Archive for category Slike reiser

Min sommer

Min sommer har vært på f – familie og flytting. Ingen tvil om at flyttingen var mest slitsom, rent fysisk. Men etter en uke på en hytte i Sverige med seks ukjente mennesker, samt kjæresten min, er en ting åpenbart: å vie hele ferien til familie skal heretter gjøres med måte. En helg er flott. Noe særlig lenger blir i overkant av det jeg regner som forsvarlig.

På en koselig hytte fra femtitallet, på en odde et sted i Sverige, ankommer følgende personer:

Jeg, ny og norsk – skal møte kjærestens familie for første gang, og er passe spent. Har med fire bøker, herreavdelingen på podcast og allergitabeletter.
Kjæresten min – svensk, skal presentere sin nye kjæreste og sambo for familien – i sitt barndoms ferieparadis. Har med sci-fi-bøker, fiskestang og importøl.
Svigerinne – svensk, lillesøster til kjæreste. Har med yogamatte, vegetarkokebok og nybakt ektemann.
Svoger – russisk, nygift med kjærestes vakre søster. Har med jovialt humør, joggesko og et eklektisk utvalg litteratur (agatha christie -> nelson mandela)
Svigerfar – svensk, har ikke vært på hytta på mange år, pga av skilsmissemelankoli. Har med blåbærpai.

Allerede på hytta:
Farbror – onkel, svensk. svigerfars yngre bror, og deleier av hytta. Har med 50000 særheter, bøker om østlig filosofi og meditasjons-cd.
Tante – nygift med onkel, etter 30 års forlovelse. Har med ordenssans, Ayurveda-abc og kortstokk.

Miks disse menneskene sammen med: språkforvirring, skiftende vær, ekstremt ulike matvaner, særheter, fellesmåltider (to hver dag!), et lite kjøkken, utedo og enorme mengder pollen.

Ler du? Jeg skal moderere meg litt: Vi hadde det veldig fint også. Det ble bare litt mye, litt lenge, litt for tett. Så fikk det heller være at vi på tilbaketuren også fikk en omgang med bestemor og svigermor. Det er en annen historie, og den skal handle om minigolf.

4 kommentarer

Den lange veien hjem

Jeg kommer småtravende inn i avgangshallen på kjente kjære Gardermoen. Humøret er stigende. Sola skinner, jeg har ferie, og snart er jeg hjemme i hjemmets lune rede, og kan nyte de første dagene av udelt fryd, før hverdagen innhenter meg og pappa irriterer meg ved bare å puste, og hvert eneste spørsmål fra mamma blir grunnløse anklager og mas. Jeg kan også glemme at jeg er langt fra voksen og etablert, for hjemme har storesøster rollen som lost cause.

Jeg runder innsjekkingsøy C, og hjertet synker i det jeg ser den vanvittig lange køen som verken har begynnelse eller slutt.
Gardermoen kan i sannhet være et umulighetens rike. Jaja, tenker jeg. Jeg er jo her. Jeg stiller meg opp, og kjenner at det allerede er varmt under skjorta.

Men køen går framover. En høy, blond, sminket amasone nærmer seg menneskemassen jeg står i. Hun sender forvirrede tsjekkere i riktig
retning, manøvrerer seg elegant mellom løpende småbarn, og peiler seg inn på meg. Jeg jubler stille. Kjempekvinnen skal redde meg!
– Hvor skal du? spør hun. Tilsynelatende hyggelig, men jeg skjønner at hun er den type dame du ikke kødder med.
– Til Bodø, solskinnssmiler jeg mot henne, det koster meg så lite å være hyggelig i dag, kjenner jeg.
– Bodø, hun ser (utvilsomt påtatt) forbauset på meg. – Det flyet går jo om en halv time. Jeg er redd du er Altfor Sent Ute.
Og fortsetter: – Du må rett og slett bare gå ut av køen og bort til skranken vår der borte. Du må få Ny Billett. Beklager. Hun ser ikke det minste beklagende ut, men sjokket er for stort til at jeg manner meg opp til å protestere.
– Hæ? er min kommentar. Jeg sverger, du kunne knipset på meg, og jeg hadde gått rett i bakken. – Men det står jo en halvtime før på billetten? Jeg kjenner jeg blir fortvila. Hva skjedde med hjelpen?
– Nei, det står INNSJEKKET en halvtime før. Blikket hennes er medlidende og bak den blonde panneluggen ser jeg at hun tenker stakkar, hun der burde strengt tatt ikke reise alene.
– Jamen, prøver jeg. – Jeg har jo stått her i ti minutter! (En lett overdrivelse, men er jeg kanskje ikke nordlending, og dermed programforpliktet til å overdrive som best jeg kan?). Dårlig idé. Amasonen ser foraktelig på meg og hveser: – Den køen har IKKE vært her så lenge!. Jeg ser rundt meg. Køen er fremdeles vanvittig lang, og den har garantert ikke oppstått på de siste to minuttene. Men slaget er tapt, såpass skjønner jeg. Det er tydelig at Arbeiderpartiets slagord har gått Norwegian hus forbi. Alle slett ikke med.

Irritert, stressa og aldri så lite forbanna, både på meg selv og kjempekvinnen, snur jeg på hælen og prøver å gjøre en elegant sorti. Mislykket, selvfølgelig, da den upålitelige koffertbagen min, som har oppført seg eksemplarisk hele morgenen, nå velter som en potetsekk. Jeg drar den med meg, svetten siler, og jeg sverger jeg kjenner tusen par øyne i nakken.

Jeg småløper bort til Norwegian-skranken. Bare et par stykker der, heldigvis. Jeg trekker kølapp. 117. På skjermen: 97.

Jeg snur meg, og ser en bråte med mennesker som resignerte stirrer vekselvis på kølappene sine og på skjermen. Ingen grunn til å gå motstrøms i dette tilfellet, konstaterer jeg bittert for meg selv, og trekker bakover. Etter noe som ligner en evighet plinger 117 fram, og jeg kaster meg mot skranken, ivrig etter å møte forståelse og sympati. Behersket forklarer jeg situasjonen til den for en gangs skyld smilende skrankevakta. Hun kommer verken med anklager eller kaster bort tid på forklaringer, men går effektivt til verket.

– Vi har ledig plass te dæ på flyetsomgårfemtenførti, mitraljøsekvitrer hun. Pokker Femtenførti. Da er jeg stuck i the windy city*. Men hva skal man gjøre?

– Ok, sukker jeg.

– Ska vi sje, fortsetter hun. – Du har kjøpt en rabattert billett på Internett?

– Ja, innrømmer jeg, og aner at det var her jeg begikk min første alvorlige feil.

– Ska vi sje…. Da må du betale mellomlægget på fjortenhundreogfemtifæm krona, smeller hun av. Gisp, tenker jeg. Gisp. – Gisp, glipper det ut av den troløse munnen min.

– Ja, æ beklage, mæn sånn bli det nånn ganga, sier hun da hun ser ansiktsuttrykket mitt.

– 1455, mumler jeg. – Så da er det i grunn billigere for meg å kjøpe ny billett hos SAS?

Og med ett blekner smilet, og kvitringen forandrer seg til truende snatring:

– Ja, detveitikkeÆ! Mæn hvis du ikkeharbetaltmellomlægget innen en time, så misteduplassen din, og du må kjøp heltnybillætt!

Jeg takker og smiler pent (med sammenbitte tenner), og fortsetter (småløpende, selvsagt), bort til SAS-skranken, der en effektiv skrankebetjent finner plass til meg på et fly som går en time senere, og er mye billigere enn Norwegians kjempetilbud. Med svetten perlende fra alle kroppens kjertler stiller jeg meg i sikkerhetskontrollkø, og kan konstanterer at selv om ferien er begynt føles dette som ulønna arbeid.

*Bodø er Norges svar på Chicago. Byen der vinden aldri hviler.

, ,

4 kommentarer

Ode til Kongens by

Jeg elsker København. Helt siden jeg var lita jente, og foreldrene våre tok meg og søs med på tivoli, og alt var varme sommerkvelder, røde pølser og ferie. Så fulgte Roskilde-æraen, og København ble oasen, synonymt med varme brusebad, hotellsenger og rekonvalesens for slitne kropper. København er shopping og dansk design, som jeg digger. Det er et språk jeg ikke forstår når det snakkes og tall som forvirrer meg stort. Og brolagte gater med en helt annen feeling enn Oslo.

København har vært kjærestebyen.Med intense møter, øl ved vann, sammenfletta fingre og usagte ord. Sitrende forventning og heit hotellsex.

Det var ikke helt det samme å traske rundt i en lyserød vårkveld sammen med min småtipsy veileder. Men det hadde sin sjarm det og. Jeg elsker Købehavn.

4 kommentarer