Archive for category Slik en mat!

Oh joy

Jeg har gjort en oppdagelse, ja jeg vil nærmest kalle det en nær-religiøs vekkelse. Jeg har oppdaget bloggen

Joy the Baker. La meg bare si: Oh Joy!

Mat- og tekstporno galore! Jeg har siklet meg fram til følgende tre oppskrifter jeg skal prøve. Først. Det er faktisk litt sånn at jeg håper det kan regne litt, sånn at jeg kan være inne og bake med god samvittighet.

Jaja – her er mine tre utvalgte:

Brownies med peanøttsmør og saltkringler

Bananbrød med peanøttsmør

Veganske sjokolade-cookies

Jeg vinker i dette øyeblikk farvel til den slanke linje. Vi ses kanskje til høsten en gang.

5 kommentarer

Blues og sjokolade

Jeg håper ikke overskriften signaliserer kjærlighetssorg med påfølgende manisk sjokolademauling. Det er i alle fall ikke tilfelle. Tvert i mot er det harmoni med meg og han nye (som snart må få et annet navn, jeg vet bare ikke hva). Men alt skjer veldig gradvis, altså. Babysteps. I går spurte han om han kunne ta et bilde av meg og jeg besvimte nesten av glede og flauhet. Ok, digresjon avsluttet.

Det er lenge siden jeg lærte at man bør tilstrebe enhetlige tekster. Det er en av mine kjepphester, og en av de bedre om jeg så skal si det selv. Fokus. Det er viktig. Men nå skal jeg drite litt i det og skrive om to ting i ett innlegg. Blues, altså. Og sjokolade. Vi tar det alfabetisk:

Siden det er fredag og allting tenkte jeg å anbefale noe til de av dere som bor i Oslo. Dere andre også, for den del, men da må dere komme hit på besøk!

Nye utesteder åpner og stenger hele tida, og siden jeg ikke akkurat er noen utelivsløve får jeg ikke nødvendigvis med meg alle slike nyvinninger før de forsvinner.

Siste tilskudd på Oslos nattehimmel er noe så sært som en blues-klubb. Jeg er ingen blues-fan, per se. Men jeg er fan av bra steder og god musikk, og jeg synes vi skal støtte bra folk som åpner bra steder. (Kunne jeg fått med flere «bra» i èn setning?)

Crossroads ligger i Maridalsveien, og er et akkurat passe lite og stort konsertsted. Det er en hyggelig pub, og i tillegg er det et veldig bra spisested, med matservering fram til klokka ti. Liten men variert meny og utrolig hyggelig betjening. Mens du venter på maten får du godt brød med deilig hvitløkssmør, alt smaker hjemmelagd og prisene er det ingenting å si på. Er du ikke lysten på alkohol, har de god kaffe fra Tim Wendelboe.

Jeg satt der sammen med han nye her om dagen og ble flau da han forklarte en kompis (på telefon) at han kunne ikke bli med ut fordi han var ute med ei fin jente (det var meg.).

Så det sitter gode vibber i veggene på Crossroads – jeg anbefaler å ta en tur ved høve.

Sjokolade:

Der andre surfer porno surfer jeg matblogger. The food gawker er min siste oppdagelse, og det var da også der jeg oppdaget den geniale brownien som lages med bønner. Høres rart ut. Smaker godt. Her er oppskriften. Bør lages med sjokolade og valnøtter. Da blir den jo ikke så innmari sunn, men herregud, da.

Siden jeg ikke eier magemål var det kun med et nødskrik at jeg berga noen biter til kaffedaten min i dag. Håper hun vet å sette pris på det.

Oppdatering: Jeg glemte dem hjemme, så hun fikk aldri smake, stakkar. Neste gang!

6 kommentarer

An aquired taste

Alle land har sine særheter. Selvsagt. I Norge har vi lutefisk (prøv å forklar det til en utlending, og jeg garanterer en god latter), gammelost, søndagstur og grøt til middag.

I England har de pies og cornish pasty, venstrekjøring,»luv» og «sweetie», og Marmite. Dette innlegget skal handle litt om det.

Marmite er i nær slekt med australske Vegimate. Det har farge og konsistens som sjokade – men watch out: Det er ikke søtt. Et salt smørepålegg, altså, lagd av gjærekstrakt. Sånn som man får når man brygger øl. Marmite smaker mye, og er utpreget salt. Utpreget. Jeg kan ikke få understreket nok hvor salt dette pålegget er.

Slagordet – usedvanlig treffende – er: «Love it or hate it.»

Indeed. Sa jeg SALT?

Jeg har tenkt helt siden jeg kom hit at jeg må smake på alle spesialiteter jeg kommer over. Også Marmite, hvor enn lite tiltalende det virker. Jeg jo smake. I morges plukket jeg med meg en liten pakke, rev en bit av toasten, og smurte et tynt lag på.

(Jeg har blitt rådet til å bare smøre tynt, Marmite er åpenbart ikke noe man lasser på med. Flere sier dessuten at det er best sammen med andre ting. Ost, peanøttsmør… Nigella Lawson lager pasta med marmite) Er det ikke merkelig, det der, at slike «spesialiteter», som åpenbart er helt uspiselige alene gjøres tolererbare ved å dytte på med andre ting rundt. Men å la være å spise det? Nei, selvsagt ikke).

Jeg har ikke pokerfjes. Og alle rundt bordet stirret spent på meg mens jeg puttet brødbiten i munnen. For så å le høyt da ansiktet mitt vred seg i grimaser, som svar på dette overgrepet mot smaksløkene. Salt, ufyselig, sterkt… blæh.

Det hjalp ikke engang med de søte, hjerteformede porsjonspakningene. Det er innholdet som teller.

Marmite, forkledt i søt pakning

Marmite, grufullt pålegg forkledt i søt pakning

Les mer om Marmite.

13 kommentarer

Min kamp I (mot desserten)

Jeg er opptatt av mat om dagen. Ja, det er jeg forsåvidt alltid, men litt mer enn vanlig nå når jeg spiser på dining hall og får alt lagd til meg (og dessuten har et ganske innholdsløst liv, men det får stå i parantes). Hva skal vi ha til middag i dag, tro? Det er sjelden jeg stiller dèt spørsmålet.

Skeptikere advarte meg mot det engelske kjøkkenet før jeg dro. Alt er fritert, hørte jeg: Til og med sjokoladen. Glem grønnsaker, glem frukt. De kjører sikringskost. Vi ses om pluss ti kilo. Jeg mente det umulig kunne være så ille. Jeg har da sett at Jamie Oliver på fjernsynet og han synes å ha tatt det vonde med det gode i britisk kantinematbransje.

Som jeg elsker å ha rett! Her er det både frukt og grønnsaker, salatbar og næringsinnhold. Er jeg heldig får jeg med meg en nylagd smoothie om morgenen. Hva spiste jeg til frokost i dag? Grapefrukt, müsli og egg. Kaffe. Vann. Middag i går? Ovnsbakt laks, dampet brokkolig og salat. Youghurt. Lunsj? En grov baguett med hummus og bakte grønnsaker. Min skeptiske venn har dog delvis rett – det er mye stekte poteter, hvitt brød, tvilsomme pølser også. Jeg velger å velge de sunne tingene. Av og til er det veldig vanskelig. Det er nemlig dessert hver dag. Og hvilken dessert!

I barndommen min hadde vi dessert hver dag. Og før du begynner å misunne meg det, bør du spørre hva vi hadde til dessert. For da kan jeg si: Ikke noe som fikk mine melketenner til å løpe i vann.

Vanligst var:

Fruktgrøt/kompott m/vaniljesaus* eller melk*
Fruktsuppe (med djevelens buse**, svulmet opp til dobbel størrelse)
Surmelk* med kavring og sukker
Puffet ris med melk* og syltetøy

Carbo-rama, altså. Med melk. Det var min farmor som i sin tid insisterte på en søt middagsavslutning, og etter at hun døde vedvarte skikken. Jeg har en gammel familie og har bevitnet at de som opplevde krigen har et helt spesielt forhold til sukker. Faren min og onklene mine pleide å spise brødskiver med sukker eller sirup. Alltid en kake til kaffen. Kjeks. Sukkerbiter – som de spiste! At de ikke har fått diabetes vil jeg på det nærmeste kalle et mirakel. Kanskje de så på det som en belønning for å ha løpt rundt i skauen, gjemt unna radioer og hva det nå var de drev med på den tida (ikke faren min, han var blott et barn som elsket kaker).

Tilbake til desserten.

Jeg er glad for å ha vokst opp med dessert. Det hadde sin misjon: På et generelt grunnlag ble jeg skeptisk til det. Med noen hederlige unntak:

Rompudding. Oh, whipped goodness from heaven.
Karamellpudding
Rabarbrasuppe
Alle slags bær med fløte* og sukker, men særlig multer

Uinteressert i dessert, altså. Lenge var jeg det. Helt til jeg ble urbanisert, voksen og … tja.. hormonell? Da jeg skjønte at dessert kunne være for eksempel sjokoladekake. Eller ostekake. Eller eplepai. Hva som helst søtt og godt. Likevel er det aldri noe jeg har prioritert til meg selv.

Men når kakene kommer oppi ansiktet mitt, som her, da blir det vanskelig. Apple crumble, ostekake, sjokoladekake, mincemeat pie… Og greier jeg å gå forbi herlighetene, så er det nesten umulig å ikke grafse med seg en av de herlige flapjack-ene som ligger like ved kassa. Oat bars, my ass. Det er kake. Og fryktelig, fryktelig tilfredsstillende.

Så vi ses kanskje om ti kilo pluss – men det er ikke frityren sin skyld – det er desserten.

*Helt uinteressant for meg, da jeg som barn nektet å fukte tørr mat – jeg nektet all form for saus og/eller melk på ting. Knusktørt skulle det være. Unntaket var bær som jeg likte i nær sagt alle former, bortsett altså fra multekrem.

**Rosiner

4 kommentarer

Warm spots

Jeg er ikke så fryktelig hipp og kul av meg, og jeg skjønner ikke at ting er trendy før de for lengst har gått over til å bli mote og allemannseie. Du finner ikke meg på utestedene de som vet går på – da har jeg i tilfelle forvillet meg dit ved den blotte tilfeldighet. På sånne steder for jeg aldri kontakt med bartenderen og de høye tynne damene dytter meg bort med de store veskene sine.

Neida. Jo, litt. På Hell’s Kitchen – da det var nyere og formodentlig mer trendy enn i dag – ble jeg en gang tråkket så grundig på at jeg sverget å aldri gå dit igjen. I’ve kept my word.

Men det er litt sannhet i det, da. Hot spots er ikke for meg. Jeg liker de lune, fine stedene som taler til min indre bedagelige tante. Favoritt-cafeen min stengte for ikke så lenge siden, så jeg er stadig på jakt etter erstatninger. Noen fine:

Wenche’s. Utrolig koselige folk som jobber der, særlig hun ene jenta som er skravlete og aldeles fryktelig sjarmerende. Gode ting å spise og drikke og på mystisk vis har en uteservering i Schweigaardsgate blitt fin. Veldig strøks- og nabolags-feel over stedet, men du føler deg velkommen selv om du er der for første gang.

Torgerstuen. Søstrene Torgerstuen er ikke bare vene og vakre, de er også kvalitetsvertinner på østkanten. Hjelpe meg så trivelig og så godt. Trangt og fint inne. Ikke fullt så trangt, men like fint, ute. Maten, bakverket… hadde jeg kunnet ville jeg skrevet en sang om det. Jeg blir lyrisk. Nam. God kaffe.

Javelin. Gørrkoselig. God kaffe. Og ligger på fortryllende Kampen, som i seg selv er nok til å senke pulsen og gi fred i sjelen. Best å sitte inne – veldig koselig – men det er da en benk eller to du kan vagle de på i formiddagssola, should you be so inclined.

Kaffefuglen. Oslos klart beste kaffe. Og det eneste stedet jeg har drukket chai i Oslo og vært fornøyd. Det eneste stedet. Ta med kaffe eller sitt og les avisen der. Tok meg veldig lang tid å skjønne at det faktisk var mange sitteplasser inne, men så er jeg heller ikke spesielt kjapp i oppfattelsen. Så nå hender det at jeg setter meg der med kaffen min. I en av de to stuene (jeg synes det ser ut som to stuer). Ute sitter du i brølet fra Pilestredet, noe som i og for seg ikke er så stas. Har aldri fått prøvd bar-tilbudet som visstnok skal være prima.

Og en ikke-bare-bare-kaffe-kafe:

Nighthawk Diner. Har fått en del pes og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Ok, det er ikke spesielt billig, men hvor er det billig lenger? Jeg har vært der og drukket sært øl og gode drinker. Mye pent å se på kveldstid. Og jeg har vært der søndagssliten og spist fantastisk brunch med egg, bacon, hjemmelagde pølser, chili og pommes frites. Fantastisk nypresset appelsin juice og svart kaffe i strie strømmer. 200 kroner. Det synes ikke jeg er så galt. Veldig hyggelige servitører. Jeg fikk livslysten tilbake og greide til og med litt shopping etterpå.

7 kommentarer

Kladdete

Det er noen ettermiddager, kvelder gjerne, der du kjenner et sug som ikke forsvinner. Du er ikke sulten – for du har spist middag. Du er ikke tørst. Du har prøvd med et eple, en banan. Men det hjelper ikke.

Kanskje er det en dum dag. En bratt, fæl, slem, bite-deg-i-ræva-dag, og håret ser kjipt ut og det hjalp ikke engang med gode ord fra mamma. En feelgood-film er bra da, det, men… Det er ikke nok.

Du trenger noe litt mer… kladdete.

Jeg har ved flere anledninger uttalt at Sveriges fineste oppfinnelse er chockladbollen. Det står jeg ved. Det er så godt at jeg klikker i vinkel. Men som en god nummer to kommer kladdkakan. Og den er så kjapp å lage og den er så sinnsykt god. Og det beste av alt er at når du er ferdig å bake er du kvitt suget, du er i mye bedre humør, og du har en kake å ta med på jobb dagen etter.

Det fins sikkert tusen oppskrifter. Her er min – stjålet fra min hjertens kjær:

3 dl sukker
1 1/2 dl mel
2 ts vaniljesukker
1/2 ts salt
1/2 dl kakao (eller mer)
150 gr smør (smeltet og avkjølt)
2 egg
en espressoshot (går helt utmerket med en liten kopp kruttsterk kaffe)

Hvis du riktig vil slå på stortromma kan du i tillegg smelte en plate god sjokolade og tilsette. Husk å smelte i vannbad.

Bland de tørre ingrediensene mens smøret smelter. Når det har fått kjølt seg litt blander du det med «det tørre», pluss eggene (disse kan du godt vispe sammen på forhånd). Viktig: Smak! (Det er også nå, selvsagt, at du eventuelt blander inn sjokoladeplata du smelta tidligere. Det blir en skikkelig sjokobombe og egner seg muligens best til fest).

Smør en vanlig kakeform og hell røra oppi. Slikk bollen! Jeg kan ikke få understreket nok hvor viktig det siste er.

kake

Ovnen skal stå på 175 grader. Steketida er 10-15min (ikke mer enn 20min, men her må du passe litt på).

Det optimale er at kantene skal være litt sprø, mens resten er mykt, karamellkonsistens, og nesten litt flytende i midten. La kaka avkjøle seg minst seks timer i kjøleskap (da «setter den seg»). Jo lenger du greier å vente, jo bedre blir den.

Kan gjerne serveres med is, bær, vaniljekesam eller creme fraiche (en personlig favoritt, den balanserer det søte. Med fett!). Eller spises rett fra formen…

Hvis noen er bekymret for at jeg skal begynne å gå mat- og interiørbloggerne i næringen etter disse to siste innleggene vil jeg bare si: Slapp helt av. Det er bunn i dette havet, jeg har ikke så grusomt mange oppskrifter eller dilldalleri å vise fram. Jeg vender snart tilbake til det allmenne babbel.

5 kommentarer

Fortell meg hvordan du spiser…

(jeg begynner likegodt med en digresjon: var det ikke noen som lagde en veldig festlig versjon av denne en gang, typ: fortell meg hva du heter og jeg skal si deg hvem du er? hahahahaha!)

Unnskyld. Det skal handle om mat.

Jeg liker å lage mat. Koser meg med det. Jeg liker enda bedre å spise mat. Jeg er ofte sulten. Det har vel hendt at enkelte har ymtet frempå om at jeg muligens kan nære et slektskap til larven aldrimett. Dem om det.

Siden jeg bor alene – som jeg, på tross av kjærester, flammer, interessenter – og igrunn hele bofellesskap – føler jeg har gjort i over ti år – er det stort sett meg selv jeg lager mat til. Det hender selvsagt at jeg damper blåskjell, steker tynne italienske pizzaer, koker kraft og hva det nå måtte være. Men stort sett gjør jeg ikke det. Stort sett er det enkelt: jeg steker laks, damper brokkoli, eller lager kjappe blandinger av linser/bønner og grønnsaker. Også spiser jeg. Om ikke fra kjelen, så i alle fall semi-sjuskete, med tallerkenen i fanget, fordypet i en avis, eller fanget i tv-ens vold. Matvanene mine er sterkt preget av min langvarige singelstatus.

Men det går ikke med en partner. I alle fall ikke når denne er en voksen mann som vil ha varm mat både til lunsj og middag, og gjerne prioriterer tilberedning framfor hurtighet. Han ser uforstående på meg når jeg sier at av og til spiser knekkebrød ved kjøkkenbenken. Han skjønner ikke at jeg kaster meg over det jeg lettest kan stappe i munnen med en gang jeg kommer hjem. Og jeg skjønner ikke: «Vente til middag?» Hvorfor? Er ikke det greia med å være voksen, å bestemme selv? Ingen kjefter hvis du spiser sjokolade til frokost eller driter i å spise middag en kveld.

Det gjelder å tilpasse seg hverandres vaner. Og den velsigna mannen blir ikke, som jeg, labil når blodsukkeret synker. Han sjenker meg rolig et glass vin, gir seg med glede til å steke scampi, og fryder seg over lukta av hvitløk som brer seg på kjøkkenet. Jeg drikker vin og «dukar», småkjefter og gleder meg til middag. Og han, stolt som en hane over sine egne bedrifter, foreviger det han tryller fram med sin elskede iPhone. Vi jobber med å finne rytmen på kjøkkenet. Sakte, men sikkert, så kommer den.

Så ja. Det er fint å være voksen, og velge de ordentlige middagene også. Særlig når man er to.

,

3 kommentarer