Archive for category Slike observasjoner

En mann på mitt bad

Vi har takstmann på besøk. Jeg er hjemme for å ta ham i mot, men skjønner raskt at mitt nærvær egentlig er litt brysomt. Han tok meg riktignok i hånden på vei inn, men durte deretter forbi meg og kjente seg åpenbart som hjemme. Jeg slår meg ned ved kjøkkenbordet, bevæpnet med kaffe og pc.

-Jeg spør hvis det er noe, sier Takstmannen. -Greit, sier jeg. Han tar på seg et belte, og – som gutten i sangen – kuter til og fra.

Jeg prøver å se opptatt og viktig ut. Takstmannen gir f. Selvsagt er jeg hverken opptatt eller viktig i dag, jeg har tatt meg fri, åpenbart for å være tilskuer til at en fremmed mann graver seg rundt i leiligheten og finner fram til problemer vi ikke ante det gikk an å ha.

Jeg hører lyder fra badet. Det høres ut som om Takstmannen demonterer badekaret. Han puster tungt. Jeg kjenner at pulsen øker, selv om jeg bare sitter her, og forestiller meg hva som går for seg der inne. Jeg går ikke inn for å se, men sitter fortsatt ved pc-en og laivblogger fra takstifisering, eller hva denne gruoppvekkende forestillingen kalles. Hele helgen har vi brukt på å flytte store deler av leiligheten inn i boden, sånn at den skal se «luftig» ut for fotografen. Vi har ikke ofret badet en tanke – det er jo helt ok, er det ikke? J

Dunk.

Hva er det han gjør? Er det noe som lever der inne? Samboeren min fryktet dette. Vi har ikke vasket så mye under badekaret, og hvem vet hva – eller hvem – som er der under. Jeg prøver å fortelle meg selv at Takstmannen ikke er opptatt av vaskingen vår, snarere tørkingen – eller fukten, da – men det føles jo ikke greit. Selv om dette er betalt arbeid.

Det blir stille på badet. Dette lover ikke godt. Jeg tør ikke se etter, tenk om han rett og slett har hatt en illebefinnende på grunn av dårlig vasket gulv under badekaret? Nei – der hørte jeg at han tok et nytt bilde. Det lover fortsatt ikke godt, men nå slipper jeg i alle fall tilkalle ambulanse.

Til slutt kommer han ut. Han fortrekker ikke en mine, men sier (illevarslende): -Kan jeg få se på boden?

 

Legg igjen en kommentar

Sweet, sweet sleep

I går, da jeg gikk gråtende hjem fra barseltreff, og senere gråtende hjem fra et møte i byen prøvde jeg å klamre meg til én eneste sannhet: Dette er søvnmangel, ikke depresjon. Søvnmangel kan gjøre deg sjuk, jeg vet det.

Etter forrige runde med fortvilelse og søvnmangel har jeg lært forskjellen søvn kan gjøre på en dag. Det er ganske fascinerende hvor ulik reaksjon man kan ha på …tja, et trippelt bleieskift på en time hvis man i forkant er uthvilt. Etter en god (eller grei) natt trekker man på skuldrene og ler litt oppgitt. Etter en dårlig natt presser tårene på, raseriet ulmer bak brystkassen, alt føles som en konspirasjon: «dette skjer bare meg». Så jeg vet. Og det er godt å vite, tross alt.

Men i øyeblikket – i øyeblikket holder ikke ren viten. Det føles som en blytung gardin over hodet. Det føles som om jeg er helt alene. Det føles som om alt jeg vil er å reise langt bort, å være helt alene. Det føles absolutt som om det siste jeg vil er å være mamma 24-7.

I natt fikk jeg sove litt mer, så alt er litt bedre. Men det er fortsatt skjørt. Jeg kjenner at jeg tåler lite. Det hjalp å avlyse en avtale. Det hjalp å ha en kjæreste som møtte meg på stasjonen og klemte meg etter verdens verste dag*. Det hjalp med et bad (selv om jeg måtte opp å amme etter fem minutter). Det hjalp med litt omsorg, rett og slett.

Men – søvn, dere. Kan ikke overvurderes.

*åpenbart en grotesk overdrivelse, men bær over med meg

8 kommentarer

Desemberfint

Deilig fotluksus på Beth’s beauty, courtesy of my love
Hjemmelagde karameller (ikke av meg, derfor var både konsistens og smak på plass)
Fine venner
Hyggelige middagsselskaper
Downton Abbey på Netflix
Rolige spaserturer i vintersola med Serial på øret.
Hobbiten på kino
Latskap. Latskap. Latskap.

Og min favorittjulesang:

4 kommentarer

Øya-observasjoner

1. Skjegg. Med menn og solbriller. Har aldri sett så mange skjegg på festival før, i alle fall ikke så fullvoksne og potente. Jeg ble imponert over dem, og ikke minst, mennene som kom bak dem i varmen.

2. Barn. Innmari mange barn på Øya i år. Selv har jeg alltid tenkt at barn på festival er pes, litt som å insistere på å dra med en ekstra koffert, som gjør en mindre mobil og krever at oppmerksomheten er PÅ hele tiden. Kanskje tar jeg feil, kanskje er det kjempegøy å dra med unger på festival. Registrerte at enkelte nok fikk et solid bidrag til husholdningsbudsjettet gjennom innsamlet tomgods. Ja til barnearbeid på festival.

3. Vann. Er ikke like kul festivaldrikk som øl. Eller vin. Eller annen alkoholholdig drikk.

4. Amfi. Eller: himmelen for småfolket. Jeg så alt jeg ville.

5. Plass. Herregud så god plass! Jeg har aldri tenkt på at Tøyen-parken har vært så stor før.

6. Tøyen. Bedre enn Middelalderparken – by far. Vi ses til neste år, med eller uten kid!

9 kommentarer

Ting å smile av

– Blå himmel på vei til jobb
– En dame på t-banen som ringet inn med penn det hun (sikkert) skulle se på tv i kveld (vet ikke hvorfor, men det synes jeg er utrolig søtt og nostalgisk)
– ABÆRT*
– Det nye vintage-skjørtet mitt. PERFEKT!
– Blå himmel på vei fra jobb

*Et av de beste nordnorske bidragene til språket – for de uinnvidde betyr det snøfrie veier, gater, mark etc.

2 kommentarer

The kitchen nazi

Det å bli samboer har allerede lært meg mye nytt om meg selv. Dessverre har jeg ikke lært at jeg er søt, avslappa, raus og trivelig – sånn som jeg har trodd. I stedet har jeg lært at jeg er nokså kjip, utålmodig og har et overraskende stort kontrollbehov, særlig på kjøkkenet.

Makan. Tidligere, når jeg har ramset opp mine positive egenskaper (først og fremst på jobbsøknader, ellers er det relativt lite bruk man har for å snakke varmt om seg selv) har det nettopp vært dette jeg har snakket om. Fleksibel, har jeg sagt, og smilt velvillig. Laidback, har jeg føyd til, hvis jeg har følt meg vill og gal.

Og det er mulig jeg akkurat på arbeidsplassen kan være både fleksibel og laidback. Jeg kjenner jo at det er møter der vi tar opp spørsmål som innimellom gir meg forståelse for libralistiske argument mot byråkratiet (seriøst? bruker vi skattepenger på å diskutere DETTE?). Men stort sett er jeg omgjengelig og blid, synes jeg noen er teite, så holder jeg stort sett kjeft. Og jeg er ganske tålmodig, og aksepterer at folk gjør ting i ulikt tempo.

Men så kommer jeg hjem. Og jeg tenker: hadde han sett meg på kjøkkenet ville nok Adolf Hitler ønsket meg hjertelig velkommen som medlem av sitt parti. Det oser ryddighet og effektivitet i alle ledd, og alle oppgaver utføres nøyaktig og nådeløst. Og det er litt ironisk, siden jeg i alle andre rom er like rotete som en hvilken som helst tenåringsgutt. -Baby… sa kjæresten min en dag.. -Varför ligger klädarna dine i så MÅNGA högar? (Som man roper i skogen får man svar). Men kjøkkenet… Jeg blir lykkelig av et ryddig kjøkken. Et rotete soverom, bryr jeg meg lite om. Men kjøkkenet skal ryddes og det med en gang. Dessuten har jeg et matlagingsmønster jeg alltid følger. Jeg har lagd mat i mange år, jeg hakker og kutter, og steker og koker, og mens jeg gjør det, så rydder jeg underveis. Chop-chop-chop. Effektivitet. Jeg lever som jeg lærer (i alle andre rom? jeg forvandles til en slapp melsekk).

Akk ja. Ingen er perfekte, men når du blir samboer er det plutselig noen som ser de særeste sidene dine. Har du truffet en stasperson velger de likevel å bli.

Jeg avslutter med noen glimt av en gammel kjenning.

12 kommentarer

Sannheter om særheter

Jeg har hele mitt voksne liv i all hovedsak kun hatt meg selv å ta vare på. Ingen enkel jobb det, kan du bemerke, all den tid jeg er ikke uten preferanser, særheter, vaner – og til og med en og annen lyte.

I løpet av relativt sett kort tid har jeg vært så heldig å treffe en veldig fin fyr, som jeg nå skal flytte sammen med. Dette går i et tempo jeg aldri har sett maken til, og hjernen min er i sjokk. Den er ikke vant til å måtte analysere og prosessere på slik rekordtid. Derfor vet jeg knapt hva som skjer halvparten av tiden.

Men jeg har det fint, jeg er fornøyd. Til og med lykkelig innimellom. Så det å bo sammen med et menneske jeg setter så høyt? Det hadde jeg trodd skulle skje uten særlige krusninger på overflaten. Vi elsker jo hverandre…! Kjærligheten overvinner alt, gjør den ikke? Til og med hverdag? Til og med brødsmuler i sofaen og våte håndklær på badegulvet?

Jeg må innrømme at jeg i de siste ukene stilt spørsmålstegn ved hele forholdet. Hvis jeg ikke omfavner stien av brødsmuler han etterlater seg, da kan jeg vel ikke elske ham? Men jeg måtte undersøke. Det bor jo en forsker i meg, og jeg vil jo gjerne ha belegg for det jeg tror og mener. Så jeg gjennomførte en rask survey blant vennene mine (ikke spesielt representativ), og den viste at selv om lite hadde blitt sagt høyt, hadde alle følt på lignende ting. Med unntak av de vennene som hadde valgt partnere med betydelig bedre ordenssans, som tidlig i samboerskapet levde i en tilstand av lett angst for å avsløre seg som de sjuskene de vitterlig var (og er).

Det går altså an (fanfare!) å være glad i noen, å ville bo med dem – og samtidig bli litt irritert innimellom.

Svensken tar det lugnt. Det löser sig, sier han, som svensker ofte gjør. Og klemmer meg, når jeg blir frenetisk over at morgenrutinene mine må endres litt. Bare si fra, ikke bli irritert.

Forløsende ord. Han skulle jobbet i FN (det skulle ikke jeg).

6 kommentarer