Sweet, sweet sleep

I går, da jeg gikk gråtende hjem fra barseltreff, og senere gråtende hjem fra et møte i byen prøvde jeg å klamre meg til én eneste sannhet: Dette er søvnmangel, ikke depresjon. Søvnmangel kan gjøre deg sjuk, jeg vet det.

Etter forrige runde med fortvilelse og søvnmangel har jeg lært forskjellen søvn kan gjøre på en dag. Det er ganske fascinerende hvor ulik reaksjon man kan ha på …tja, et trippelt bleieskift på en time hvis man i forkant er uthvilt. Etter en god (eller grei) natt trekker man på skuldrene og ler litt oppgitt. Etter en dårlig natt presser tårene på, raseriet ulmer bak brystkassen, alt føles som en konspirasjon: «dette skjer bare meg». Så jeg vet. Og det er godt å vite, tross alt.

Men i øyeblikket – i øyeblikket holder ikke ren viten. Det føles som en blytung gardin over hodet. Det føles som om jeg er helt alene. Det føles som om alt jeg vil er å reise langt bort, å være helt alene. Det føles absolutt som om det siste jeg vil er å være mamma 24-7.

I natt fikk jeg sove litt mer, så alt er litt bedre. Men det er fortsatt skjørt. Jeg kjenner at jeg tåler lite. Det hjalp å avlyse en avtale. Det hjalp å ha en kjæreste som møtte meg på stasjonen og klemte meg etter verdens verste dag*. Det hjalp med et bad (selv om jeg måtte opp å amme etter fem minutter). Det hjalp med litt omsorg, rett og slett.

Men – søvn, dere. Kan ikke overvurderes.

*åpenbart en grotesk overdrivelse, men bær over med meg

  1. #1 by Ine on april 16, 2015 - 12:39 pm

    Søvn, eller mangelen på den, er det mest utfordrende ved å være mamma, synes jeg. Har følt meg litt mislykka fordi jeg ikke har fått til alt jeg hadde planlagt etter at permisjonen var slutt, men så innså jeg at det ikke er så rart at kapasiteten er mindre når jeg hele tida har underskudd av søvn. Man må gi seg selv litt slækk. Fint å lese at du gjør det, og at du får omsorg og støtte🙂 Håper du får sove mer snart. Klem til deg!

  2. #2 by elriuhre on april 17, 2015 - 8:31 am

    Åh! Jeg føler med!!!❤❤❤ Etter to og et halvt år med nattamming (ja) ante jeg ikke at jeg var omtrent psykotisk (ok, overdrivelse, men ikke helt, tror jeg), det hadde jeg faktisk ikke mulighet til å forstå før jeg faktisk flyttet ut på stua i en måneds tid… Og det vil si begynte å sove om natta. Herrejemini så utrolig virkningsfult. Søvn. Søte, søte søvn. Mannen min var utrolig letta for han hadde faktisk forsøkt å forklare meg det, uten at jeg helt klarte å ta det inn (for jeg følte jo at situasjonen var helt låst og umulig, og måtte derfor ta på sånne skylapper for å komme meg gjennom det. Sååå trampeklapp til deg som klarer å se det og gjøre noe med det (litt er bedre enn ingenting, og litt hver dag er magi!) nå. Og uansett når det løser seg på søvnfronten, så er det magisk. Og det gjør det, før man vet ordet av det. Stor klem!!!

  3. #3 by anaruh on april 17, 2015 - 8:41 am

    Varme tanker og nikkende gjenkjennelse! Det er jammen en grunn til at man gjennom alle tider har bodd mange sammen og byttet på å passe barna. Man trenger pauser og man trenger søvn. Håper du får til å hente deg litt inn til helgen når kjæresten (kanskje?) er hjemme🙂

  4. #4 by slikejenter on april 17, 2015 - 8:55 am

    Takk o takk, kjære dere! Varme tanker og snille ord hjelper – selv om there ain’t no cure but sleep. I barselgruppa mi sover «alle de andre» babyene natta gjennom, og det er så lite motiverende å høre om, når ens egne øyelokk henger nede på knærne og det er umulig å føre en samtale om noe som helst. Jeg unner virkelig alle å sove om natta, men det er ikke alltid like oppbyggelig å høre om hvor fantastisk deilig det er å være i permisjon – når egen opplevelse er milevis unna. Puh! God helg, fine folk🙂

  5. #5 by Unn on april 17, 2015 - 10:31 am

    Husk at de der andre på barselgruppa fortalte gledesstrålende om at ungen sover masse etter en god periode – og så plutselig snur det for dem også, men da ringer de jo ikke rundt og forteller om det, så da sitter du jo der med inntrykket av at det er din baby det er noe feil med. Jeg hadde en som var grei om natta fram til tre måneder, og et mareritt på grensen til søvnmangelpsykose (tenk ALDRI mer enn halvannen time i strekk, gjerne 45 minutter natta gjennom) i tre måneder etter det. Det der endrer seg hele tida, for dere og for de andre! (Jeg tror kanskje jeg hadde dødd hvis jeg ikke hadde samsovet i de tre månedene, forresten. Men nybakte mammaer får gjerne nok av ubedte, gode råd, så bare ignorer det hvis det ikke passer for dere).

    Og så må jeg si at de fleste jeg kjenner som får nummer to nå, oss inkludert, har innsett at det er MYE mer slitsomt å være hjemme med en baby hele dagen / døgnet enn å være på jobb, og tar konsekvensene av det. Hvis ungen tar flaske, kan far med fordel ta en natt eller to i uka, i tillegg til i helga. Og stå opp etter morgenpupp både lørdag og søndag. Mange førstegangsforeldre er altfor opptatt av at far ikke må være trøtt på jobben. Det kan han egentlig bare venne seg til, for mange unger våkner på natta eller klokka fem i flere år, og ingen tilbyr deg tre år med permisjon av den grunn (og takk og lov for det, i grunn).

    Beklager rant, dette hadde litt ubehagelig stor gjenkjennelsesverdi for å si det sånn.. Masse lykke til, snart snur det og blir en ny fase for dere også, jeg lover! (og så snur det kanskje igjen, men da er du forberedt).

    • #6 by slikejenter on mai 1, 2015 - 6:45 pm

      Elsker rants!🙂 Det er dessverre ikke stor forbedring, men jeg prøver å legge meg tidligere og det hjelper. Pappan tar mer morgenstell – baby tar ikke flaske, så mat er det jeg som står for. Og det ER mye mer slitsomt å være i mammapermisjon enn å være på jobb. Lengter til jobb! Det kommer sikkert til å bli slitsomt å begynne å jobbe, men de timene hjemmefra… Jeg tror det blir godt. Håper på bedre tider!🙂 Og takk for støtte/medfølelse. Det hjelper.

  6. #7 by Glamourlegen on april 18, 2015 - 6:08 pm

    Nikkes igjenkjennende herfra også. Ting begynner å bli bedre nå, men det har vært, og er fortsatt tøft. Ikke sov jeg med bebis i magen, ikke sov jeg første 1.5 år med bebis utenfor, og nå etter nattammingkutt er det fortsatt ikke nirvana. Men det BLIR bedre. Stor medfølende klem fra nok en mislykket men likevel god nok supermamma❤

    • #8 by slikejenter on mai 1, 2015 - 6:46 pm

      Setter stor pris på klemmer og støtte. Det er ikke alltid at man trenger RÅD, bare noen som skjønner hva man sier og hvordan det er. Klem!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: