Archive for category Slike tanker

Yoga,yoga,yoga

Jeg har siden ca. 2002 praktisert yoga. Høres litt imponerende ut, ikke sant? Men det har ikke vært spesielt regelmessig, og som den virrekoppen jeg er, har jeg byttet mellom ulike yoga-former og studioer i Oslo. Jeg har gått på ulike typer begynner-kurs, gjort yoga på helsestudio, på dedikerte yoga-studioer, hjemme på stuegulvet og ute i parken.

Så jeg kan på en måte noe yoga. På en annen måte ikke.

Hovedgrunnen til at jeg begynte var vel at jeg ville lære meg skikkelig, finne en slags ro, samtidig som jeg drømte at jeg relativt raskt skulle, akrobatisk, hoppe inn i håndstående med et fredelig smil om munnen. Det siste skjedde selvsagt ikke, men jeg er nokså sikker på at yoga, sammen med annen trening, har vært med på å holde meg fri for kontorvondter, som folk i min bransje gjerne sliter med. Noen indre ro har jeg vel aldri funnet.

Nå er jeg inne i en god yoga-periode. Det vil si, jeg har, etter langs tids opphold, begynt med fysisk aktivitet igjen (ja, datter, jeg skylder på deg! Å krype rundt på gulvet, løfte ti kilo unge og dytte vogn opp ubrøytede gater kan være slitsomt, men teller ikke)! Nå har jeg en vag plan om å melde meg på et eller annet løp etter hvert, sånn at jeg får i gang hjertepumpa litt. Men yoga – det skal styrke kjernen (og hjernen?), gi ro, balanse og fleksibilitet. Så nå skal jeg holde fast ved det. Foreløpig er fanget i SATS-systemet. Ikke noe galt med SATS, de har mange gode instrukører, og er man fleksibel kan man få praktisert yoga hver dag. Men jeg kunne godt tenke meg et dedikert yoga-studio.

Noen anbefalinger? Eller noen type yoga-anbefalinger? Jeg liker jo dynamisk yoga godt, men det må jo ikke bety ashtanga? Hva med jivamukti (selv om jeg er skeptisk til chanting). Det er jo noe vakkert ved filosofien bak.

Og hvor lang tid bruker man på å mestre håndstående, forresten? Jeg drømmer fortsatt.

3 kommentarer

Something old, something new…

Nei, jeg skal ikke gifte meg, kjære leser! Jeg ville bare vise at jeg nå, i det vi går inn i et nytt år (vemodig, vemodig – jeg er en av dem som ikke liker nyttårsaften), tenker å ta med noe av det gamle – samt pøve å gjøre noe nytt.

For det er jo ikke alt som fungerer. I en julegave jeg fikk fra en venninne, symboliserte gavene mer sex og mer reising (mer reisning?). Det håper jeg det blir. Det skal det bli – la meg si det slik: det er ikke vanskelig å overgå 2015 akkurat på den fronten.

Men noe av det gamle vil jeg jo beholde. Folk jeg er glad i, det at jeg har blitt flinkere til å gi F (har nok å gjøre med kronisk trøtthet, jeg orker rett og slett ikke hisse meg opp over like mye lenger). Så nå gjelder det å holde litt på det.

Håper du (min eneste gjenlevende leser…) har en fin jul, at du er med fine folk, eller har det fint alene. At det er bøker, musikk og frisk luft som kan nytes, og kanskje en og annen fløtekaramell.

Legg igjen en kommentar

Mot normalt

Når man lever i sin egen lille verden er det der man er. I sin egen lille verden. Man får ikke sammenliknet seg med andre, får ikke målt seg selv mot en standard utenfor. Det kan være fint (det kan også være farlig, men i dag skal jeg ikke skrive om sekter/fanatikere/etc). Vi sammenlikner oss for mye med andre. Jeg tror ikke jeg sparker inn i lukkede dører ved å si det. Jeg sammenlikner meg for mye – tar bruddstykker fra andres virkelighet, lager en perfekt helhet og tenker at sånn har «alle andre» det.

Skulle ikke tro jeg hadde passert 30 for flere år siden.

Men innimellom er det nyttig – morsomt til og med – å oppdage verden utenfor. Da jeg var barn, for eksempel, trodde jeg at det å ha en skog av utstoppede småfugler i stua var helt vanlig. Jeg ble svært overrasket da det viste seg at ingen andre hadde fedre som insisterte på å sende hver eneste selvdøde fuglekropp* han fant til utstopperen**. Like overraskende var det å innse at andre ikke åpnet julegavene akkompagnert av midnattsmessen på tv, spiste dessert hver dag, eller fikk blod levert på døra i slaktesesongen. Jeg syntes synd på alle som ikke bodde i villa eller hadde hage på under et mål. De måtte jo ha det så trangt!

Jeg fikk jo sjelden tilbakemeldinger på hvordan jeg hadde det målt mot noen andre. Det eneste jeg husker (og gudene må virkelig vite hvorfor man husker det man husker) var engang jeg var hjemme hos en venninne og vi skulle koke egg. -Hvor er eggprikkeren, spurte jeg (det var det jeg kalte dingsen man stikker hull i egget med, for at det ikke skal sprekke). -Hvor er hvaforno? spurte venninna mi. Dette innledet en lang diskusjon om egg, sprekker og hvorvidt det fantes slike eggprikkere (hun trodde det var noe jeg hadde funnet på).

Verken utstoppede dyr, eggprikkere eller bøtter med blod (jo, vent litt -akkurat bøtter med blod skal man være oppmerksomme på) er store, viktige ting. Men det er eksempler på at alle familier, alle mennesker har sine vaner, sine særheter, sine greier. Det er ikke noe som nødvendigvis er bedre enn noe annet – selv om man etter et visst punkt helst vil være så lik alle andre som mulig. Etter hvert ser man at det kanskje er helt greit å være litt annerledes. Alle er jo det – sånn egentlig.

Nå vet ikke jeg om mine foreldre brukte tid og energi på å bekymre seg om jeg hadde det fint (gjorde de sikkert), eller om de reflekterte hva deres egne valg og vaner gjorde med meg. Jeg bruker mye tid på det nå. Tenker på om vi klarer å skape et godt hjem for vår datter.

Foreløpig er det tannløse smilet hennes svar godt nok.

* Mange, store vinduer
**Utstopperen? Er det det han/hun heter?

1 kommentar

Reboot

Mye av 2015 har gått med til stress og bekymring. Ikke helt det jeg så for meg da jeg vraltet ut i permisjon før jul. Men sånn kan det gå. Jeg har hørt at det å bli foreldre (i alle fall for første gang) kan betraktes som en livskrise. For meg har det vært det. For min kjære – i mindre grad. Men slitsomt er det. Jeg er ikke skrudd sammen slik at gleden over baby-gurgel og -smil fullstendig overdøver trøtthet, vondt og bekymring.

  • Men, nå får det være greit. De månedene jeg har igjen av permisjonen skal være gode. Det betyr for det første at jeg må tenke litt annerledes. Og selv om jeg er massiv motstander av the secret-bevegelsen, er det ingen tvil om at et mildere innstilt sinn gir en bedre hverdag (om det nå ikke kurerer kreft).
  • Jeg skal – etter beste evne – fokusere på annet enn bekymringer over hva som kanskje kan skje med barnet mitt om en uke, et år, når hun hun blir 18. Det er ikke så produktivt (!) og jeg blir deppa av det.
  • Jeg skal prøve å godta at magen min ikke er helt som den var pre graviditet (det er noe med HUDEN, den samler seg liksom ikke helt). Jeg har lenge vært litt freakishly fornøyd med kroppen min, og det er uvant og litt trist å ikke føle seg helt som … seg selv. Jeg skal tenke på at kroppen min funker! Den er fortsatt fin, og den kan brukes til så mangt.
  • Jeg skal flytte fokus bort fra det som irriterer meg. Om det er overengasjerte helsesøstre, gamle damer som blander seg, merkelige slektninger – jeg skal la det fare.
  • Og jeg skal slappe av litt. Ikke være så utålmodig. Alt trenger ikke skje med en gang.

Så får vi se hvordan det går! For å si det med Veronica Maggio – heretter skal jeg være bra – for deg. En av de fineste kjærlighetserklæringene til ens elskede barn.

9 kommentarer

Zen og kunsten å gjøre ingenting

Jeg har ikke hatt mer enn tre uker sammenhengende ferie siden jeg var cirka 13. Det begynner å bli en stund siden, og la meg si det slik: Jeg er ute av trening.

Selv om det er deilig å ikke MÅTTE gjøre noe, er det veldig merkelig å ikke ha noe fast å gå til hver morgen. Bortsett fra bad og kjøkken. Avtaler med venninner, gå turer, gjøre ærend og slikt er med på å aktivisere meg, og jeg synes det er luksus å kunne drikke te i en time uten å trenge å se på klokka engang. Jeg har aldri hørt så mye på Ekko før (elsker Ekko), jeg har ikke lest så mye, eller vært så oppdatert på nyheter, blogger, egen økonomi siden jeg prokrastinerte som verst da jeg skrev avhandling.

Jeg vet ikke om det er så bra. Eller – jeg vet ikke om jeg er så flink til å sette pris på det. Hele tiden har jeg nemlig en liten stemme som hvisker i øret mitt: Men burde du ikke gjøre noe ordentlig, da?

I følge yoga-læreren min burde jeg nok brukt tida på å meditere over fødselen, men etter at hun serverte tidenes mest urealistiske fødselshistorie (ikke egenopplevd) kjenner jeg at det er lettere å tune ut akkurat den inputen (jeg kjøper ikke fødsel uten smerte, thank you very much).

Jeg burde sikkert bruke mindre tid på nett. Jeg er nokså ferdig med gravidforum og hva skjer uke for uke – jeg har nådd et informasjonsmetningspunkt.

Jeg bruker veldig mye tid sammen med Netflix, men jeg gjør det med et snev av dårlig samvittighet. For burde jeg ikke noe mer fornuftig? Burde jeg ikke gjøre noe mer? Noe annet?

Det føles i alle fall veldig merkelig. Du må bruke tida til å slappe av, sier folk til meg. Men hva betyr det? Jeg har aldri tenkt så mye på det, annet enn at det å slappe av ikke er det samme som å stresse. Men hva er kvalitativ avslapning?

Skal jeg ligge i stabilt sideleie? Gå tur? Sove? Meditere?

Å gå rundt med en medisinballmage, hvis innhold utvilsomt lider av adhd, gjør noe med motivasjonen for utstrakt fysisk aktivitet. Den fjerner den. Men kunsten å gjøre ingenting er mer enn å bare sette seg i sofaen. Hjernen må være med, si det er greit å sette seg ned, du trenger ikke bake det brødet, eller vaske det gulvet hvis du ikke absolutt vil. Det er greit. Jeg håper den snart sier det er greit.

10 kommentarer

Å (ikkje) sova bort sumarnatta

A-menneske som jeg er, trives jeg aller best om morgenen. Tidlig. Særlig nå, når tempen stiger opp mot 40 grader, og jeg er lett desperat etter avkjøling. Jeg gråt nesten av glede da klimaanlegget på bussen fungerte i går.

Men i varmen er det ting som blir vanskelig- ere. Som for eksempel å sove. Men all respekt for salig Arnulf Øverland – nei, jeg MÅ ikke sove, men jeg vil så gjerne. I går våket jeg i flerfoldige timer, mens jeg vred meg i et laken, irriterte meg over en skrikende baby, og bekymret meg over alle mulige ting (om fødselen, om ungen blir mobba på skolen, om jobben min, om leiligheten vår, om forholdet vårt – ja, i det hele tatt en ganske omfattende liste. I tillegg var det nærmest umulig å finne en behagelig liggestilling.

En av grunnene til at jeg (tror) jeg er a-menneske er at alt føles litt bedre etter en natts søvn. Om ikke alle bekymringer magisk har forsvunnet i løpet av natten, har de i alle fall fått moderert seg, roet seg litt. De kler ikke morgenlyset like godt som skumringen.

Problemet oppstår når søvnen uteblir, og alarmen som ringer vekker det etter det som vel har vært cirka 15 minutter på øyet. Det har ingen godt av.

Når håper jeg på litt kjøligere tider og litt lengre netter.

Legg igjen en kommentar

Contingency plan

Eller: Grabbing fødselsangst by the balls.

Jeg koketterer ikke med det jeg er redd for. Skulle gjerne vært en sånn godt jorda person som så på fødsel som en naturlig del av livet (som det selvsagt er, jeg vet, jeg vet). Jeg har aldri hatt noen fobi eller angst før, kanskje med unntak av mitt hysteriske forhold til snegler (uten sammenligning for øvrig). Og siden jeg har begrenset med fantasi, har jeg alltid hatt litt problemer med å skjønne hvordan det føles å få panikk i møte med angstkilden. Enten det nå er fugler, edderkopper, flyreiser eller andre mennesker. Jeg har fått en nyvunnen forståelse for disse, mine brødre og søstre i angsten.

Men det er for tidlig (eller for sent) for fullstendig kollaps. I stedet har jeg utarbeidet en plan, eller en liste over ting jeg skal gjøre, si fra om og være oppmerksom på framover.

1. Jeg skal suge til meg ALL info jeg kan få*, henge på jordmødrene som best jeg kan, og ta i mot alle tilbud om forberedelser, angstdemping og valgmuligheter.

2. Smertelindring: jatakk. Jeg har ikke noe behov for å omfavne naturlighet eller flow. Jeg vil ikke blir traumatisert.

3. Fortsette med yoga og meditasjon.

4. Realitetsorientere meg. Det vil si at jeg vil snakke med folk jeg kjenner (og liker) som har født, og be om deres ærlige vurderinger.

5. Holde meg unna gravidforum. Jeg har ikke godt av det. Moderere antall timer foran Fødeavdelingen UK, etc.

6, Når jeg har mine mest intense gråtetokter – så skal jeg prøve og huske at det sikkert har en terapeutisk funksjon. Tension release. Gi meg selv lov til å grine.

Og etterpå – når bebin er ute (ja, for den kommer vel ut?!) så skal jeg prøve å ikke bli superstressa hvis ikke alt går på skinner.

Ikke minst: Hvis jeg ikke får til å amme – well, then I won’t. Sorry, Gro Nylander, jeg kommer ikke til å ødelegge en potensiell fin periode med kidden fordi du har skapt et ammehysteri som ikke er klokt. Jeg akter ikke å ha dårlig samvittighet for noe jeg ikke kan styre. Amming er bra – men jeg har hørt at det blir folk av formula**-ungene også. Tenk det.

*Fra pålitelige kilder. Ikke 500-motstridende-meninger-forum.no
**Dog setter jeg min egen grense ved Nestlé-produkter. Evil company.

5 kommentarer