Archive for category Slike opplevelser

Hormonella

Hvis jeg nå skulle blitt en gravid superhelt*, skulle superheltnavnet mitt vært Hormonella – hun som farer omkring som en furie, og slår rasende ned på (det som hun selv, akkurat der og da) oppfatter som urettferdighet, og skremmer LIVET av alle bad guys.

Det slo meg, her om dagen, etter en relativt sett mentalt anstrendende shopping-runde, at mitt nye alter ego, Hormonella kanskje ikke er så dum å ta med seg. I en moderert utgave.

Jeg skulle nemlig kjøpe amme-bh. Alle bh-ene mine er offisielt erklært ubehagelige, og jeg går helst uten. Av en eller annen mystisk grunn har jeg ikke fått kembo-pupper, de er bare litt større enn vanlig. Men det aner meg at de vokser AC**. Så, siden man aldri vet når arvingen ankommer, er det best å forberede seg. Det inkluderer praktiske ting som amme-bh, litt baby-klær, et sted å putte ungen når den skal sove… I det hele tatt. Jeg tror og håper at shopping ikke er det jeg helst vil sysselsette meg med dagen etter jeg har presset ut en unge.

Uten videre dill dall gikk jeg på en butikk jeg hadde fått anbefalt. Jeg skal ikke nevne navn, men den rimer på «Strange». Et tungt sminket pikebarn møtte meg blidt og lurte på om hun kunne hjelpe.
-Ja, sa jeg, jeg vil gjerne ha en amme-bh.
Ikke noe problem, sa jenta, det hadde de. Om hun skulle måle meg, eller visste jeg kanskje hvilken størrelse jeg brukte?
Nei, litt rådgiving hadde vært fint, sa jeg da. – Det er et par uker igjen, og jeg vet jo ikke helt hvilken størrelse jeg ender opp med.
-Nei, da vil jeg anbefale deg å vente, sa jenta eplekjekt.
-Men… stammet jeg.. Jeg tror det er mange som kjøper slikt FØR…
-Nei, avbrøt hun, det er nok best og vente, så får du riktig størrelse.

Enormt betuttet gikk jeg min vei. Dro rett på HM, der jeg tilfeldig dro med meg et utvalg amme-bh-er. Ingen hjelp, såklart, men heller ingen bedrevitende ekspeditører.

Inni meg vokste det en kjempestor raseriball som holdt på å eksplodere. Hva pokker mente hun meg å avfeie meg på den måten? Så utrolig frekt, og ikke minst lite service-minded. Uten at jeg helt hadde styring, førte beina mine meg tilbake mot «Strange», der jeg lusket litt i utkanten før jeg fikk fatt på en ekspeditør. Om jeg ikke riktig fikk fram hvor David kjøpte ølet, fikk jeg i alle fall lettet hjertet og sagt noen sannhetens ord om måten kollegaen hennes hadde møtt meg på. Jeg tilføyde også, barnslig som bare det, at jeg aldri skulle handle på «Strange» igjen.

Sannsynligvis ikke et stort tap for forretningen, siden jeg heller aldri tidligere har kjøpt så mye som en truse der.

Hormonene boblet i meg da jeg gikk derfra, og jeg var langt fra tilfreds, men i etterkant er jeg ganske fornøyd med at jeg faktisk SA noe. Så selv om Hormonella nok kan være et slitsomt alter ego, er hun i alle fall – rasende og manisk – på min side. Ingen sak for liten!

*Til vanlig er superhelt-egoet mitt Annoying Girl, ilfg min kjære, hun som irriterer alle bad guys (og good guys) into oblivion.

**After child

9 kommentarer

Retoxing

Innimellom føler jeg et sterkt behov for å rense kroppen. Ikke vaske den, det gjør jeg med jevne mellomrom uten særlige vansker. Men rense den innvendig. Dette behovet melder seg gjerne i januar, eller i perioder på sommeren der festivallivet har vært særlig belastende.

Jeg er ikke alene. Stadig ser jeg (på facebook) at folk detoxer herfra til glade jul. De kjører hvite uker/måneder, juicer, holder seg unna sukker/kjøtt/koffein i en periode. Og det føles bra. I alle fall etter at de innledende rundende med hodepine og abstinenser har gitt seg.

Nylig var jeg på et opplegg, der yoga, veggismat og økologi sto i fokus. Ikke bare det, vi skulle også gå lange turer, meditere og jaggu var ikke mobildekningen lik null. Ingen tv. Ingen radio. Ingen ytre stimuli. Med andre ord: vi ble tvunget inn i renselse. Jeg sier tvunget med alle mulige forbehold: vi meldte oss på selv, betalte med glede, kunne i teorien ha fylt lommene med kjeks og godteri og sekkene med vin… Men det gjorde vi ikke. Vi ble renset.

Det ble noen fine dager. Det som kanskje var aller mest digg var mangelen på sminke, og at ethvert sug ble parert med store mengder frukt og urtete. Hadde det ikke vært for at pollenallergien nådde nye høyder, ville jeg følt meg som en 11-er etterpå. Med allergi (og 15 myggestikk) ble det mer en sjuer (1-10 skala). Likevel.

Da jeg og venninna mi kjørte hjemover var vi skjønt enige om at det hadde vært en fin tur. Vi var også skjønt enige om at det skulle smake godt med noe kjøtt, bli digg å se en film, mens vi nøt et stort glass vin (henne) og en kaffe latte (meg).

Renselse er fint. Men avrenselse er heller ikke å forakte.

2 kommentarer

En uselvisk innsats?

Eller: fru hitler og jeg.

I flere år har jeg viet en liten brøkdel av tiden min til frivillighet. I løpet av denne tiden har samvittigheten min kanskje blitt litt bedre – armene mine har i alle fall blitt noe lengre etter stadig klapping på egen skulder.

Det høres fin ut med frivillighet, ikke sant? Uselvisk og uegennyttig (det er jo bare bullshit, siden egennytten er stor: å være grei føles bra).

Det kan være fint. Lenge gikk jeg på jevnlig besøk til en søt liten dame, belest og bereist, som kjente seg alene på sykehjemmet i perioder. Hun fortalte om gamle kjæresterier, om sin avdøde mann og sine høyst levende barnebarn. Jeg tok henne med ut på korte turer, forsynte henne med sjokolade og dro henne med i operaen.

Men det har, som alt annet, sine sider. Den beleste og bereiste damen ble etter hvert også noe bortreist og jeg, på min side, fikk store problemer med å ha faste forpliktelser (det kalles også doktorgradsinnspurt).

Jeg kjente meg likevel ikke helt ferdig med frivillighet. Så jeg gjenopptok min aktivitet, denne gang med en annen dame. En diamentralt annerledes opplevelse.

La meg presentere: Fru hitler!
Det siste året har jeg vært hengt med en eldre dame. La oss kalle henne fru hitler. Litt fordi jeg synes det høres morsomt ut, litt fordi hun er uforutsigbar, men mest fordi hun er rasist herfra til glade jul. Det tar en stund før man oppdager sånn. Og mange har vel sikkert opplevd å få et helt annet bilde av gamle onkel Torvald eller tante Hjørdis etter et familieselskap der de ikke legger skjul på sine politiske sympatier (mørkeblå, med nyanser av brun), og man selv plutselig er stor nok til å forstå. Verden blir aldri den samme.

Men tilbake til fru hitler. Og meg.

Vi møtes jevnlig, og jeg hjelper henne med handleturer. Vi drikker kaffe og småprater. Fru hitler har dessuten en mann som sitter mye hjemme. De har begge variabel helse og har hatt det man kan kalle tøffe liv. Fru hitler er glad i besøk. Hun byr på fylte drops (som gamle damer gjerne gjør) og forteller om legebesøk og frisørtimer. Tv-en står alltid på. De (fru hitler og mannen) pleier å bli glade når jeg kommer, men hun vil helst ut. Jeg skjønner det. Cabin fever. Hun elsker å dra på shopping.

Elsker med modifikasjoner, forresten. For selv om det lokale senteret byr på eksotiske gleder som parfymeri og caffe latte i høye glass, er det ikke sånn at livet leker der heller. Tvert i mot. Fru hitler finner stadige frustrerende elementer i sine omgivelser. Først og fremst: andre mennesker, de som står i kø, de som er uhøflige, de som er trege, de som ikke forstår hva hun sier. Sa jeg andre mennesker?

Jeg betrakter og lytter med hevede øyenbryn. Øyenbrynsmusklene mine er blitt betydelig mer definerte etter at fru hitler kom inn i livet mitt. Men noen ganger må sterkere lut til.

I forrige uke, da en liten jente gikk i veien for henne, ga hun vesla en resolutt dytt i ryggen med krykken sin. Jeg sa mitt (med øyenbrynene klistret oppi hårfestet et sted).

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke besøker fru hitler for min skyld. Jeg sleper rundt på bæreposene hennes mens hun kjefter på små unger og voksne menn. Hun forteller de samme historiene gang på gang, og vi treffes såpass ofte at det ikke er sjarmerende.

Men – noen ganger sier hun: «Og jeg setter sånn pris på deg». Eller «det er så hyggelig at du kommer». Og jeg blir mildere stemt. Empatien min strekker seg ikke alltid langt nok, men innimellom forstår jeg det uttrykket om a man’s shoes og walking a mile.

Etter et stykke på fru hitlers innleggssåler, lent på krykka hennes kan det hende noen og enhver hadde blitt litt bitter.

2 kommentarer

Om besettelser, idioti-flashback og drama queen(s)

Før jeg skriver noe som helst annet, vil jeg opplyse om den siste tids besettelse: Homeland og Herreavdelingen på podcast. Ikke samtidig, det vil fungere dårlig mistenker jeg. Men hver for seg …! Jeg har lyst til å ta permisjon for å se ferdig sesong to av Homeland, sånn at jeg får tatt igjen kjæresten min, og vi omsider kan se en serie sammen igjen. Misforstå meg ikke: Dette handler ikke om romantikk, men at jeg må se hvordan det går med Carrie og Brody og resten av compani dysfunksjonalis i Washington.

Ok, neste tema. Har du noengang, helt plutselig, husket en situasjon der du sa eller gjorde noe så dumt at det gjør fysisk vondt å tenke på det? Enten noe som skjedde nylig, eller like ofte noe som for lengst hadde forsvunnet inn i glemselen. Så bestemmer hjernen (oh, you fickle friend) nokså infamt seg for at dette bør plage deg i din bekymringsfrie hverdag. Det skjedde meg nå nylig. Jeg holdt et foredrag, det hele var planlagt og regissert. Jeg hadde gruet meg litt, men når jeg nå først sto der og doserte gikk det ikke så verst. Slik det ofte er. Jeg gjorde meg ferdig, brukte resten av dagen på å forberede meg til et møte, gå i møte(r) og stirre tomt inn i skjermen (en viss prosentandel av hver dag går med til det, er jeg redd). På t-banen, med kurs hjemover, satt jeg og betraktet mine medpassasjerer med moderat interesse. Tenkte litt på yoga-timen jeg hadde vært på, funderte litt på hvorvidt jeg noengang skal greie å rydde klesskapet og kontoret, og hvordan jeg skulle sette sammen en vegetar-lasagne til middag. Jeg aner, med andre ord, fred og ingen fare. Da, plutselig, som ved et lynnedslag slår det ned i meg med enorm kraft: DU DREIT DEG SKIKKELIG UT I DAG! (slike opplevelser, som jeg går ut fra at jeg ikke er alene okm, burde få et eget navn. Idioti-flashback er ikke bra nok, men det mest beskrivende jeg kom på i farta. Idédugnad?).

Under det førnevnte foredraget hadde jeg nemlig et øyeblikk glemt at jeg ikke snakket til gamle venner, og spontant gjort en… bevegelse… da jeg kom inn på et partipolitisk tema. Ekstremt upassende, tatt i betraktning situasjonen og selskapet jeg var i. Og jeg hadde ikke engang merket det da det skjedde. Vel hjemme lasset jeg bekymringene mine over på kjæresten: vil jeg nå bli betraktet som uprofesjonell? Kanskje jeg ikke egentlig egner meg i jobben min? Vil det bli noe etterspill?
-Det var lite dumt…medga nevnte kjæreste.
-Gaaah! jamret jeg og lurte på om øyeblikkelig oppsigelse var veien å gå. -Du hjelper ikke, du hjelper ikke!
-Men så ille var det vel inte… Jag kallade engong en av mine elever dum i huvet. Han lo. Jeg lo ikke.
-Tenk om noen klager på meg!
-Det er klart de inte gjör. Dom flesta lyssnade nog inte så nogrann.
-Takk for det! Jeg blåste meg opp som et lite lemen, selv om jeg innså at det nok var en sannhet i det han sa.
-Det löser sig, baby. Sex?

Det viser seg at sex ikke nødvendigvis gjør at man glemmer sin egen idioti, men man distraheres i alle fall noe. En liten stund. Da vi spiste middag litt senere var jeg fortsatt lett manisk, men måtte innrømme at det ikke egentlig var noen katastrofe jeg hadde foran meg, og at jeg kanskje blåste det hele litt ut av proporsjoner.

Jeg avsluttet kvelden med to episoder av Homeland, og trøstet meg med at jeg i alle fall ikke var ansvarlig for nasjonens sikkerhet.

3 kommentarer

No words.

Vi går rundt i juletravle gater. Han holder hånda mi, som egentlig mest er vott. Innimellom ser vi på hverandre. Men vi sier ikke så mye.
Hvorfor SIER du ikke noe, dumma, brøler jeg til meg selv. Han må jo tro du er helt evneveik. Si noe. Snakk. Snakk! Jeg får ikke fram et eneste ord. Akkurat når taleevnen gikk tapt vet jeg ikke, men det kan ha vært et sted mellom min fjerde og femte orgasme kvelden før. Mulig at kjærlighet gjør blind – sex gjør åpenbart både dum og stum. Jeg prøver å godta min nye rolle som kun fysisk vesen, men det er vanskelig.

Til slutt finner jeg et faktisk formål å henge stemmen min på: Jeg skal kjøpe en marsipangris til søsteren min, utbasunerer jeg, like pompøst som om jeg erklærte krig mot Schleswig-Holstein for 200 år siden. Han følger meg med øynene mens jeg vimser rundt i den søte lille sjokoladebutikken, med et halvveis smil over leppene. Som om alt jeg gjør er litt komisk. Eller litt fint. Det er umulig å vite. Jeg blir så selvbevisst at jeg nesten ikke husker min egen PIN-kode.

Vi sitter i sofaen hans. Begge er fortsatt kalde, og vi kryper sammen liksom. Han spiller Nick Cave. Vi ser på hverandre. Kysser litt. Holder rundt hverandre. Sitter i hver vår ende av sofaen og snakker litt om jul. Om familiene våre. Men mest snakker vi ikke. Det er ingen ord som passer. Kanskje trengs de ikke heller. Jeg finner dem ikke, ingen ord igjen.

Sånn sitter vi. I flere timer kanskje. Han forteller at han er betatt av meg. Betatt. Förtjust. Og selv om jeg ikke helt har fått meg til å tro det, vet jeg det egentlig allerede. Jag vet inte hur jag kan säga det här utan att låta… Töntig? Foreslår jeg. Han ser på meg. Nej, jag tror du och jag redan har passerad töntig. Vi ler. Jeg hører meg selv fortelle venninnene mine at vi bare har sett på hverandre i flere timer uten antydning til cabin fever, rastløshet eller noe som helst. Töntig. Ingen tvil.

Jeg skal dra. Og været har skiftet, grå søndag, bare for å understreke at nå skinner ikke sola lenger. Vi går. Han bærer bagen min. Holder hånda mi. Kysser meg. Men jeg har ingen ord. Fortsatt ingen ord.

7 kommentarer

Start wearing purple

Festen er i full gang. Håret mitt er oppsatt, kjolen min er lilla og skoene kasta jeg for en time siden. Jeg har vært på dansegulvet lenge, kanskje, men vil bare ha mer. Jeg er svett, men det er alle andre også. Hver gang jeg kaster et blikk på dj-en, ser han allerede på meg, og jeg får gåsehud. På den best mulige måten.

Plutselig er han på dansegulvet. Nærmere meg. Jeg er ekstremt oppmerksom på ham. Og da han såvidt kommer borti hånda mi er det som å få elektrisk støt. På den best mulige måten.

Fem minutter senere: Han spiller Gogol Bordello, og jeg tenker det må være til meg. Jeg går bort til baren. Spør om et glass vann. Da jeg snur meg står han der. Jeg har møtt deg før, sier han. Ja, svarer jeg. Tilbyr ham vann. Han drikker. Jeg liker måten du danser på. Takk, svarer jeg. Det er bra musikk. Vi ser på hverandre til det nesten gjør vondt. På den best mulige måten.

To timer senere. Jeg skjønner at jeg må gå. Nesten alle andre har gjort det. Jeg går og legger meg, sier jeg. Jeg må bli, sier han og nikker mot miksebordet. Kyss meg, roper jeg inni meg. Også gjør han det. Han løfter meg, og det er akkurat sånn jeg har forestilt meg det i snart åtte timer. Intenst. På den aller beste måten.

Start wearing purple wearing purple
Start wearing purple for me now
All your sanity and wits they will all vanish
I promise, it’s just a matter of time…

,

6 kommentarer

Love’em and leave’em, if you know what I mean

Veien fra middag, blomster og nerver til regelrett dumping er kort. Her: I avstand den samme, i tid cirka to døgn.

Det er jo lenge siden jeg avsluttet prosjektet «forstå menn» (Kodenavn: Mission Impossible). Det blir ikke blåst liv i på denne siden av jul, for å si det slik.

Jeg er en feig faen selv, så akkurat dette opplegget kan jeg forstå, skjønt jeg liker det ikke. Siden det er egoet mitt som atter en gang får et sår. Men ikke et banesår. Et streifskudd, bare.

-Lykke til, sa han da jeg gikk. -Håper du ikke er forbanna på meg.

(jeg har dumpa et par karer i mitt liv, og er det en ting jeg har lært så er det å ikke dra den u-t-r-o-l-i-g meningsløse remsa der. La nå personen få være forbanna, han har blitt dumpa, hun er vraka. Det er du som har gjort det, stå i det, ta det)

-Jeg skal ikke spytte på deg hvis jeg treffer deg ute, sa jeg og lukket døra. Siden jeg verken kan eller vil spytte er det helt sant. Jeg lover ingenting jeg ikke holder.

Så får vi tro da, at det like rundt en sving venter noe riktig bra på meg også.

(For øvrig er jo det å dumpe meg/bli dumpa av meg som en ren lykkeamulett og kjærlighetseliksir for gutta å regne. Kun uker og måneder etter at forhold med meg tar slutt, har alle eksene mine – i et jevnt sig – blitt forelska, fått kjærester, gifta seg, fått unger og jeg vet ikke hva. Snakk om å være andres lykkes smed. Fuck that. Nå er det min tur)

7 kommentarer