Archive for category Slike dater

Slike dater (21)

Han venter på meg ved toget. Klemmer meg og gir meg en banan. -Jeg tenkte du var sulten! Jeg ler. -Nei det går fint. Stakkaren skal ikke få vite at jeg har vært kvalm i et døgn og kun spist fire havrekjeks hele dagen. Jeg forteller med hele meg og bilder fra telefonen min om eventyret av en biltur jeg akkurat har vært på. Han går kjempefort. Jo fortere han går, jo fortere snakker jeg.

Vi skal nå en forestilling, og han går fort, men jeg har støvler med høye hæler og er så nervøs at jeg kjenner hvert eneste fiber i kroppen min.

Det er pause. Vi drikker vin og snakker. Han ler av meg og jeg tenker wow, jeg liker latteren din. Det blir en pause i samtalen. Jeg tenker at han tenker at jeg er en skikkelig treiging. Han har et ansikt det er umulig å lese. Han kommer borti armen min. Og jeg lurer på om det er tilfeldig. Det er da jeg skjønner at dette kan bli farlig. Veldig, veldig farlig.

Vi går. Arm i arm. Vi tuller om doktorgraden min. -Hva vil du gjøre nå? Spør han. Da skjønner jeg at han liker meg. -Jeg vil ikke dra riktig ennå, sier jeg. Plutselig er vi på vei hjem til ham. Og det er helt greit for meg.

Han lener seg mot veggen. Jeg går bort. Kysser ham. Det er noe kjent og helt fremmed ved det. Herregud som du kan kysse, tenker jeg. Han klemmer meg, holder hendene mine fast bak ryggen min og biter meg i halsen. Det er som å gå på tynn is med redningsvest. Trygt og farlig. Farlig og trygt. Alt jeg kan tenke på er at han skal ta på meg. Ta på mer av meg. Og jeg blir svimmel av kyssene hans.

-Du gjør meg redd. Vi ligger halvt påkledd på senga hans. Vi har en intermission, på vei mot tredje akt, og jeg kan ikke huske sist jeg følte meg mer bekvem og usikker på samme tid.
-Hva mener du?
-Jeg pleier å være ganske selvsikker. Da vi var i teateret, hadde jeg lyst til å ta hånda di. Men jeg bare turde ikke. Tenk om du hadde blitt forbanna og gått i pausen.
Jeg lo.
-Det kunne blitt så jævlig, ikke sant. Tenk om du hadde vært annerledes enn jeg husket. Tenk om jeg ikke skjønte deg. Tenk om du ikke kunne kline, eller vi bare ikke hadde funka. Han stryker meg over håret, kysser meg på haka og klemmer meg.
Jeg har fortsatt ikke så mange ord.
-Hva tenker du på? Han ser på meg, og jeg slipper ikke unna.
-At du gir meg lyst til å kle av meg.

En time senere.
-Hva gjør du i helga?
-Jeg er her med deg.
-Good answer.

Jeg tror jeg sov fem minutter i natt.

4 kommentarer

Slike dater (20)

Jeg har en tilståelse å komme med. Det hender jeg dater uten å blogge om det.

There. I said it. Jeg vil understreke at det valget tar jeg for deres skyld (og litt min, siden det er hyggelig at dere gidder å lese). Av og til er noe bare greit. Det er fint uten at jeg er kvalm av nervøsitet eller skjelvende av forelskelse. Jeg kan sitte sammen med en mann og gripe meg selv i å lete etter feil. Men så sier han de riktige tingene, og jeg blir overraska. Eller: i det jeg tror jeg skjønner hvordan en fyr er, forteller han noe som vipper meg av pinnen. Og jeg må revurdere. Han er ingen døllepetter, og han irriterer meg ikke. Hva nå?

Da må jeg trekke meg tilbake for en debriefing. Med meg selv.

Noen ganger koker det uansett bort i kålen. Andre ganger blir det en ny date. Stakkaren er fortsatt på prøve. Jeg er selvsagt også det, men i min ego-verden er det jeg som er the desired one. Nesten alltid. En liten kropp, men et stort ego – der har dere meg i et nokså usjarmerende nøtteskall. Neida. Joda. Neida. Joda.

Kom til saken, vimseguri.

Det skal jeg.

Jeg har møtt en fyr noen ganger nå. Han er kvalitet. Hyggelig, oppmerksom, ikke for mye, ikke for lite. Han har lønna arbeid og ingen lausunger. Han er morsom og snill og full av tiltak. Kvaliteter jeg setter høyt. Vi var ute her om dagen, og mens vi satt på kino, og jeg krøkte meg sammen av latter, strøk han meg over ryggen. I stedet for å kjenne a) glede b) irritasjon eller c) ingen verdens ting, gikk hjernen min i analysemodus og spant: hmm, hva betyr det, burde vi kyssa hverandre nå? skal jeg, skal han? Har jeg lyst? Hm… Ikke ulyst, men jeg vil ikke rive av meg klærne heller. Hvordan skal jeg tolke dette, er jeg uinteressert eller er det langsomt-potensiale. ER han kjekk? Tenker jeg bare dette fordi vennene mine er begeistra for denne mannen? Herregud, skjerp deg. Kan du ikke bare la ting skje da?

Han fulgte meg et stykke på hjemveien, og jeg tenkte nå er det kanskje på tide med et kyss. Litt klining. Det endte med en klem. Kanskje jeg ikke turde, kanskje han ikke turde. Men neste gang – hvis jeg ikke synes det er stas må jeg konstantere nok et nederlad: Han fine fyren som liker meg, men som jeg ikke klikker med.

2 kommentarer

Slike dater (19)

Jeg er altfor tidlig ute, og sitter og leser en (fagfellevurdert) artikkel, mens jeg lepjer i meg vann og eplemost og prøver å se dypt konsentrert ut. Jeg kom et kvarter for tidlig og jeg vet at jeg må sitte sånn en stund. Jeg kan ikke kikke ivrig opp hver gang det går i døra. Men planen slår feil, slik planer ofte gjør. Da jeg ser opp, sitter han ved et helt annet bord og leser menyen. Jeg har ikke linser på meg, men jeg kjenner igjen ryggen hans. Den ser også ganske konsentrert ut. Jeg går bort til ham.
-Det er jo greit at du sitter her, men det hadde kanskje vært hyggeligere hvis vi satt sammen.
Han ler. –Jeg så deg ikke.
Vi klemmer.

Vi prater ufarlig om alle ting som har skjedd siden sist. Vi spiser. Vi drikker. Vi ler. Jeg tenker at det er fint at det er han som sitter overfor meg i stedet for en hvilken som helst annen. Jeg kjenner at egentlig bare har lyst til at han skal holde rundt meg. Men det går ikke her, ikke nå. Ikke ennå.

Etter et glass vin lurer jeg på om jeg skal si noe. Si noe om at jeg ikke mente å overtolke noe som helst. At jeg synes han er en praktmann og at jeg har lyst til å treffe ham igjen. Men på en måte tror jeg ikke det trengs. Jeg tror vi vet litt mer om hvordan tingenes tilstand er.

Klokka går og det føles seint.
Jeg gjesper ikke for at jeg kjeder meg, altså.
Nei, jeg trodde ikke det. Du ser litt… Trøtt ut. Han smiler.
Takk. Jeg vet.

Han følger meg til bussen. Og vi stanser rett under et gatelys, og han kysser meg. Det kjennes som om noen setter en lyskaster på oss, og jeg impulsivt vil jeg trekke meg inn i en mørk krok. Men han holder rundt meg og klemmer meg, akkurat sånn som jeg ville. Det er fint, og det gjør ikke noe at det er lyst for da ser vi alt sånn som det er. Men så kommer bussen, fordi tida ble borte og jeg må løpe og vinke samtidig. Until next time, ikke sant.

3 kommentarer

Slike dater (18)

-Drikker du bayer?
-Jeg drikker bayer.
-Har du lyst på en bayer? Du kan få en annen øl hvis du vil. Eller noe annet.
-Jeg tar gjerne en bayer. Tusen takk. Jeg smilte til ham, han reiste seg og gikk bort til baren. Jeg hadde en nærmest ukontrollerbar trang til å kaste meg over mobilen, ringe alle venninnene mine på en gang og rope HAN ER SÅ BRA! I stedet smurte jeg på et ekstra lag lipgloss.

Bayer nr. 1:
Musikk/film. Det kommer alltid et punkt der man snakker om musikk/film. Og det er fint av to grunner. For det første er det ufarlig og man har alltid noe å si. For det andre er det litt viktig. Jeg gidder ikke bruke tid på en fyr som insisterer på at trance er bra. Eller en som bare vil se filmer med minimum en biljakt. Men i kveld, i kveld, er vi to på nett. Jeg snakker om favorittartistene mine. Så sier jeg:
-Men jeg hører mye på sånn hipstermusikk også.
-John Olav Nilsen og gjengen?
Også ler vi begge to.
-Jeg synes Jon Olav Nilsen og gjengen er veldig bra.
-Jada, det gjør jeg også.
Vi ler igjen, selv om det egentlig ikke er så morsomt.

Bayer nr. 2:

Om å være fra et lite sted. Også en konversasjonsvinner, for man har alltid noen skolebusshistorier eller anekdoter fra langtbortevekk. Jeg bruker armen min som kart og peker og forklarer. Han ler, og stryker tilfeldig over tommelen min. Hjertet mitt stopper i to sekunder.
-Jeg er utrolig dårlig i geografi, sier han.
-Jævla søring, sier jeg.

Bayer nr. tre:

Om kommunevalget og alt vi ikke vet.
-Jeg har faktisk tenkt å kanskje stemme De Grønne i år, innrømmer jeg, som alltid trofast har stemt samme parti.
-Vet du, utbryter han, det har jeg også tenkt på.
-De Grønne, altså.
-Skål, sier vi i kor og klinker halvlitersglass sammen. -For De Grønne.

Fem timer og tre halvlitere med bayer senere står vi ved sykkelen min. To meter unna sitter to nokså værbitte menn og skuler på oss. De er ikke imponerte. Over noe.
-Eh, sier jeg.
-Vi har publikum, sier han.
-That we do. Sier jeg, lener meg ørlite grann framover og han kysser meg, eller vi kysser hverandre. Og det gjør vi en stund, publikum eller ei.

Jeg promillesykler hjem med et puseflir i ansiktet og tenker at livet, liksom, det er ikke det verste man har.

11 kommentarer

Slike dater (17)

Jeg har et ambivalent forhold til ivrige menn. På den ene siden bringer de verden videre. Vi kan bare innrømme det, jenter – skulle alt initiativ ligget hos oss hadde ikke overbefolkning vært noe problem noe sted i verden – tvert i mot. Likevel er det noe med ivrige menn – aka tilgjengelighet – som er en l-i-t-e-n anelse usexy.

Jeg vet nemlig det at å forveksle utilgjengelighet med kvalitet skaper frustrasjon på linje med Words stavekontroll eller den nye facebook-chatten. Så jeg kjemper mot alle naturlige impulser. Do the opposite. Gi dem en sjanse, ja kanskje til og med to. Eller tre (tre holder, det får dog være grenser).

Men la meg komme til poenget. Det var en av de få fine soldagene i Oslo i sommer. Jeg skulle vekk den helga og hadde presset inn en mini-date med …ja, hva skal vi kalle ham… Old Man River? Han er ikke pensjonert, men en del år eldre. OMR altså. For short. Jeg hadde egentlig ikke tid, men han var såpass insisterende at jeg lot meg overtale. Du hører entusiasmen, ikke sant?

Men da han satt der med solbriller, farris og en avis tenkte jeg hmmm du er jo ganske kjekk. Og da han måtte vikle meg ut av sekk, veske, ipod og gud vet hva jeg hadde surret meg inn i skjønte jeg at dette ville blir … ikke verst. Jeg drakk hvitvin og han en øl- Jeg fortalte pinlige historier om meg selv og han lo. Dette flyter, tenkte jeg begeistret. Morsomhetene mine ble imidlertid avbrutt av en jente som plutselig sto ved bordet.
-Kjenner ikke jeg deg?
Jeg kikket opp på henne, og da hun tok av seg solbrillene dro jeg kjensel på en venninnes venninne jeg hadde møtt noen ganger. Hva hun het husket jeg derimot ikke.
-Hei, joblet jeg overkompenserende og ga henne en klem. -Lenge siden!
-Ja, det må jo være et par år siden. Jeg hører du har giftet deg, gratulerer!
Jeg ble målløs et øyeblikk, og i sidesynet mitt ble ikke OMR særlig imponert. -Neineinei, sa jeg og lo, -du tenker på Kristine. Jeg har ikke giftet meg. Og jeg skjønte at hun nok heller ikke husket hva jeg het, eller noe som helst om meg. Likevekt. Vi vekslet noen ord og hun gikk.

OMR og jeg lo godt av episoden. Og da jeg skulle gå, fulgte han meg og bar bagen min. Hyggelig. Høflig. Da han gikk erklærte han at han gledet seg til å treffe meg igjen. Fortsatt ivrig. Fortsatt greit.

Da han en uke senere antydet at han ville smyge seg inn på venninnehelga mi ble det full stopp i mitt følelsesapparat. Og nå har jeg lært: det er ingen vits i å forlenge prosessen: I’m just not that into him. Så jeg glemte å svar på meldinga. Jeg ignorerer samvittigheten. Og de sugemerkene var det ikke han som lagde.

8 kommentarer

Slike dater (16)

Jeg har vært på en voksen date. En voksen date inkluderer ting som a) en voksen mann, b) kaffe, ikke cocktails c) aktivitet. Og med aktivitet mener jeg ikke sex.

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg setter meg selv i disse situasjonene. Jeg er litt lei av menn akkurat nå. De vil ikke ha meg, så vil de ha meg, de har problemer, de vet ikke, vil ikke, kan ikke, orker ikke. Men når jeg møter en hyggelig fyr som spør etter nummeret mitt, så sier jeg ja. Nå han ringer og ber meg med på søndagstur, så svarer jeg «gjerne». Jeg er genetisk indisponert til å si nei. Man vet jo aldri, selv når man egentlig vet.

Vi gikk tur og snakket om sommeren. Om musikk. Han var kjekk. Og voksen. Han hadde kokt kaffe og kjøpt jordbær, og vi satt på en benk i en park- Han var høflig og interessert. Men, du vet – ikke interessert nok. Og det var ikke jeg heller. Jeg var lettet da jeg gikk hjem, alene. Og jeg trøstet meg meg haiketeorien og det faktum at jeg tiltrekker meg stadig færre idioter.

8 kommentarer

Slike dater (15)

«Hvis du har glemt hvor kjekk jeg er, se etter knallblå converse»

«Hvis du har glemt hvor fin jeg er, se etter ei dame som glor på føttene til folk»

Sånn kommuniserte daten min og jeg før vi møttes over øl og vin på en varm, fuktig oslokveld. Jeg hadde ikke det minste lyst. Jeg var sliten og tung i kroppen. Jeg ville helst være hjemme, se på SATC, drikke iste sammen med en sjokoladeplate, ikke gå ut sammen med en mann. Men har man sagt a får man prøve og si b. I stedet for trygg sofahavn fleska jeg til med litt ekstra deodorant og lipgloss. Og sykla mot byen.

Det var etter en sånn kveld. Vi skulle drikke og vi skulle glemme. Så vi inngikk et veddemål, jeg og venninna mi. Vi skulle kline med noen før vi gikk hjem. Sant og si glemte jeg hele greia, helt til jeg plutselig så henne kysse en av froskene som aldri ble til noen prins. På tide å stikke hjem, tenkte jeg. Motløs og nedfor og full av savn og for mye vin. Men det hender gudene kaster et bein til meg, og denne gang kom det i form av en ung, freidig guttemann som stjal en røyk til meg og fikk meg til å le. Da han ga meg visittkortet sitt tenkte jeg ikke at jeg ville se ham igjen. Men så fløy det en faen i meg.

Og i går satt han der, rett overfor meg. Like kjapp og til stede som jeg husket, kanskje litt mer nervøs, men også en god del mer edru.
-Jeg synes det er viktig å gå litt utenfor komfort-sona, si, du vet, sa jeg. -Det var derfor jeg ringte.
-Det er så kult, jeg er helt enig. Gjøre ting som er litt skumle. Det er ikke ofte jenter ber meg ut, liksom. Det er så tøft at du gjorde det.

Tre timer fløy avgårde. Vi snakket om hva vi gjør og hvorfor. Vi snakket om folk på bussen og de som satt ved nabobordet. Om klining og forskjellen på gutter og jenter. Og da han fulgte meg til sykkelen min var jeg glad for at sjokoladen hadde fått ligge i fred hjemme. Det kommer tidsnok kvelder der den er mitt eneste selskap.

-Få et kyss.
-Ja, det blir bare et kyss, nå har jeg prestasjonsangst.
-Du skulle aldri sagt du var så innmari god til å kline.
-Jeg vet, sa jeg og lo.

Så kysset vi, litt mer enn bare litt. Det var fint og passe akkurat da. Jeg trengte å treffe en ny mann med nye tanker, en som ikke bare gjentar de samme mønstrene som før. En som bryter mine. En bra fyr som ler av seg selv og som gir meg troen på at det er flere som ham der ute.

12 kommentarer