Jeg, kjipingen

Det er ikke så ofte jeg blir forbanna. Nei, vent. Det er ikke sant. Jeg blir ofte forbanna, men i all hovedsak er det fordi jeg glemmer ting (og blir sint på meg selv), eller fordi jeg mister tålmodigheten med noe. Eller noen. Men det er utrolig sjelden jeg blir sint PÅ noen.

Men i dag ble jeg det. SNAP. Sa det.

Vi har hatt besøk av svigermor i noen dager. Hun er et ekstremt eiegodt menneske, litt sånn at du blir litt usikker på om det faktisk er reelt. Går det an å være så snill? Ikke i min verden. Jeg kjenner mange bra folk, men alle blir oppgitte og irriterte innimellom. Svigermor? Not so much.

I alle fall. Hun er veldig snill. Og hun ELSKER sitt barnebarn. ELSKER. Hun vil i grunn ikke slippe datter, med mindre hun må. Siden datter for lengst går, synes jeg det er litt irriterende, men biter det i meg. Hun ser sitt barnebarn sjelden, så de får holde på. Pludringa vedvarer, såklart.

Det var tid for kveldsmat, og jeg hadde rigget til med grøt og greier. Svigermor vaket rundt (hjelp! sett deg ned eller gå ut av rommet!), noe som gjorde at min noe konsentrasjonsutfordra barn hadde veldig vanskelig for å konsentrere seg om maten. Hun var dessuten ganske trøtt. Og begynte å snu seg og se seg om etter farmor. Skal hun ikke redde meg snart? Plukke meg opp fra dette stolhelvete? Away, mother! Og til slutt begynte hun å sutregråte. Da kommer altså svigermor settende, bøyer seg over datter og regelrett drar grøtbollen ut av hendene mine.

Da sprakk det for meg. Ja, bare ta over, freste jeg og gikk ut for å telle til ti (cirka 100) ganger. Da kom kjæresten min tilbake fra butikken. Han syntes selvsagt det var pes at jeg var irritert – han er tross alt sin mors datter. Inne i stua hadde svigermor for lengdt tatt opp datter og gikk rundt. Og mumlet så vennlig til min datterJa, mamma blev visst lite arg, ja, det er sånt som skjer.

Så er det jeg som er ei overfølsom furie? Eller er det svigermor som er (snill, men) i overkant foretaksom.

Jeg har prøvd å skvære litt opp, altså, siden jeg tross alt skal være et voksent menneske. Jeg får stadig sårede blikk. Det er mye enklere når den man er sint på er en kjiping.

Hilsen kjipingen

Advertisements
  1. #1 by anaruh on februar 23, 2016 - 8:16 am

    Er nok ikke riktig person til å svare på om du er en kjiping, for jeg er likedan. Har opplevd akkurat det samme, og tidvis kokt i blodet pga det. Men med tiden har jeg innsett at det ikke er verd å øse seg opp for. Selv om mine barn for lengst har blitt skolebarn, hender det at jeg bare må gå litt ut av rommet når besteforeldrene setter i gang sin greie, og da prøver jeg å huske på hvor fantastisk fint jeg hadde det sammen med mine besteforeldre da jeg var barn. Den gleden unner jeg mine barn også. Så får heller jeg jenke meg …

    • #2 by slikejenter on februar 23, 2016 - 9:01 am

      Takk, fellow kjiping! Jeg skal ved neste korsvei huske å gå ut FØR og ikke etter… Tenker også litt på dette med fine stunder med besteforeldre, og jeg vil jo ikke at datter skal kjenne på at mamma blir irritert på hennes kjære farmor. Og en egoistisk grunn: det er flott med en svigermor som stiller opp (hun bor langt unna), sånn at jeg og min kjære kan gå på date i kveld, for eksempel… Jaggu mye man må lære seg av å få barn.

  2. #3 by Anaruh on februar 23, 2016 - 5:25 pm

    Men jaggu tar det noen år (og raseriutbrudd og tårer fordi svigermor brettet serviettene til dåpen på feil måte :|) før man kommer til den erkjennelsen! Kos dere på date! Og hurra for barnevakt!

  3. #4 by rut on februar 23, 2016 - 9:00 pm

    Jeg syntes du var helt i din rett. Besteforeldre, og da særlig svigerforeldre, skal vokte seg vel for å uinvitert og åpenlyst OVERTA kontrollen og frata foreldrene deres autoritet. Det er åpenbart å be om bråk. Like godt å få satt det skapet på plass først som sist. Hvorfor ikke ta det opp med svigermor, typ; «du, beklager at jeg ble skikkelig sint, jeg overreagerte, sorry ass. MEN, jeg er moren, og vær så snill; ikke behandle meg som et barn her. Noen ganger kan det være skikkelig godt å få litt assistanse når ungen bare skriker og jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Kan vi ikke ha et hemmelig tegn; når jeg gnir meg i fjeset og drar meg i håret, da er det greit at du stepper inn.» Det gjelder å unngå kontrolltap og følelsen av umyndiggjøring. Og nå ter jeg meg på bestevennvis og besserwisserfacon og forteller deg hva du skal gjøre og illustrerer hvorfor det blir som det blir med svigers og unnskyld for det. Menneskeslektens svakhet. Håper det mottas med overbærenhet:)

    • #5 by slikejenter on februar 24, 2016 - 8:34 am

      Haha, det går greit. Hemmelig tegn hadde vært kjekt, evt noe så enklelt som: kan du hjelpe meg nå? Dagen etter det inntrufne holdt svigermor seg LANGT unna hele kvaldsmaten… 😉

  4. #6 by Nienna on mars 6, 2016 - 5:39 pm

    Noen ganger er snille mennesker de absolutt verste! 🙂

    • #7 by slikejenter on mars 7, 2016 - 9:29 am

      Ja, i alle fall de mest irriterende 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: