Archive for category Slike anbefalinger

Bloggtips utbes

Jeg liker å lese blogger, men stadig flere av mine «gamle» favoritter har stilnet hen. Slik er jo engang livet, det er ikke alltid man har tid eller lyst til å skrive om det.

Om ikke lenge har jeg ENDA mer tid å kaste bort på blogglesing, noe jeg ser veldig fram til.

Derfor vil jeg gjerne ha tips! Dere som fortsatt er innom leser helt sikkert flere blogger enn min – hvilke? Hva er deres favoritter? Det er fint med bilder, men ikke viktigst. Å lese om graviditet og slikt er mer interessant enn før – men slett ikke noe must.

13 kommentarer

What if?

Enn hvis – et spørsmål jeg stiller igjen og igjen, i nesten alle tenkelige situasjoner. Hva ville skjedd hvis jeg hadde gjort noe annet den dagen, som da virket helt ordinær, men som i ettertid ble avgjørende (av en eller annen grunn)?

Jeg har lest i sommer. Lest mye. Jeg har lest nesten alt det jeg tenkte, pluss litt til. Da jeg var på ferie var vi innom en av yndlingsbokhandlerne våre – en bokhandel med kun engelske bøker. Jeg gjorde flere god kjøp, men jeg vil gjerne anbefale en spesielt. Kate Atkinsons Life after life.

life-after-life-e1364310158304

Jeg vet ikke om noen kjenner Kate Atkinsons bøker fra før? Jeg leste debutromanen hennes, Behind the scenes at the museum fra 1995, etter en studievenninne gav meg den i presang. Jeg husker den bare vagt, men minnes stemninger, språklig styrke og en interessant historie.

Det byr Life after life på også, men på grunn av en utradisjonell oppbygging og en repeterende, nærmest insisterende struktur gir den et mye sterkere helhetsinntrykk. Historien kretser rundt Ursula, som dør – eller blir født – i 1910. Romanen kretser rundt «what if»-spørsmålet og skisserer alternative livshistorier for Ursula, alt etter hvilke valg hun tar eller hvilke omstendigheter hun befinner seg i. For de av oss som lar oss fascinere av «what if», som oppriktig funderer på tilfeldigheter versus skjebne er dette en lesverdig bok. Den er, når jeg tenker meg om, lesverdig uansett. Les anmeldelsen i The Guardian, kanskje den er en bedre teaser enn det jeg kan gi.

Legg igjen en kommentar

I dag liker jeg:

Headspace – meditasjon for dummies (sånn som jeg). Last ned appen, bruk ti minutter og døm selv.

Kaffebar før jobben – for oss som ENNÅ ikke har tatt sommerferie kan motivasjonen for å okke seg hjemmefra være vanskelig å finne, særlig når ALL fornuft tilsier at man bare burde være på nærmeste strand. Jeg har likevel funnet den – i form av noen kroner til god kaffe. Jeg har ikke tatt meg tid til slikt på lenge, men har gjenoppdaget gleden i å sitte og lese en artikkel jeg kanskje ellers bare ville gitt et overfladisk blikk. Det er ganske rolig på kaffebarene i Oslo sentrum i juli, kan jeg rapportere. Og hvis det regner, kan du like fullt hygge deg innendørs, med kvalitetskoppen din. En times tid – SÅ er det lettere å gå på jobb.

Jersey (stoffet, ikke øya, selv om den sikkert er utmerket). My new state of fatness elsker ikke denim uten elastisitet, kan jeg melde. Derimot setter magen – og jeg – pris på flatterende stoffer, som for eksempel jersey. Og silkejersey. Med stretch.

Joel Kinnaman. Han svensken fra Snabba Cash og (ikke minst verdens beste krimserie:) The Killing. I går dukket han opp i en litt døll svensk krim. My god, kan man gå rundt med sånn hotness uten å bli internert? Jeg har allerede en favorittsvenske, men det er lov å myse på kjekke unge menn på tv.

Dessuten:Grapefrukt, blåbær, epler, sitron. Og en og annen sjokoladetrøffel, da. Til det: iskaffe, iste, isvann.

2 kommentarer

Anbefalinger

Selv setter jeg veldig stor pris på anbefalinger. Jeg legger nok i overkant stor vekt på dem noen ganger, som om en godkjenning fra bekjente automatisk skaper nye favoritter hos meg selv. Om det er hudpleie, filmer, bøker, treningsformer, butikker, restauranter… Jeg liker godt at noen setter et kvalitetsstempel på noe før jeg selv tester det.

Et enkelt menneske.

Nuvel. Poenget i dag er at jeg også liker å anbefale for andre. Særlig hvis jeg tror det er noe ikke alle oppdager med en gang. Jeg skal ikke anbefale kaffen på Java eller kakene på Pascal. For eksempel.

Men jeg har noen her:

The Act of Killing. Herregud for en film. Noe av det mest fascinerende jeg har sett, om en for meg ukjent historisk urett, som fortsatt har ringvirkninger i Indonesia. Medlemmer av en tidligere gangstergruppe, eller paramilitær bøddelgjeng, skal etter eget forgodtbefinnende gjenskape scener fra utryddelsen av kommunister på 60-tallet. Dypt forstyrrende scener blandes med absurde øyeblikk. Om menneskers virkelighetsoppfatning, ondskap, brutalitet, ettervirkninger av traumer og spørsmålet om anger.
Dette kan du få: Ny innsikt, gode diskusjoner og ufrvillige latterutbrudd.

En halvtimes pause – hver dag. Når jeg merker at jeg nærmer meg tilstanden «sprekkeferdig lemen» vet jeg at det er på tide å roe ned. Og ja, da er det fint å gå en tur, slappe av, snakke med venner. Men for meg er det eneste som faktisk roer meg ned meditasjon. Forskning mer enn antyder at det kan være posistivt for annet enn «nervene». Noen blir fjerne i blikket når jeg sier ordet meditasjon, så kall det gjerne noe annet. Jeg pleier å stille klokka, sette emg ned i en stol, lukke øynene og puste. Inni meg gjentar jeg en metodelyd (acem-varianten), mens andre bare fokuserer på pust, et indre bilde, gjentar et mantra etc. Hver mann, sin høne.
Dette kan du få: Ro som hjelper.

Bulldosersko Dessverre kom snøen – og med den kulda. Og med den, snart, et væromslag om en… tja to-tre ukers tid, og så blir verden våt, glatt og trist. Det betyr at jeg må legge bort stilen og være litt praktisk For noen år siden fant jeg tidenes beste bulldosersko hos Lillevinkel. Bumper! sjelden har vel et navn passet bedre – der er faktisk som støtfangere for føtter i snø, i slaps og allment elendighetsvær. De krever nokså tynne legger (noe jeg ikke har), men med litt vilje og sterke fingre får man opp glidelåsen. Tjukke, solide gummisåler, og et vell av varianter. Jeg er ikke sponset, men siden et par tåler mange sesongers knallhard bruk er det helt ok.
Dette kan du få: Tørre føtter.

Morgenbladet. Verdens beste avis i Norge. Krever sin leser, men gir igjen. Elsker bl.a. matreportasjene og Ulrik Eriksens syrlige filmanmeldelser.
Dette kan du få: Innsikt. Og følelsen av at du er smartere enn du egentlig er.

Le Benjamin Fransk mat til å dø for i tjukkeste Oslo. Fantastisk hyggelig service, og varm, fin stemning. Like hyggelig med svigers, som med kjæresten eller venner.
Dette kan du få: En fin kveld. En takknemlig gane.

3 kommentarer

Og dessuten: Døde fedre

Jeg er i besserwissing-anbefalingsmodus om dagen. Kanskje fordi jeg vil at noen skal anbefale den perfekte sommerboken til meg. Helst sommerbøkene, i og med at 14 av feriens dager skal tilbringes med familier. Først hans. Så min. Da må man ha litteratur å flykte inn i. Good golly, hvordan skal dette gå?

Døde fedre viser ikke til våre fedre, som begge fortsatt vandrer på jorden i litt varierende stand. Nei, Døde fedre er en bok, en samling portrettintervjuer gjort av DNs Jens M. Johansson. Siden jeg ikke leser DN på lørdager (hvorfor? det må jeg begynne med), var alle helt nye for meg. Og selv om man sikkert kan irritere seg over noen litt repeterende spørsmål, er det en fin tekstsamling. 15 kunstnersjeler forteller litt om seg selv. Noen av dem, helt ukjente for meg, viser litt rare, men sympatiske sider. Alle utleverer en slags sårbarhet, som man kanskje ellers ikke tenker over at såkalt vellykkede personer har.

Av og til får man bare lest noen sider i en bok, før man nå bade eller sove. Da er vel denne boka perfekt. Og jeg? Jeg ble nesten litt forelska i Jon Fosse.

Jens M. Johansson:
Døde fedre
216 sider
Tiden

3 kommentarer

The killing time

Regner med de fleste er på sommertid nå. For meg vil det for eksempel si: lavere tempo, mindre klær, slappere ambisjonsnivå, tjukkere bøker og flere myggstikk. Myggstikkene var ikke noe jeg ønsket meg, men likevel fikk etter hva jeg vil karakterisere som en delvis vellykka markatur i går. Det er ikke bare på veien man må falkeblikke for å få med seg alle avkjøringer. DNT er nokså gjerrige med blåmalingen sin, og da får man vade litt i myr, da. Takk for det, DNT.

Jeg blogger nå så sporadisk at jeg knapt forventer noen lesere. Men OM noen likevel titter innom, ser jeg på det som min borgerplikt å opplyse om min siste besettelse. Ja, det er er besettelse. Jeg vil si det, selv om jeg fungerer relativt normalt, sånn stort sett. La meg gi dere litt bakgrunn:

For noen år siden begynte man å importere danske substantiv-serier* i stor stil. Folk ble helt gale. Det var en periode alt jeg hørte om, at en sesong av Borgen eller Forbrytelsen skulle begynne, eller at Broen innfridde alle forventninger. Som vanlig gikk jeg da inn i min fjerde trassalder og nektet å se noe som helst.

Etter at jeg nå har blitt samboer med en tv-motstander**, som kun ser filmer eller tv-serier han selv har valgt – når det passer ham – har jeg oppdaget hvor mye tid jeg tidligere har brukt foran skjermen i tosomhet med den jeg til enhver tid har befattet meg med. Det er faktisk ganske koselig å sitte og se noe sammen, enten det er en film eller hva som helst. But alas. Vi har i tillegg ganske ulik smak, og det eneste vi til når har vært enige om er at Game of Thrones må ses alltid. Men GoT sendes ikke i utrengsmål. Ergo har vi lett etter serier vi begge kan se.

Svensken foreslo at jeg skulle sjekke den amerianske versjonen av Forbrytelsen, siden sesong tre var i gang – og han da kunne «vente» på meg. Jeg var skeptisk. Til amerikanske remakes generelt. Og til amerikanske remakes av filmer og serier jeg ikke ville se i originalversjon spesielt.

Dette biter jeg nå i meg. For The Killing (Forbrytelsen) er kanskje den beste serien jeg har sett noen gang. Ikke siden Sopranos eller Mad Men har jeg hatt en sånn umiddelbar følelse for en serie. Og siden dette i tillegg er krim, blir det et ekstra element av besettelse. Det er bra det er sommer og sommertid, for jeg vil bare se The Killing.

Den går visst på Netflix. Jeg anbefaler.

*Tv-serier der titlene utelukkende er substativ i bestemt form.
**Motstander av kanalene, ikke av selve apparatet.

11 kommentarer

Avlyst

Ja, så hadde jeg tenkt jeg skulle velte meg i selvmedlidenhet, rulle meg i sjokolade og gni meg inn i tårer.

No need.

For da jeg våknet neste morgen var jeg helt som vanlig. Ikke ekstatisk, skjønt det er jeg sjelden før klokken 10 om morgenen. Men vanlig, litt sulten, litt trøtt, ikke kjempeinnstilt på å stå opp, men heller ikke demotivert.

Jeg var visst ikke forelska likevel.

Nesten litt irriterende, da, at jeg ikke dumpa ham. Likevel – er det noe jeg har lært om min egen vinglete innstilling til ting er at hvis jeg ikke hadde gjort det jeg gjorde, ville jeg sikkert fortsatt lurt på om dette kunne vært mannen i mitt liv.

Misforstå meg ikke: Jeg skuler fortsatt på forelska par og sukker tungt over uinteressante facebook-oppdateringer om hvor fantastiske liv enkelte er sjenket fra forsynet (Vil dere ha premie? Blir dere enda mer selvtilfredse ved å kritikkløst gni deres egen lykke (?) utover sosiale medier? Har dere et poeng?): Jeg er ikke særlig raus, og i påvente av egen forelskelse forbeholder jeg meg retten til å drite i andres. Takk og hei.

Så med dette avlyser jeg min egen kjærlighetssorg og konsentrerer meg om min forestående doktortittel (oh yes, it’s a-coming). Og nå skal jeg gå i marka.

Ha en strålende helg i deres eget selskap.

3 kommentarer