Archive for category Slike samtaler

Oh, how life has changed

Jeg snakket med en god venninne på telefonen forrige dagen. Dette er en god, gammel venninne – med fare for å få henne til å høres ut som et par utvaskede jeans, noe hun vitterlig ikke er – en sånn man kan ha eviglange samtaler med om de små og store ting. Livene våre er ikke som for ti år siden, og samtaleemnene har fått større… bredde. Men gamle hunder glemmer ikke triksene sine, de er bare ikke i like mye bruk lenger, noe følgende samtaleutdrag illustrerer:

-Hva har dere gjort i helga da?
-Ikke så mye. Det eneste vi skulle gjøre var å dra på fest.
-På fest? Så kult!
-Nei, ikke fest, drapåfest!
-?
(forbindelsen var kanskje ikke av ypperste kvalitet)
-..Ikke FEST!… Kjøpe HEKK!
-Kjøpe HEKK? Ikke fest?
-Nei, dessverre. Hekk – ikke fest.
-Sånn har det blitt.
-Indeed.

Legg igjen en kommentar

Statusoppdatering

Det er mye kjærlighet nå. Jeg vil ikke beklage – jeg beklager ikke – men det er kanskje ikke så spennende eller dramatisk å lese om. Ingen vinglete emo-evnukker. Ingen sleske førsteelskere. Ingen spennende prospects. Men for meg er det både dramatisk og spennende.

Jeg har jo tenkt på det en stund. At det hadde vært fint med en mann. En kjæreste. En som digger meg og gjør meg glad. Bare ved sitt blotte nærvær, liksom. Jeg hadde kanskje tenkt at det skulle skje litt annerledes. Men jeg hadde jo på en måte tenkt at det fantes en eller annen fyr et sted som skjønte greia. Som gjorde meg trygg. Og kåt. På en gang. Jeg har jo også tenkt at det er bra å være alene. Mindre styrete. Mer stabilt. Men så plutselig var han der. Sånn som de ofte er, mistenker jeg.

Han er … mye. Han kan se alvorlig ut, trist. Arrogant, noen ganger. Men hvis jeg smiler, så smiler han også. Og da ser han nesten ut som en liten guttunge, helt uskyldig og veldig, veldig snill. Noen ganger provoserer han meg. Irriterer meg. Han snakker kategorisk om ting noen ganger. Men så er han likevel reflektert, og har alltid noe fornuftig å si. Og vil alltid diskutere. Han sier ting om meg som jeg aldri har tenkt på. Han ser ting som jeg håper ingen legger merke til, men han bruker dem aldri mot meg. Han liker meg uansett. Han vil kjenne hele meg. Og han kan være like usikker som meg. Det kjennes merkelig. Men fint. Jeg greier ikke slutte å kysse ham.

Han ligger i senga og leser. Jeg går bort til skapet, finner fram undertøy. En genser. Han legger fra seg boka og ser på meg. Bare ser. Jeg kler på meg.
-Hva er det, spør jeg. Og ler, for han ser så alvorlig ut. –Var den ikke noe bra, den boka?
-Jo. Men jag kan lese den när som helst. Men jag kan inte se på dig när jag vill. Så jag tittar heller på dig nu.
Jeg drar på meg en strømpebukse (verdens mest usexy ting å kle på seg, er jeg redd).
-Vad tänker du på?
På deg. På oss. At det er fint at du er her. At jeg gruer meg til du skal dra. Jeg smiler tappert, mens jeg graver etter et krøllete skjørt.
-Mmm. Men vad tänker du om oss. Om mig? Er det bara sex? Datar vi, eller…? Vad?
-Det er jo ikke bare sex! Jeg er jo forelska i deg, sier jeg, litt fortvilt. (hva? hva? Er han ikke forelska i meg lenger? Var det den strømpebuksa nå?). Hva tenker du?
Han blir stille. Ser ut vinduet. Jeg blir svett, og får litt vondt i magen.
-Jag vet inte hur.. Det är svårt att snacka kjänslor för mig.
-Velkommen til min verden.

-Jag… Vet inte hur jag skall säga det här utan att det blir too much, eller… Jag vill vara med dig.
Jeg blir litt misunnelig for at han sier så mye finere ting enn meg, men så kommer jo på at det er jo til meg han sier det. Og sånne statements fortjener et kyss.

-Jag undrar hur jag skal introdusere dig för mina venner. Som min kk från Oslo. Han ler når jeg klapper til ham. –Som min «date». Eller… Ja vet man inte kan äga en människe. Män jag skulle kunna säga at du var min.
-Jeg ER jo din.

,

12 kommentarer

Men det begynner å bli virkelighet

Jeg er på vei til en ny pause fra virkeligheten. Til han svensken. Vi har vært sammen noen helger. Vi teller ni dager til sammen. Ni dager er ikke mye å bli kjent på. Men vi legger til 400 mailer og et par nervøse telefonsamtaler (skulle ikke tro vi var voksne mennesker).

Han møter meg på stasjonen og jeg blir grepet av mild panikk. Vi ser på hverandre (som to dårer) og kysser, kysser og verden står stille. Vi prater og tuller litt på veien, men ingen av oss vet helt hva vi skal si. Vi kommer hjem til ham, jeg setter fra meg veska, han snur seg mot meg: -Jag har varit lite off dom senaste dagarna. Tänkt såhär, what’s the point liksom, med at träffa nån. Men allt det där försvinner när jag ser dig. Jeg tar to skritt fram, og alt er bare oss.

Noen timer senere. Jeg ligger halveis oppå ham, ansiktene våre er så nære at han ser helt forvridd ut. Jeg kan bare se inn i et øye av gangen. Jeg har aldri kjent meg så tilpass noe sted.
-Va tänker du på? Jeg smiler, det er vår greie dette. Vi spør hverandre og av og til er det bare tull, av og til ikke.
-At jeg det er så fint å være her. Sier jeg, halvveis ærlig. -Enn du?
-Jag tänker… Hur vi skal översätta dom här pauserna från verkeligheten til vardag.
Jeg kjenner meg plutselig ikke så tilpass lenger. Angrer litt på at jeg spurte.
-Javel…?
-Hur det kan gå, vi kan ju inte alltid kramas och pussas. Ha sex. I timmar. Han smiler.
-Neeiii… (vil han vi skal gi oss, hva vil han?) Jeg skjønner ikke helt hvor han vil. Men jeg legger til litt furtent: -Vi kan vel ikke det. Men jeg vil fortsette å treffe deg.
-Ja, jag menade inte så. Jag tänkte bara rent praktisk… Inte negativt alls. Klart vi ska träffa varand.

Og så begynner jeg å tenke. På virkelighetspausene våre. Disse ni dagene. Som snart er 12. Snart enda flere. Og vi blir mer bekvemme, og vi greier å ha en samtale uten å bli forstyrret av hvor godt vi liker den andre personen. Vi begynner såvidt å planlegge ting. Vi begynner å se hverandre som mer enn bare det bildet fra begynnelsen. Det begynner å bli virkelighet.

(ber om unnskyldning for mine patetiske forsøk på svensk)

3 kommentarer

Som man spør får man svar

Du blogger ikke så mye lenger?

Nei… Men det er liksom så mye nå. Og jeg vil skrive og jeg skriver, men kanskje ikke blogg lenger. Kanskje blir det noe mer. Eller kanskje jeg fortsetter. Det er en fin ventil, dette, og det er hyggelig at noen leser.

Haha, skal du liksom bli forfatter, nå da?

Nei, sikkert ikke. Men når jeg har tatt en doktorgrad kan jeg liksom gjøre alt. Seriøst – det er ingenting jeg vil jeg ikke kan får til. Hvis jeg ikke får det til er det bare fordi jeg ikke egentlig har lyst.

Wow. Den var djup, doktor. Hvor narsissistisk er du på en skala fra en til ti?

Er du sarkastisk? Jeg svarer jeg, assa. Ganske. En god sjuer vil jeg si. Men jeg er ikke slem for det. Jeg tror bare jeg har blitt sånn etter hvert. Et par slag i trynet til så blir jeg nok for mye av det gode. Dessuten tror jeg alle er ganske selvopptatte. Vi tenker altfor mye på hvordan vi ser ut, hva vi til enhver tid skal spise, hvordan vi aller best kan få realisert oss selv. Mens vi irriterer oss over bagateller og er kjipe mot dem som ikke møter vår standard. Men jeg er sånn selv, altså. Og jeg er nok ikke så motivert til å endre meg.

Så det du er egentlig akkurat lik alle andre?

Ja, egentlig. Vi er ikke så spesielle noen av oss, er vi vel? Vi tror at alt vi føler er så unikt, når det egentlig bare er en versjon av det andre føler eller har følt på et tidspunkt. Men det er da også litt fint, synes jeg. At vi har et sånt fellesskap vi nesten ikke tenker på. Jeg prøver å få hodet ut av ræva innimellom, da. Snakker fornuftig til meg selv.

Å, du er en sånn en?

Helt klart! Det er da man får gode svar, vet du! Nei, se der begynner jeg igjen.

Men er det egentlig noe nytt med deg?

Ja… Jeg er helt singel igjen. Det er jo kjipt, men nødvendig. Jeg har løpt halvmaraton på en respektabel tid. Jeg har begynt som besøksvenn igjen etter et langt opphold. Jeg har ny jobb, som er stas. En lønn som begynner å ligne det jeg vil ha. Jeg har en ny tittel på trappene, og jeg er en merkelig blanding av stolt, livredd, ovenpå, håpefull og pessimistisk. Ny blanding, det. Jeg har dessuten et par veldig dyre nye sko og snart tom konto fordi jeg skal ha disputasfest. Det koster å være kar. Men ellers er mye det samme.

Har du egentlig noe som helst å melde til de som leser, da?

Ja… Jeg liker jo å fortelle om min egen «lidelse», men jeg kan jo leke «Wear Sunscreen»:

Spis mindre kjøtt. Mer omega-3.
Vær hyggelig mot medmenneskene dine, men ikke glem at du kan trenge noen oppmuntrende ord selv også.
Tren styrke.
Les en bok.
Smil til deg selv i speilet.
Når alt er dritkjipt: Gå en tur i sola.
Når alt er dritkjipt og det regner: tving deg til å ta oppvasken, rydde i sokkeskuffen eller noe slikt. Alt er like kjipt etterpå, men da har du i alle fall gjort noe nyttig.
Skriv lister ellers glemmer du alt (den var mest til meg)

Gjør du dette, da?

Såklart. Do as I do as well as as I say. Eller noe slikt.

6 kommentarer

Jævlig bra, bare

-Slutt å si at dere er bra nok, det blir for slapt. Dere er mye bedre enn bra nok.
-Ja. Ja, det er sant. Vi er bra. Jævlig bra.

Når vi ikke skjønner hvorfor vi ikke har kjærester, ikke har tjent millioner, ikke har bestemt oss for hva vi skal bli når vi blir store eller hva det nå enn måtte være. Så må vi huske det: Vi er jævlig bra uansett.

8 kommentarer

Si det høyt, si det fort

Jeg gikk tur med hunden* forrige dagen. På veien møtte jeg en kid og det jeg antar var hans bestemor. Guttungen nærmet seg forsiktig, og spurte spent: -Er det en politihund?
-Nei, sa jeg, men han ligner jo en. Fin , ikke sant?
Joda, gutten nikket, selv om fin nok ikke var adjektivet han ville valgt selv.
-Og, la jeg til, lojalt: Han kunne vært en politihund så tøff som han er. Junior var med på den.
Bestemor sto i bakgrunnen og lo litt. Da de begynte på turen videre, snur gutten seg mot meg og roper:
-VipleideåhaenhunddetvarenhunoghunhetteClaramenhunbledødognåharvienkatt. Utropstegn slutt.

Tror både bestemor og jeg skoggerlo hele veien hjem.

*Ikke min hund, søsters

2 kommentarer

Meningen med det hele

-Tror du alt er tilfeldigheter? Jeg så på bokhyllene som om de kunne hjelpe meg å formulere det jeg prøvde å si. Det er noe beroligende ved bokhyller. Noe klokt. -Du vet, at ting bare skjer… uten sammenheng. Eller mening? At alt er flaks. Eller uflaks.
-Nei. Wenche var kontant. -Jeg tror det er mening. Jeg tror vi skal lære noe. Oppleve ting. Vokse. At det skjer en utvikling. Det tror jeg.
-Ja! Jeg tror også det. Jeg husker den forrige sjefen min sa til meg en gang jeg kom med en slengkommentar om at jeg ikke satte særlige spor etter meg i firmaet. Han bare så på meg og sa “du satte mer enn nok spor etter deg”. Og du vet – jeg tenkte alltid at det var en mening med at jeg begynte der. Ikke så mye for min egen del, men for deres. At han og venninna mi skulle møtes og at jeg var en slags katalysator for det. Synd ikke jeg fikk noe utav det, men… Jeg flirte litt. Wenche smilte.
-Men kanskje du fikk det. Du kjedet deg i den jobben. Hvis du hadde vært i en fantastisk jobb du elsket, ville du ikke begynt på doktorgraden.
-Nei. Og jeg ville hatt en fantastisk jobb jeg elsket. Har du et poeng?
-Nei, nettopp det. At du skulle ta det stipendiatet. Ja, ok, så synes du det er et helvete. Men du lærer hele tiden noe om deg selv. Er ikke det et poeng? Alt handler jo ikke om kjærlighet.
Jeg snøftet. -Nei, åpenbart ikke. Men det hadde vært hyggelig om noe handlet om det. Og da mener jeg kjærlighet i mitt liv. Jeg så strengt på henne. -Jeg er smertelig klar over at den fins i rikt monn rundt meg. Hos andre.
-Gresset er alltid grønnere, sa Wenche livsklokt.
-Kjerring.
-Hysteriske kvinnfolk.
-Et glass vin til?
-Såklart.

5 kommentarer