Mot normalt

Når man lever i sin egen lille verden er det der man er. I sin egen lille verden. Man får ikke sammenliknet seg med andre, får ikke målt seg selv mot en standard utenfor. Det kan være fint (det kan også være farlig, men i dag skal jeg ikke skrive om sekter/fanatikere/etc). Vi sammenlikner oss for mye med andre. Jeg tror ikke jeg sparker inn i lukkede dører ved å si det. Jeg sammenlikner meg for mye – tar bruddstykker fra andres virkelighet, lager en perfekt helhet og tenker at sånn har «alle andre» det.

Skulle ikke tro jeg hadde passert 30 for flere år siden.

Men innimellom er det nyttig – morsomt til og med – å oppdage verden utenfor. Da jeg var barn, for eksempel, trodde jeg at det å ha en skog av utstoppede småfugler i stua var helt vanlig. Jeg ble svært overrasket da det viste seg at ingen andre hadde fedre som insisterte på å sende hver eneste selvdøde fuglekropp* han fant til utstopperen**. Like overraskende var det å innse at andre ikke åpnet julegavene akkompagnert av midnattsmessen på tv, spiste dessert hver dag, eller fikk blod levert på døra i slaktesesongen. Jeg syntes synd på alle som ikke bodde i villa eller hadde hage på under et mål. De måtte jo ha det så trangt!

Jeg fikk jo sjelden tilbakemeldinger på hvordan jeg hadde det målt mot noen andre. Det eneste jeg husker (og gudene må virkelig vite hvorfor man husker det man husker) var engang jeg var hjemme hos en venninne og vi skulle koke egg. -Hvor er eggprikkeren, spurte jeg (det var det jeg kalte dingsen man stikker hull i egget med, for at det ikke skal sprekke). -Hvor er hvaforno? spurte venninna mi. Dette innledet en lang diskusjon om egg, sprekker og hvorvidt det fantes slike eggprikkere (hun trodde det var noe jeg hadde funnet på).

Verken utstoppede dyr, eggprikkere eller bøtter med blod (jo, vent litt -akkurat bøtter med blod skal man være oppmerksomme på) er store, viktige ting. Men det er eksempler på at alle familier, alle mennesker har sine vaner, sine særheter, sine greier. Det er ikke noe som nødvendigvis er bedre enn noe annet – selv om man etter et visst punkt helst vil være så lik alle andre som mulig. Etter hvert ser man at det kanskje er helt greit å være litt annerledes. Alle er jo det – sånn egentlig.

Nå vet ikke jeg om mine foreldre brukte tid og energi på å bekymre seg om jeg hadde det fint (gjorde de sikkert), eller om de reflekterte hva deres egne valg og vaner gjorde med meg. Jeg bruker mye tid på det nå. Tenker på om vi klarer å skape et godt hjem for vår datter.

Foreløpig er det tannløse smilet hennes svar godt nok.

* Mange, store vinduer
**Utstopperen? Er det det han/hun heter?

  1. #1 by elriuhre on juni 3, 2015 - 11:17 am

    ❤ TAKK for dette innlegget. Veldig fint, i en verden hvor jeg ofte føler meg rar og annerledes på alle måter, SÆRLIG som mor. Alle er jo annerledes og rare. Jepp.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: