slikejenter

Jeg blogger om det jeg har lyst til å skrive om, det jeg tenker på, det jeg liker, misliker og mener.

Homepage: https://slikejenter.wordpress.com

En mann på mitt bad

Vi har takstmann på besøk. Jeg er hjemme for å ta ham i mot, men skjønner raskt at mitt nærvær egentlig er litt brysomt. Han tok meg riktignok i hånden på vei inn, men durte deretter forbi meg og kjente seg åpenbart som hjemme. Jeg slår meg ned ved kjøkkenbordet, bevæpnet med kaffe og pc.

-Jeg spør hvis det er noe, sier Takstmannen. -Greit, sier jeg. Han tar på seg et belte, og – som gutten i sangen – kuter til og fra.

Jeg prøver å se opptatt og viktig ut. Takstmannen gir f. Selvsagt er jeg hverken opptatt eller viktig i dag, jeg har tatt meg fri, åpenbart for å være tilskuer til at en fremmed mann graver seg rundt i leiligheten og finner fram til problemer vi ikke ante det gikk an å ha.

Jeg hører lyder fra badet. Det høres ut som om Takstmannen demonterer badekaret. Han puster tungt. Jeg kjenner at pulsen øker, selv om jeg bare sitter her, og forestiller meg hva som går for seg der inne. Jeg går ikke inn for å se, men sitter fortsatt ved pc-en og laivblogger fra takstifisering, eller hva denne gruoppvekkende forestillingen kalles. Hele helgen har vi brukt på å flytte store deler av leiligheten inn i boden, sånn at den skal se «luftig» ut for fotografen. Vi har ikke ofret badet en tanke – det er jo helt ok, er det ikke? J

Dunk.

Hva er det han gjør? Er det noe som lever der inne? Samboeren min fryktet dette. Vi har ikke vasket så mye under badekaret, og hvem vet hva – eller hvem – som er der under. Jeg prøver å fortelle meg selv at Takstmannen ikke er opptatt av vaskingen vår, snarere tørkingen – eller fukten, da – men det føles jo ikke greit. Selv om dette er betalt arbeid.

Det blir stille på badet. Dette lover ikke godt. Jeg tør ikke se etter, tenk om han rett og slett har hatt en illebefinnende på grunn av dårlig vasket gulv under badekaret? Nei – der hørte jeg at han tok et nytt bilde. Det lover fortsatt ikke godt, men nå slipper jeg i alle fall tilkalle ambulanse.

Til slutt kommer han ut. Han fortrekker ikke en mine, men sier (illevarslende): -Kan jeg få se på boden?

 

Legg igjen en kommentar

Great expectations

Det er mange ting jeg ser fram til med glede og forventning. Kaffekoppen på jobb hver morgen. Å se jenta mi etter en lang dag. En prat med kjæresten min etter middag. Små ting, men store likevel. Det er fint å ha noe å glede seg til hver dag.

Så kommer forventingene til alt det som inntreffer mye sjeldnere. For eksempel det mye omdiskuterte fenomenet egentid. Noen mener egentid er for kjipe foreldre. Dem om det. Jeg for min del greier som oftest å ha flere tanker i hodet samtidig (kanskje til og med litt for mange). Ja, jeg elsker mitt barn og vil være sammen med henne. Men vi har nok begge godt av at det ikke er hele tiden. Det samme med min samboer. Jeg vil ikke bo eller leve med noen andre. Likevel trekker jeg et lite lettelsens sukk når han tar en kveld ute, sånn at jeg kan være alene. Hjemme alene er nesten blitt eksotisk.

Men hva er den med denne egentiden som er så spesielt? Hvilke hemninger er det jeg får utløp for når hverken mann eller barn begrenser meg? Og – ikke minst – hvordan utnytter jeg disse stjålne stundene, helt for meg selv?

Jeg har alltid høye forventinger. Åh… På fredag er jeg alene hjemme, så deilig. Da skal jeg (etter datters leggetid) sette på fin musikk, lakke negler, lage lister over uka som kommer. Kanskje lete fram en oppskrift eller to. Lese avisen. Jeg skal skrive. Jeg skal velge ut noe morsomt på tv eller en film, lage popcorn og nyte av mitt eget selskap. Jeg skal legge meg tidlig og lese en bok på senga.

Ambisjonsnivået er høyt – ikke vanskelighetsgraden, men omfanget av hva som skal skje på 3-4 timer. Så – lykkes jeg?

En observatør ville nok sagt: svært dårlig. Ikke ligger jeg i badekaret med ansiktsmaske og lar kroppen trutne. Ikke sitter jeg i meditativ ro og kjenner på den gode følelsen. Ikke presterer jeg så innmari mye heller.

For det som faktisk skjer er mer noe sånn som dette:

19.30: Ah… Barnet har tatt kveld. Så herlig. Nå… Hva var det egentlig jeg skulle?

19.35: Ja, jeg kommer vel på det. Crap, må tømme oppvaskmaskinen. Tørke av banken. Hm, oppvasken har ikke tatt seg selv, nei. Skuffende.

19:50: Hva var det nå jeg skulle huske…?

19.52: Åh, matboksen til datter. [går ut i gangen]  Herregud, for et rot. Må ordne litt her. Hvorfor er det alltid JEG som gjør dette?

20.05: Ja, men NÅ er det vel i alle fall herlig egentid. Hva var det nå jeg skulle igjen? Noe jeg skulle lese? Hva da? Hm… tro om det ikke er noe morsomt på tv?

20.10: Haha, noe morsomt på tv.

20.15: Hm.. Jeg burde vel gjort noe annet… Har dessuten lyst på sjokolade. Hvorfor kjøpte jeg ikke det i stad**?

20.17: [med tomt blikk, stirrende inn i et åpent skap] Hvorfor har ikke jeg et sånt lager med sjokolade* som andre har?

20.18: Ok, brødskive med peanøttsmør og syltetøy får duge.

20.20: Tilbake i sofa, med brødskive og mobiltelefon. Facebook, instagram og tv, flimrer foran meg om hverandre.

22.15: Crap, er klokka så mye? Jeg har jo ikke gjort noenting!

Etter å ha hatt en del av disse kveldene skjønner jeg at det er ideen om alenetid, slik den beskrives av andre, jeg idealiserer. Mine alenekvelder er ikke så lekre, ikke så avslappende, ikke så inspirerende. Ofte ikke fordi det mangler vilje, men fordi jeg vil så mye forskjellig at jeg stort sett glemmer alt.

Forventningene til egentiden tror jeg først og fremst er knyttet til det at ingen krever noe av meg når jeg er alene. Ingen streng toåring bjeffer kommandoer som en annen løytnant med et maktkompleks, ingen klenger seg til beina mine og vil bli båret (på tross av at de utmerket godt kan «gjøle» det meste «sjøl», noe de i alle fall insisterte på for to minutter siden.

“Blessed is (s)he who expects nothing, for (s)he shall never be disappointed.”
― sa Alexander Pope. Good man.

*Svaret på dette er åpenbart: fordi det aldri ville blitt noe lager, siden det ligger i mitt dna og ta til meg sjokolade til lageret er tomt. Alltid. Dette vet jeg, og er også **grunnen til at jeg ikke kjøpte sjokolade tidligere.

2 kommentarer

Vi i Villa

En av de mest fascinerende tingene med det norske boligmarkedet (bortsett fra at det åpenbart går på steroider) er budrundens anatomi. Det begynner rolig. Så bygger det seg opp. Og til slutt eksploderer det i korte, strenge frister og løstsittende 100.000-er. Megler, med teften av maksprovisjon, styrer det hele med krigshissende innspill. Det er ikke rart at mange melder seg ut.

Jeg misliker boligmarkedet intenst. Det er ingen andre land som så utelukkende gir selger «forskjørsrett», som bygger opp under budkrig og stress og som gjør boligsalg og kjøp til en unødvendig nervepirrende opplevelse. De fleste vil bruke lengre tid på å bestemme seg for nye jeans enn ny leilighet. Og jeansene kan du tross alt levere tilbake.

Vel vitende om alt dette har jeg nå (sammen med min kjære) kjøpt min tredje bolig. Ute av byen, ut av borettslag, inn i enebolig.

Jeg håper at alle gode ting er tre og at vi kan bo der i uoverskuelig framtid. Den siste uka har jeg sovet i cirka ti minutter. Jeg har googlet «gjeldsordning», «boligboble» og «angst ved huskjøp». Heldigvis har jeg fått så mange peptalks om det å bo i hus at jeg nå nesten begynner å bli overbevist selv: det er noe eget ved å eie selv. Hage, veranda, stuer i flertall. Plass, plass, plass. Utsyn, fjord og kanskje litt lavere skuldre på sikt.

,

2 kommentarer

Dette tror jeg (bare litt) på

Jeg er en sånn som sier jeg ikke tror på hverken det ene eller andre. Men når alt kommer til alt hender det at jeg hopper over kumlokk, banker i bordet og leser horoskop. Jeg er en selektiv horoskopleser, det vil si at når jeg leser noe jeg liker – så tror jeg på det. Alt annet tenker jeg er mest overtro.

Det jeg setter pris på med horoskop er at det noen ganger er en slags forståelse å finne. For eksempel har jeg lest at jeg har hatt noen utfordrende år. Javisst! Kanskje ikke i forhold til 6.9 milliarder andre mennesker, men slik jeg opplever livet selv. Det fine da er jo at horoskopet også sier: Du går nå inn i en mye bedre periode.

Så har jeg sittet litt her da og tenkt, ja når begynner det da? Når kommer belønningen for mine slitsomme år?

Men så lett lar ikke horoskopet meg slippe unna. Jeg må passe på meg selv, nemlig. Kropp og sjel. Jeg må bruke tid på det som gir meg noe. Da tolker jeg det som noe annet enn bare å se på Netflix på kveldene, selv om det noen ganger er alt jeg har lyst til.

Så må jeg tenke meg litt om da. Hva er det som gir meg noe? Og være sammen med de jeg er glad, såklart. Men hva mer? Hva liker jeg å gjøre? Jeg liker yoga. Jeg liker å trene. Jeg liker å lese. Jeg liker å lage mat. Jeg liker å skrive. Alt det gir meg mestringsfølelse og kjennes bra.

Så da gjør jeg litt det.

Jeg gjør yoga flere ganger i uken. Noen ganger fem minutter hjemme – andre ganger på studio. Jeg løper og trener til halvmaraton. Jeg leser litt hver kveld før jeg legger meg. Og har en bok i sekken til t-banelektyre. Og faktum er jo at jeg må jo lage mat innimellom – men jeg prøver å være litt mer oppfinnsom innimellom. Og jeg skriver. Litt mer her, håper jeg. Tror ingen leser ennå, men det er fint å selvpublisere. Også har jeg blåst liv i et manus. Jeg skal jaggu skrive en bok om det så skal ta meg år.

Hver dag bruker jeg litt tid på å meditere. Jeg vet ikke om det hjelper, men det kjennes sånn.

Man kan si hva man vil om horoskop. Men de kan være med på å dytte i riktig retning.

2 kommentarer

Det driter vel jeg i

Jeg sitter i truse og bh, drikker kaffe og leser en tekst TERAPEUTEN min (ja, du leste riktig) har gitt meg. Jeg har lest den før, den er skrevet av min helt Christine Koht og handler om hennes venninne Janne, hvsi motto nettopp er: Det driter vel jeg i.

Jeg fikk den fordi TERAPEUTEN min mener jeg må gi mer beng. Jeg går til henne for å diskutere prestasjonsangst – som jeg trodde handlet om jobben min, men som egentlig gjennomsyrer alt jeg gjør.

-Slapp av, sier Mette (det er TERAPEUTEN). Det er nok til alle. Er det virkelig sånn at hvis du ikke får til eller presterer, at ingen liker deg, er glad i deg eller respekterer deg?
-Nei, kanskje ikke, sier jeg (nølende, for kanskje ER det jo nettopp sånn).

Også snakker vi litt om svigermor, om å være mamma og om å ikke mestre alt, være flinkest, greiest, best og mest populær.
-Er det så farlig da? spør Mette.
-Nei, kanskje ikke, medgir jeg.

Du skal få en gave av meg, sier hun, og gir meg Koht-teksten. Og jeg sparte den til i dag, nå, når jeg egentlig skulle pakke, har plassert datteren min i barnehagen i to timer fordi hun skulle være unna veien. Så sitter jeg her, og leser om ungdomsskolelærer Janne som har kanskje verdens kuleste motto. Og som rett og slett må stenge ute hva andre gjør, mener og får til – fordi det blir for mye å bry seg om. Facebook hjelper ikke. -Det er overraskende mange ting det er viktig å ikke bry seg om i det hele tatt, sier Janne til Christine Koht. Jeg skulle nesten ønske hun var min venninne, denne Janne. Men jeg tar rådet hennes likevel.

Jeg sjenker mer kaffe og smaker på mitt nye motto.

3 kommentarer

Fluenes herrer

Å bli forelder til et barnehagebarn er noe av det mest interessante som har skjedd meg siden vi fikk Datter. Som en selverklært «uinteressert i barn bortsett fra mitt eget» bruker jeg nå forbausende mye tid på å fnise av, undre over, fortelle om barna i barnehagen til min lille skatt.

Det som jeg nemlig ikke har skjønt tidligere er at barn er – hvis man ser bort fra at de innimellom er fascinerende støyete og lite empatiske – aldeles herlige. De er morsomme – ofte helt ufrivillig. Og dessuten ærlige, åpne, tillitsfulle og helt fantastisk rare.

Siden min egen skatt er så liten at hun bruker en time på å gå rundt kvartalet, og ikke kan si så mye mer enn mamma, pappa, bæ og mjau, må jeg innrømme at jeg også bruker litt unødvendig lang tid på henting og bringing, bare for å få studere de andre barna litt. Hva leker de med, hva forteller de om, hvordan er de med hverandre?

Jeg blir sjelden skuffet.

Her forleden ble jentene i barnehagen rystet inn i sitt innerste da vårens første FLUE ble observert. Ikke vet jeg om de allerede har stiftet bekjentskap med filmen, men mye tydet på det. Da jeg kom for å hente min lille skatt satt hele gjengen ute og spiste frukt. Idyllen rådet, de store passet på de små og barnehageonkel delte ut frukt. Helt til en jente påsto at Datter hadde blitt forsøkt bortført av en flue. En annen jente brast i gråt da en flue (den samme?) ble observert på lua hennes. Og en tredje ble forbanna litt sånn uten synlig grunn. Før jeg hadde fått sukk for meg var kaoset et faktum, og jeg listet meg vekk med Datter.

Og humret hele veien hjem

 

 

2 kommentarer

Yoga,yoga,yoga

Jeg har siden ca. 2002 praktisert yoga. Høres litt imponerende ut, ikke sant? Men det har ikke vært spesielt regelmessig, og som den virrekoppen jeg er, har jeg byttet mellom ulike yoga-former og studioer i Oslo. Jeg har gått på ulike typer begynner-kurs, gjort yoga på helsestudio, på dedikerte yoga-studioer, hjemme på stuegulvet og ute i parken.

Så jeg kan på en måte noe yoga. På en annen måte ikke.

Hovedgrunnen til at jeg begynte var vel at jeg ville lære meg skikkelig, finne en slags ro, samtidig som jeg drømte at jeg relativt raskt skulle, akrobatisk, hoppe inn i håndstående med et fredelig smil om munnen. Det siste skjedde selvsagt ikke, men jeg er nokså sikker på at yoga, sammen med annen trening, har vært med på å holde meg fri for kontorvondter, som folk i min bransje gjerne sliter med. Noen indre ro har jeg vel aldri funnet.

Nå er jeg inne i en god yoga-periode. Det vil si, jeg har, etter langs tids opphold, begynt med fysisk aktivitet igjen (ja, datter, jeg skylder på deg! Å krype rundt på gulvet, løfte ti kilo unge og dytte vogn opp ubrøytede gater kan være slitsomt, men teller ikke)! Nå har jeg en vag plan om å melde meg på et eller annet løp etter hvert, sånn at jeg får i gang hjertepumpa litt. Men yoga – det skal styrke kjernen (og hjernen?), gi ro, balanse og fleksibilitet. Så nå skal jeg holde fast ved det. Foreløpig er fanget i SATS-systemet. Ikke noe galt med SATS, de har mange gode instrukører, og er man fleksibel kan man få praktisert yoga hver dag. Men jeg kunne godt tenke meg et dedikert yoga-studio.

Noen anbefalinger? Eller noen type yoga-anbefalinger? Jeg liker jo dynamisk yoga godt, men det må jo ikke bety ashtanga? Hva med jivamukti (selv om jeg er skeptisk til chanting). Det er jo noe vakkert ved filosofien bak.

Og hvor lang tid bruker man på å mestre håndstående, forresten? Jeg drømmer fortsatt.

3 kommentarer