Overgangsfaser

Det som ikke går bra – det går over. Det har trøstet meg mang en gang, i mange ulike situasjoner.

Før besto livet av jobb, venner, turer på byen, trening, cafe-heng – alt jeg ville. Ofte sånn cirka når jeg ville det.

Så fikk jeg samboer. Da ble det ikke riktig sånn lenger. Plutselig var det en annen å ta hensyn til – hjemme! Men, stort sett gikk det fint likevel, siden vi begge liker å ha litt plass, gjøre våre egne greier – og så være sammen.

Så fikk jeg et barn. Nå er det mer en kamp for tilværelsen, føler jeg. Venner? Er ikke så sikker på om jeg har noen fortsatt*. Trening? Haha. Mine greier? Kanskje en time om kvelden. Da er det sjelden jeg orker noe annet enn å lese en bok jeg har lest før (altså et kapittel – ikke HELE boken!). Jeg leser blogger der folk uten barn, eller med større barn gjør ting som høres helt usannsynlig herlig ut, som å kveldsbade, lese bøker på terrassen eller reise på helgeturer.

Jeg vet at dette er en begrenset periode. Og jeg setter stor pris på tid med min datter, selv om det ikke alltid høres sånn ut. Men jeg er så trøtt. Så sliten. Jeg henger etter på jobb. Kjæresten sover ikke nok (våken baby) og er utslitt. Jeg kan ikke trene, jeg må være hjemme å avlaste. Eller lage middag. Eller rydde. Eller vaske klar. Vi bruker evigheter på å legge datter om kvelden – hun nekter å sove, bare ler og prøver å komme seg ut av senga. Sex? Hahaha.

Vår fremste kilde til humor kommer nå fra en svensk tøybok for babyer. Dette kan jo ikke vare!

Jeg må tro at dette er en overgang. At det kommer deilige sommerkvelder med vin. At vi noengang skal få et sosialt liv. At jeg en vakker dag skal få trent jevnlig. At vi får vært litt kjærester. At vi får litt oversikt og ikke bare famler oss fram i blinde.

  1. #1 by Kirstii on august 23, 2015 - 7:09 pm

    Du finner igjen livet ditt! Kanskje ikke hlet som før, for du endrer deg du også! Men det blir venninneturer igjen, vin på terrassen, middagshvil, tur på trening, om en stund. Og så flytter barna, og da får du iallfall tid. Du bare lurer på hva som har skjedd(sier jeg, som har bare ett barn igjen hjemme etter at eldstemann flyttet sist heg)
    Men sjøl om det blir sånn igjen, så er det slitsomt først! Og det er lov å kjenne på!

  2. #2 by anaruh on september 21, 2015 - 6:53 am

    Sånn hadde jeg det også. Men vips (eller – ikke vips; det var noen langdryge år), så går begge barna på skolen; de lager egne måltider, henger hos venner og legger på plass klesvasken sin selv. Mannen min og jeg kan dra på kino på en hverdag (med barnevakt, altså) og om en måned skal jeg på jentetur til Nice med en vennenne. Det går bra tli slutt. Nå gleder jeg meg bare til barna blir 18, sånn at de kan ta lappen, kjøre til treninger og brusdager selv, samt flytte ut… :p

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: