Archive for category Slike følelser

Tårepersa

Jeg har aldri kunnet se filmer med dyr. Altså fiksjon, vi snakker Free Willy, Benji, Kingo Kong, Lassie – jeg kan ikke se filmer der man er / truer med å være slem mot dyr. Det gjør fysisk vondt i meg når noen er slemme med dyr. Selv om det er fiksjon. Jeg kan heller ikke høre sanger eller lese bøker om dyr. Som dere sikkert kan tenke dere til er Animal Farm sånn cirka det mest traumatiske jeg har blitt utsatt for, litterært og filmatisk.

Nå har babyer tatt over hovedrollen i «offerfiksjon».

Til min store glede oppdaget jeg i kveld at Call the Midwife var tilbake på nrk. Det er en sånn fin serie, og jeg så på den under graviditeten med skrekkblandet skrekk.

Kveldens episode handlet blant annet om vanskjøtsel av barn, som selvsagt alltid er fælt. Fælere ble det imidlertid når det ene barnet var en liten baby, sminket skitten og sår. Den skrek og bar seg, mens den fillete broren dro rundt på vogna etter beste evne. Tårene trillet (på meg altså), og det var så vidt jeg ikke sprang inn på soverommet der min ikke-lortete skatt sov søtt. Da hun pep etter mer mat like etter løp jeg som en galning inn til henne og ammet og gråt om hverandre mens jeg hikstet fram kjærlighetsærklæringer. Og lovte at jeg alltid skulle vaske henne når det trengtes*.

All elendighet som skjer barn – babyer spesielt – føles nå på kroppen. Når noen er slemme med en baby føles det som om de er slemme med MITT barn. Dette er nytt. Og det er ironisk, siden jeg oppfatter meg selv som ekstra nærsynt og selvopptatt nå. Rent praktisk har det ført til at jeg har sluttet å se på nyheter (jeg kan fortsatt LESE nyheter, men levende bilder blir for mye).

De eneste som tjener på dette er foreløpig Røde Kors – og det er da noe.

*Foreløpig er det mer støvtørring. Babyer blir jo ikke skitne av annet enn gulp eller bæsj. Men de blir jaggu støvete! I alle folder og valker. Det er nesten bedre med en god mikrofiberklut enn et bad.

3 kommentarer

Følelsesregister

Det å ha en liten baby er både intenst og skummelt og frusterende – men selvsagt også fint! Og innimellom ganske morsomt.

Babies, altså. For noen folk.

For eksempel:

Å ha en baby er

Som å manhandle en fyllik: Når min datter har glupsket i seg den melken hun får plass til (og noen ganger mer), blir hun plutselig forvandlet til en liten, gammel, døddrukken mann. Hun sover tilsynelatende, er lealøs i kroppen, grynter, og ser generelt sett hysterisk festlig ut. Det er gøy fordi hun er liten og søt!

Å få ansiktsuttrykk-bonanza: La oss lage 500 ansiktsuttrykk ila 20 sekunder. De fleste er veldig morsomme, ikke minst det skakke fliret som stadig dukker opp.

Å se noen sove uttrykksfullt: Mengden LYD en bebi kan lage når den sover! Det gryntes, harkes, hikkes, hostes, knitres, snøftes og smattes. I begynnelsen umulig å sove med – nå svimer vi av uansett.

Men innimellom blir jeg fryktelig irritert. Nesten rasende. Man skulle tro at det er umulig å bli sint på den lille bebin man elsker, men er overraskende uproblematisk. For eksempel:

Når jeg har sovet i noe som føles som to minutter og datter vil ha mat – igjen!

Når hun (etter de samme to minuttene med søvn) er LYSVÅKEN, se på meg med store runde øyne og nekter å sove (ok, da er det litt komisk også, det er noe med de RUNDE øynene i det RUNDE ansiktet…).

Når hun NEKTER å la meg file neglene hennes, som hun deretter bruker som kniver mot kroppen min. Babynegler kan, på tross av deres mykhet, bli forunderlig skarpe.

Og noen ganger… (dette oppstår særlig når hun sover, eller gliser tannløst til meg) bli jeg helt øm om hjertet. Tenk at denne lille kroppen er min datter? Hun er så søt, så fin, så fantastisk. Jeg glemmer plutselig at jeg gruer meg til stillingskrigen om søvn litt senere, og begynner nesten/ofte/noen ganger å gråte av glede fordi hun er vår bebi.

2 kommentarer

Skal ikke glemme kjærlighten og hvordan det begynte

Säg till om jag stör

Säg till om jag stör,
sa han när han steg in,
så går jag med detsamma.

Du inte bara stör,
svarade jag,
du rubbar hela min existens.
Välkommen.

Eeva Kiilpi

Legg igjen en kommentar

Knowledge is power, but ignorance is bliss

Jeg hadde nylig en jordmorkontroll. Den gikk fint, jeg fikk luftet alle mine angster, og bekreftet at jeg fysisk sett er nesten kjedelig normal. Før jeg gikk ga den milde engel (jordmoren, jeg tenker ofte på sykepleiere som milde engler, selv om jeg vet at det ikke er tilfelle. Men de har noe engelaktig over seg, mange av dem) meg litt lesestoff. Et blad, et hefte fra Helsedirektoratet, og en babybok fra Libero (obs! obs! ineholder reklame).

Jeg leste bladet med en viss interesse, og en viss distanse. Kjente meg ikke helt igjen, men noe var ok. Jeg er sånn som ALDRI kjøper «dameblad», så ethvert eksemplar av slikt har en viss nyhetsinteresse.

Heftet fra Helsedirektoratet var irriterende. Forfatter/ne/en, tror jeg, er en kjip/kjipe, veltrent/e maniker/e som anser frosne druer (!) som en utskeielse, og mener dødsattest (egen) er den eneste unnskyldningen for å ikke stille på jobb. En formanende finger fortalte meg at jeg ikke skulle røyke (!) eller drikke (!), men derimot spise sunt (!) og mosjonere (!). Gravide, kunne manikeren opplyse, opplevde noen ganger «små plager». Det ble fulgt opp med en to-do-liste skulle så skje (typ: mosjoner. spis sunt).

Det er vel ingen som påstår at graviditet er en sykdom, ei heller en unnskyldning for å sitte på rompa og spise sjokolade. Men – come on! Jeg har venner som har blitt nærmest invalidisert av bekkenløsning, kastet opp til de sykemeldinga ble tredt nedover hodene på dem, og mange som har vært stressa, slitne og hatt det tøft. Da er det så VILT nedlatende å kalle det for «småplager» og antyde at alt sitter i hodet og «alle kan gjøre litt». Typisk røl fra folk som ikke har hatt en eneste ordnetlig plage. Og dessuten: de fleste spiser vel normalt. La oss fortsette med det.

Den siste boka likte jeg best. En stund. Den handlet om graviditet, fødsel, forholdet til kjæresten, barseltid og alt slikt. Den var informativ uten å være pekefingrete (HD!), og hadde et fint stikkordsregister. Bilder av lubne babyer og glade (men ikke maniske) foreldre. Så. Mens jeg leser om alt som skal skje fra uke til uke, slår det meg plutselig: skjer det ingenting bra med meg? Alt som står er at vekten øker, hemoroidene popper opp som sopp (som man også kan få), utfloden lukter, man svetter mer (really?!), puster tyngre, orker mindre, vekten øker, ubehaget vokser…. Til slutt satt jeg i sofaen, pressleste om min egen «utvikling» mens tårene rant. «i uke sånn og sånn er babyen så lang, så tung, og den skal fortsatt DOBLE vekten sin». Jeg bare: «No way! Det går faktisk ikke! Det er ikke plass. Jeg har drøyt 150 centimeter å fordele min egen vekt på, her er det ikke plass til å gro et menneske som stadig driver og dobler vekten sin. Og blir 50 CENTIMETER lang! Det er en tredjedel av MEG! DET ER IKKE PLASS!»

Da kjæresten min kom hjem, hadde jeg panikkhulket i et kvarter og hadde så hovne øyne og slimhinner at jeg knapt kunne snakke. Han ville berolige meg: -Det er klart vi får en baby som er anpassad din kropp!
-Men jeg var fire kilo da jeg ble fø-ø-ød-dt, hikstet jeg. Og 50 centimeter!
-Ja, men det var du. Det här är vår bebis.
(Jeg: Snørrsnufs)
-Det kommer att gå bra. Han strøk og klappet i kanskje en halv time. Jeg hadde roet meg litt og fant ut at jeg kunne få panikk litt senere. Fortsatt noen måneder igjen.
-Men den här tar jag. Han plukket opp baby-boken. -Du ska inte läsa den. Inte nu, i alla fall.

Jeg vet han har rett. Jeg har lest nok. Jeg orker ikke mer happy moms og vektøkning og manisk trenende gravide og «små plager» herfra til evigheten. Jeg blir så lei meg. Jeg er ikke klar for noen stor mage. Jeg orker ikke tenke mer på at i høst kommer jeg til å være tung, og i vinter blir alt bare slitsomt. Den tid den sorg. Nå skal jeg dra på stranda og lese Joyce Carol Oates og tenke at jeg er fortsatt meg, ikke bare gravid. Jeg skal glemmer det jeg har lært meg. For det er mulig kunnskap er makt. Men i dette tilfellet er uvitenhet mye mer bekvemt.

13 kommentarer

Sur

Jeg er sur. Skikkelig, skikkelig sur og gretten. Og lei meg. I morges var jeg dessuten rasende i noen minutter da Amazon, etter en hel natt, ikke hadde greid å laste ned en nyinnkjøpt kindle-bok automatisk. Kjæresten min foreslo et anger-management kurs. Jeg foreslo ny adresse. For ham.

Dette skyldes sikkert hormoner eller pms eller månefase eller noe annet (u)håndgripelig. Men for meg begynte det med en massivt shitty dag i går, og fortsetter etter alt å dømme idag. Hvorfor? Jeg kan oppsummere i kulepunkt:

  • En skråsikker, nedlatende kollega (gammel dame)
  • En uhøflig gammel dame
  • En uhøflig teatergjenger (Slå AV mobilen når den ringer, alle VET det er din telefon! For øvrig: også en gammel dame)
  • Mangelen på Hardanger-eplejuice i kjøleskapet
  • Kjæresten min, som påsto JEG hadde drukket den opp, selv om han åpenbart var den skyldige (enda han hadde sagt han ikke likte den)
  • Oppdagelsen av at jeg er håpløs, utilstrekkelig og dum
  • Amazon
  • Meg selv, da jeg oppdaget at lunsjen lå igjen hjemme
  • Alle som SYNGER utenfor kontordøra mi (nei, den ER ikke lydtett)
  • Verden for øvrig, damer øver femti spesielt

4 kommentarer

5 år

I dag er bloggen min fem år. Det oppdaget jeg ved en tilfeldighet, jeg redigerte et gammelt innlegg, irriterte meg over egne stavefeil og slurv, da wordpress plutselig så det nødvendig å gratulere meg.

Og da tenkte jeg, har jeg endelig noe å blogge om. Hurra for meg! Eller strengt tatt bloggen.

Nå er det også strengt tatt bare tull at jeg ikke har noe å skrive om. Jeg har MASSE å skrive om. Det skjer mye nytt på jobb, jeg skal snart ut å reise, jeg har tnekt ganske mange nye tanker siden sist, og ikke minst lest de to første Game of Thrones-bøkene (etter å ha sett tre sesonger og en god del GoT-wiki-sider om de ulike personene, siden jeg er en sånn som klemmer på pakkene og vil vite hvordan det går før jeg kommer til slutten). It is known, går jeg rundt og sier, for å irritere kjæresten min. Til venninna mi som nylig fikk barn nr to, sier jeg born in blood and pain, sier jeg mens jeg nikker mot junior.

Jeg har fått dilla på designerklær, en dille som heldigvis sammenfaller med lønnsøkning. Og har også lyst til å skrive om mat, politikk og musikk. Men akkurat nå ble alt bare en ustrukturert liste på en ustrukturert blogg – som tilfeldigvis er fem år. Herre jemini så mye som har skjedd siden da.

8 kommentarer

Samboerskapet

Det er så mange slags skap. Den siste tiden har jeg vært mest opptatt av garderobeskap, kjøleskap og kjøkkenskap, men innimellom har jeg også tatt meg tid til å funder over samboerskap.

Artige greier.

På tross av at jeg ikke er noen jomfru på forholdfronten (i alle mulige betydninger) har jeg aldri egentlig bodd sammen med noen før. Hvis man da ikke regner med kollektiv – da har jeg bodd med svært mange. Men alle vet at kollektiv ikke egentlig teller. De holder kanskje noen særheter i sjakk, men de gir også grobunn for foredling av andre. Jeg skal ikke si hvor på crazy-skalaen jeg havner, men noe sier meg at tittelen balanse-bjarne er det andre som fortjener mer.

Jeg skulle gjerne rapportert om utelukkende solskinn, godvær og smooth sailing. Men faktum er at jeg slett ikke synes det er så innmari lettvint å bo sammen med noen – selv om denne «noen» er en jeg elsker. På lista over ting som har forårsaket frustrasjon de siste ukene: vasking, handling, matlaging, roting og flytting. Det har aldri vært sånn at jeg har tenk OH FUCK, JEG VIL BORT HERFRA. Men kombinert med pms (vet jo aldri hvor pms slutter og vanlig sutring begynner) har den stakkars kjæresten min fått sett nye, og ikke spesielt sympatiske sider ved meg.

Samtidig er det fint. Jeg må si det. I går slumret jeg på sofaen og i halvsøvne fikk jeg bare en sånn vanvittig klar idé om akkurat hvor heldig jeg er som har en fin fyr som elsker meg. Selv om han nekter å se på Big Bang Theory* med meg, og ikke skjønner at jeg trenger grønnsaker til middag – alltid. Da jeg ble hormonell, irrasjonell og utrivelig på søndag, dro han ut for å kjøpe frukt til meg. Og klemte meg veldig veldig lenge.

Det er mulig at for alle andre går samboingen helt på skinner – for meg tar det litt tid å få akkurat dette skapet på plass. Vi er oss, og ingen andre. Kanskje er vi ikke så kompatible som vi trodde. Kanskje er jeg så vant til å bo alene at jeg må ha en innkjøringsfase før alt kjennes harmonisk. So be it.

*Elsker Big Bang Theory

17 kommentarer