50 nyanser av kommunegrått

Da jeg var baby hadde jeg mørke krøller. Bollekinn, krøller og smilehull på alle ekstremiteter. Mamma satte sløyfer midt oppå hodet mitt, for å få meg om mulig enda rundere. Jeg var, i all beskjedenhet, helt skjønn.

Det er noen år siden nå. Ingen krøller her, lenger. Håret mitt har gått fra å være mørkt brunt til å bli kommunegrått. Nå med innslag av faktisk grått, som – tro det eller ei – ikke egentlig gir noen tilleggsverdi. De siste månedene har jeg dessuten mistet om lag halvparten av alt hodehår*. Nå har røytingen heldigvis begynt å gi seg, på høy tid, før sluket ble tett og jeg skallet.

Men det som skjer når man mister mye hår på en gang – og det skal vokse ut – er at fjoningen begynner.

Ansiktet mitt, preget av kronisk søvnmangel og lekre nye bekymringsrynker, er nå innrammet av tynne, korte hår. Jeg har babyfjon, som datter. Forskjellen er at hun, som baby, kommer unna med fjon, mens jeg som voksen kun ser litt stusslig ut. Kommunefarget, grått fjon. Ikke engang min hjertenskjær ville finne på å assosiere meg med «skjønn» nå. Nå sikter jeg stort sett mot «påkledt», «ren», eller i beste fall «presentabel».

Om ikke lenge begynner jeg å jobbe igjen. Jeg har gledet meg, tenkt på at jeg endelig kan fullføre en arbeidsoppgave, drikke varm kaffe, snakke med voksne mennesker om annet enn barn. Jeg har tenkt på klær – alle kjolene i skapet, som jeg ikke har kunnet bruke på et år – i fjor på grunn av magen, i år på grunn av amming. Nå er tiden endelig inne.

Det jeg ikke har tenkt på er resten. Ja, jeg kan sikkert dra på en en fin kjole. Men fjonhåret? Kommunegrått, med ettervekst og pannelugg godt under øynene. Det trøtte trynet som aldri blir sminket lengre? Hårete legger og flisete negler?

Jeg vet at livet går i faser, og at jeg nå har forlatt kukerundt-fasen, singelfasen, kjærestefasen. Nå er jeg midt i søvnløspgababy-fasen, og den preger meg både estetisk og sosialt (mer om det senere). På tross av hvordan enkelte bloggere fremstiller livet sitt: Dette er ikke den vakreste eller mest avslappende fasen.

Jeg satser på at den bygger karakter eller noe. Hår er det uansett dårlig med.

*mulig jeg overdriver noe, men jeg kan ikke understreke nok hvor ufattelig lite flatterende det er for et menneske å bli mamma.

  1. #1 by Glamourlegen on august 4, 2015 - 8:29 pm

    Påkledt, ren og presentabel – ikke mulig å si check til alle tre boksene på en gang første året imo. Nå når gullet mitt har bikket to og vel så det er dog det ytre på bedringens vei – det BLIR bedre. Ikke mulig for meg å skrive mer uten å bikke over i stor narcississme (jeg ditt og jeg datt og jeg ditten og jeg dott), men uansett – gjenkjenning, sympati, klemmer og heiarop. Etterhvert blir du riktig så fjong igjen, om enn kanskje på en bittelitt annen måte enn før, og det er helt ok. Dessuten har du sikkert verdens beste gull. Sminkedamene på nett med Fern-bomba barnerom kan ta seg en glutenfri lavkarbobolle.

    • #2 by slikejenter on august 6, 2015 - 7:51 pm

      Bare fortell! Jeg elsker å høre om andres slit – særlig når de snakker om det i fortid. Jeg er for øvrig narsissistenes dronning for tida, og får ikke helt til noe annet… Men hva er Fern?

  2. #3 by Glamourlegen on august 10, 2015 - 7:31 pm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: