned på midt-i-setet, der de egentlig ikke hadde plass til så mye som en hamster. Og registrerer med stor tilfredsstillelse oppgitte blikk i øyekroken. These three seats are big enough for the both of you. And me.

8 kommentarer

Om besettelser, idioti-flashback og drama queen(s)

Før jeg skriver noe som helst annet, vil jeg opplyse om den siste tids besettelse: Homeland og Herreavdelingen på podcast. Ikke samtidig, det vil fungere dårlig mistenker jeg. Men hver for seg …! Jeg har lyst til å ta permisjon for å se ferdig sesong to av Homeland, sånn at jeg får tatt igjen kjæresten min, og vi omsider kan se en serie sammen igjen. Misforstå meg ikke: Dette handler ikke om romantikk, men at jeg må se hvordan det går med Carrie og Brody og resten av compani dysfunksjonalis i Washington.

Ok, neste tema. Har du noengang, helt plutselig, husket en situasjon der du sa eller gjorde noe så dumt at det gjør fysisk vondt å tenke på det? Enten noe som skjedde nylig, eller like ofte noe som for lengst hadde forsvunnet inn i glemselen. Så bestemmer hjernen (oh, you fickle friend) nokså infamt seg for at dette bør plage deg i din bekymringsfrie hverdag. Det skjedde meg nå nylig. Jeg holdt et foredrag, det hele var planlagt og regissert. Jeg hadde gruet meg litt, men når jeg nå først sto der og doserte gikk det ikke så verst. Slik det ofte er. Jeg gjorde meg ferdig, brukte resten av dagen på å forberede meg til et møte, gå i møte(r) og stirre tomt inn i skjermen (en viss prosentandel av hver dag går med til det, er jeg redd). På t-banen, med kurs hjemover, satt jeg og betraktet mine medpassasjerer med moderat interesse. Tenkte litt på yoga-timen jeg hadde vært på, funderte litt på hvorvidt jeg noengang skal greie å rydde klesskapet og kontoret, og hvordan jeg skulle sette sammen en vegetar-lasagne til middag. Jeg aner, med andre ord, fred og ingen fare. Da, plutselig, som ved et lynnedslag slår det ned i meg med enorm kraft: DU DREIT DEG SKIKKELIG UT I DAG! (slike opplevelser, som jeg går ut fra at jeg ikke er alene okm, burde få et eget navn. Idioti-flashback er ikke bra nok, men det mest beskrivende jeg kom på i farta. Idédugnad?).

Under det førnevnte foredraget hadde jeg nemlig et øyeblikk glemt at jeg ikke snakket til gamle venner, og spontant gjort en… bevegelse… da jeg kom inn på et partipolitisk tema. Ekstremt upassende, tatt i betraktning situasjonen og selskapet jeg var i. Og jeg hadde ikke engang merket det da det skjedde. Vel hjemme lasset jeg bekymringene mine over på kjæresten: vil jeg nå bli betraktet som uprofesjonell? Kanskje jeg ikke egentlig egner meg i jobben min? Vil det bli noe etterspill?
-Det var lite dumt…medga nevnte kjæreste.
-Gaaah! jamret jeg og lurte på om øyeblikkelig oppsigelse var veien å gå. -Du hjelper ikke, du hjelper ikke!
-Men så ille var det vel inte… Jag kallade engong en av mine elever dum i huvet. Han lo. Jeg lo ikke.
-Tenk om noen klager på meg!
-Det er klart de inte gjör. Dom flesta lyssnade nog inte så nogrann.
-Takk for det! Jeg blåste meg opp som et lite lemen, selv om jeg innså at det nok var en sannhet i det han sa.
-Det löser sig, baby. Sex?

Det viser seg at sex ikke nødvendigvis gjør at man glemmer sin egen idioti, men man distraheres i alle fall noe. En liten stund. Da vi spiste middag litt senere var jeg fortsatt lett manisk, men måtte innrømme at det ikke egentlig var noen katastrofe jeg hadde foran meg, og at jeg kanskje blåste det hele litt ut av proporsjoner.

Jeg avsluttet kvelden med to episoder av Homeland, og trøstet meg med at jeg i alle fall ikke var ansvarlig for nasjonens sikkerhet.

3 kommentarer