Archive for category Slik er livet

Vi i Villa

En av de mest fascinerende tingene med det norske boligmarkedet (bortsett fra at det åpenbart går på steroider) er budrundens anatomi. Det begynner rolig. Så bygger det seg opp. Og til slutt eksploderer det i korte, strenge frister og løstsittende 100.000-er. Megler, med teften av maksprovisjon, styrer det hele med krigshissende innspill. Det er ikke rart at mange melder seg ut.

Jeg misliker boligmarkedet intenst. Det er ingen andre land som så utelukkende gir selger «forskjørsrett», som bygger opp under budkrig og stress og som gjør boligsalg og kjøp til en unødvendig nervepirrende opplevelse. De fleste vil bruke lengre tid på å bestemme seg for nye jeans enn ny leilighet. Og jeansene kan du tross alt levere tilbake.

Vel vitende om alt dette har jeg nå (sammen med min kjære) kjøpt min tredje bolig. Ute av byen, ut av borettslag, inn i enebolig.

Jeg håper at alle gode ting er tre og at vi kan bo der i uoverskuelig framtid. Den siste uka har jeg sovet i cirka ti minutter. Jeg har googlet «gjeldsordning», «boligboble» og «angst ved huskjøp». Heldigvis har jeg fått så mange peptalks om det å bo i hus at jeg nå nesten begynner å bli overbevist selv: det er noe eget ved å eie selv. Hage, veranda, stuer i flertall. Plass, plass, plass. Utsyn, fjord og kanskje litt lavere skuldre på sikt.

,

2 kommentarer

Dette tror jeg (bare litt) på

Jeg er en sånn som sier jeg ikke tror på hverken det ene eller andre. Men når alt kommer til alt hender det at jeg hopper over kumlokk, banker i bordet og leser horoskop. Jeg er en selektiv horoskopleser, det vil si at når jeg leser noe jeg liker – så tror jeg på det. Alt annet tenker jeg er mest overtro.

Det jeg setter pris på med horoskop er at det noen ganger er en slags forståelse å finne. For eksempel har jeg lest at jeg har hatt noen utfordrende år. Javisst! Kanskje ikke i forhold til 6.9 milliarder andre mennesker, men slik jeg opplever livet selv. Det fine da er jo at horoskopet også sier: Du går nå inn i en mye bedre periode.

Så har jeg sittet litt her da og tenkt, ja når begynner det da? Når kommer belønningen for mine slitsomme år?

Men så lett lar ikke horoskopet meg slippe unna. Jeg må passe på meg selv, nemlig. Kropp og sjel. Jeg må bruke tid på det som gir meg noe. Da tolker jeg det som noe annet enn bare å se på Netflix på kveldene, selv om det noen ganger er alt jeg har lyst til.

Så må jeg tenke meg litt om da. Hva er det som gir meg noe? Og være sammen med de jeg er glad, såklart. Men hva mer? Hva liker jeg å gjøre? Jeg liker yoga. Jeg liker å trene. Jeg liker å lese. Jeg liker å lage mat. Jeg liker å skrive. Alt det gir meg mestringsfølelse og kjennes bra.

Så da gjør jeg litt det.

Jeg gjør yoga flere ganger i uken. Noen ganger fem minutter hjemme – andre ganger på studio. Jeg løper og trener til halvmaraton. Jeg leser litt hver kveld før jeg legger meg. Og har en bok i sekken til t-banelektyre. Og faktum er jo at jeg må jo lage mat innimellom – men jeg prøver å være litt mer oppfinnsom innimellom. Og jeg skriver. Litt mer her, håper jeg. Tror ingen leser ennå, men det er fint å selvpublisere. Også har jeg blåst liv i et manus. Jeg skal jaggu skrive en bok om det så skal ta meg år.

Hver dag bruker jeg litt tid på å meditere. Jeg vet ikke om det hjelper, men det kjennes sånn.

Man kan si hva man vil om horoskop. Men de kan være med på å dytte i riktig retning.

2 kommentarer

Det driter vel jeg i

Jeg sitter i truse og bh, drikker kaffe og leser en tekst TERAPEUTEN min (ja, du leste riktig) har gitt meg. Jeg har lest den før, den er skrevet av min helt Christine Koht og handler om hennes venninne Janne, hvsi motto nettopp er: Det driter vel jeg i.

Jeg fikk den fordi TERAPEUTEN min mener jeg må gi mer beng. Jeg går til henne for å diskutere prestasjonsangst – som jeg trodde handlet om jobben min, men som egentlig gjennomsyrer alt jeg gjør.

-Slapp av, sier Mette (det er TERAPEUTEN). Det er nok til alle. Er det virkelig sånn at hvis du ikke får til eller presterer, at ingen liker deg, er glad i deg eller respekterer deg?
-Nei, kanskje ikke, sier jeg (nølende, for kanskje ER det jo nettopp sånn).

Også snakker vi litt om svigermor, om å være mamma og om å ikke mestre alt, være flinkest, greiest, best og mest populær.
-Er det så farlig da? spør Mette.
-Nei, kanskje ikke, medgir jeg.

Du skal få en gave av meg, sier hun, og gir meg Koht-teksten. Og jeg sparte den til i dag, nå, når jeg egentlig skulle pakke, har plassert datteren min i barnehagen i to timer fordi hun skulle være unna veien. Så sitter jeg her, og leser om ungdomsskolelærer Janne som har kanskje verdens kuleste motto. Og som rett og slett må stenge ute hva andre gjør, mener og får til – fordi det blir for mye å bry seg om. Facebook hjelper ikke. -Det er overraskende mange ting det er viktig å ikke bry seg om i det hele tatt, sier Janne til Christine Koht. Jeg skulle nesten ønske hun var min venninne, denne Janne. Men jeg tar rådet hennes likevel.

Jeg sjenker mer kaffe og smaker på mitt nye motto.

3 kommentarer

Jeg, kjipingen

Det er ikke så ofte jeg blir forbanna. Nei, vent. Det er ikke sant. Jeg blir ofte forbanna, men i all hovedsak er det fordi jeg glemmer ting (og blir sint på meg selv), eller fordi jeg mister tålmodigheten med noe. Eller noen. Men det er utrolig sjelden jeg blir sint PÅ noen.

Men i dag ble jeg det. SNAP. Sa det.

Vi har hatt besøk av svigermor i noen dager. Hun er et ekstremt eiegodt menneske, litt sånn at du blir litt usikker på om det faktisk er reelt. Går det an å være så snill? Ikke i min verden. Jeg kjenner mange bra folk, men alle blir oppgitte og irriterte innimellom. Svigermor? Not so much.

I alle fall. Hun er veldig snill. Og hun ELSKER sitt barnebarn. ELSKER. Hun vil i grunn ikke slippe datter, med mindre hun må. Siden datter for lengst går, synes jeg det er litt irriterende, men biter det i meg. Hun ser sitt barnebarn sjelden, så de får holde på. Pludringa vedvarer, såklart.

Det var tid for kveldsmat, og jeg hadde rigget til med grøt og greier. Svigermor vaket rundt (hjelp! sett deg ned eller gå ut av rommet!), noe som gjorde at min noe konsentrasjonsutfordra barn hadde veldig vanskelig for å konsentrere seg om maten. Hun var dessuten ganske trøtt. Og begynte å snu seg og se seg om etter farmor. Skal hun ikke redde meg snart? Plukke meg opp fra dette stolhelvete? Away, mother! Og til slutt begynte hun å sutregråte. Da kommer altså svigermor settende, bøyer seg over datter og regelrett drar grøtbollen ut av hendene mine.

Da sprakk det for meg. Ja, bare ta over, freste jeg og gikk ut for å telle til ti (cirka 100) ganger. Da kom kjæresten min tilbake fra butikken. Han syntes selvsagt det var pes at jeg var irritert – han er tross alt sin mors datter. Inne i stua hadde svigermor for lengdt tatt opp datter og gikk rundt. Og mumlet så vennlig til min datterJa, mamma blev visst lite arg, ja, det er sånt som skjer.

Så er det jeg som er ei overfølsom furie? Eller er det svigermor som er (snill, men) i overkant foretaksom.

Jeg har prøvd å skvære litt opp, altså, siden jeg tross alt skal være et voksent menneske. Jeg får stadig sårede blikk. Det er mye enklere når den man er sint på er en kjiping.

Hilsen kjipingen

7 kommentarer

Øyeblikk av intens tilfredsstillelse:

Når jeg, etter dager med probing, pressing og porring, får øredobbene gjennom hull jeg trodde hadde grodd igjen. Yess. Noe svimmel, tårene triller. Men: jeg vant.

Legg igjen en kommentar

Jeg observerer…

At noen ganger er best of 80-tallet på ljomende volum og vill dans i stua alt som skal til for å løfte et voksent hjerte og roe en liten kropp.

Legg igjen en kommentar

Latter/tårer

Noe av det fineste som har skjedd meg: Jeg hadde vært ute og reist, vært borte i flere dager. Samboeren min hadde vært hjemme med lille datter, og det hadde nok vært litt stritt. Jeg savnet dem fryktelig. Det var vondt, men fint, for jeg skulle hjem til dem, snart, snart.

Da jeg kom inn døra, og datteren min så meg – så hun først forskrekket ut. Som om en helt uventet skikkelse sto foran henne. Så smilte hun. Så løp jeg bort og klemte henne, løftet henne. Og hun begynte å le. Og jeg begynte å gråte. Vi lo og gråt om hverandre, den høye barnelatteren vant, og til slutt lo jeg også mens en g annen tåret fortsatt trillet.

Mens sambo tutlet rundt og prøvde å skjule at han var rørt.

For en fantastisk liten skatt jeg har. Så heldig jeg er.

2 kommentarer