A big step for nervous mom

NB: Hvis du ikke er interessert i babies eller nybakt mammanevroser anbefaler jeg for tiden en annen blogg.

Jeg har vært ute (akkurat den er litt gøyere for de av dere som hører på Herreavdelingen).

Kjæresten min hadde en halv dag fri forleden og jeg foreslo, høy på sjokolade, at vi (datter og jeg) skulle møte ham i byen. Jeg angret meg straks, men som den stabeisen jeg er ville jeg prøve. Så for meg skrik og hyl på et ukjent antall steder, kluss med t-banen, manisk sultent barn på håpløst tidspunkt etc etc.

Med en anelse sminke kastet mot ansiktet mens jeg gikk på do, pusset tenner, kledte på meg og skiftet bleie (samtidig, ja! Etter fødselen fikk jeg et par ekstra armer utdelt. Praktisk!) var jeg klar. Datter lot seg kle på med minimale protester, og sovnet motvillig i det jeg åpnet ytterdøren. Jeg brøytet meg fram i nysnøen, og la i vei mot t-banen.

Jeg merker jeg har fått et nytt nærvær. Det gir seg mange slags uttrykk, men først og fremst trigger det BESKYTTEREN i meg. Vel inne på banen voktet jeg vognen som en høk. Tidligere ville jeg irritert meg over snøfting, irriterende plassering av vesker og bag-er på seter, prating i mobiltelefoner etc. Nå? Jeg så at det var mange mennesker ombord. That’s it. Mullah Krekar kunne sittet på tresetern ved vinduet uten at jeg ville registrert det. Jeg hadde kun øyne for en ting: å få min lille skatt velberget fram.

Unødige mengder bekymring, såklart. Turen gikk helt begivenhetsløst, og jeg gikk gispende ut i Oslo Sentrum. Forundret så jeg at mye så helt likt ut. Etter uker i bydelsgettoen hadde jeg sett for meg et par nye skyskrapere, minst. I alle fall et par nye veiarbeidsprosjekter. Neida.

Jeg trillet rundt, stolt av meg selv, men ikke minst mitt lille barn. SE, ville jeg rope. SE SÅ SØT HUN ER! SE, DET LILLE FJESET! Det gjorde jeg ikke. Kanskje er jeg blitt noe mentalt redusert av søvnmangel, men ikke modersinnsyk. Ennå.

Da jeg kom fram til kafeen jeg skulle møte min kjære på, var jeg litt varm i trøya. Takket pent da noen holdt døra for meg. Parkerte datter ved et ledig bord. Kjøpte min første mamma-latte og kanelbolle. Smilte fornøyd.

Smilet holdt nesten hele veien hjem, da stivnet det. Datter hylskrek mens jeg brøytet meg fram på ubrøytet fortau, noe som tok en evighet (følt tid, sikkert bare fem minutter i virkeligheten). Da jeg omsider kom hjem og kunne løfte henne opp så hun forundret på meg. Hva stresser du med, mamma? Og: Fram med puppen, chop-chop.

  1. #1 by Myldre on januar 23, 2015 - 1:46 pm

    Det er så festlig. Å lese bloggen din nå og å lese bloggen din før er to temmelig forskjellige opplevelser. Jeg kan relatere din reise temmelig mye til min egen. Jeg skulle ikke ha barn, irriterte meg grønn over mødre som med største selvfølgelighet breiet seg utover hele fortauet og så i det hele tatt ikke poenget med å bringe nye liv til en allerede overbefolket verden. Tonen din har skiftet til en diametralt annen, fra distansert til absorbert. Jeg er selv nå mor til tre særs tette, den yngste fem måneder, prøver å holde hodet over vannet (krevende øvelse for den som kun kan ha en ball i lufta om gangen), lar ungene mine springe uforskammet fritt på butikken fordi jeg ikke kan annet, skifter bleier på parkeringsplasser og overskrider stadig grensene for hva jeg før syntes var akseptabel adferd. Savner visse ting ved mitt gamle liv, men har ikke tid til å bli sentimental. Tror dette er første gang, nei faktisk andre gang, jeg kommenterer på en blogg siden 2010. Men som sagt, ingen tid til sentimentalitet, noe som til tider kan gavne den melankolsk anlagtes hverdag. Ha det fint!

    • #2 by slikejenter on januar 24, 2015 - 6:38 pm

      Hehe – vi får si heldigvis (om tonen min, altså). Selv om jeg føler meg nokså lik, er det klart at den verden jeg befolker fortoner seg noe annerledes. Datter er midtpunkt og jeg er veldig forelska – og jeg er blitt ekstra glad i kjæresten min også. Det er OSS, liksom. Veldig koselig. Ellers er det jo mye likt, bortsett fra at jeg er trøttreig og ikke FATTER hvordan folk greier å ha mange barn. Jeg bøyer meg i STØVET for deg!!!🙂 Morsomt at du kjenner deg igjen i meg – men sånn er det kanskje når man beveger seg mellom ulike livsfaser: Det er mye som er relaterbart.

  2. #3 by koffeine on januar 25, 2015 - 6:45 pm

    Å, du skriver så herlig morsomt og fint om denne intense, omveltende tida! Og så gjenkjennelig.🙂

    • #4 by slikejenter on februar 3, 2015 - 11:38 am

      Takk! Og det er, som du sier, både intenst og omveltende. Jeg er en sånn som finner en viss trøst i at det ikke bare er meg som opplever det slik (at det ikke bare er delirisk lykke, det hører mer til unntaket enn regelen). Men det går jo stort sett bra. Eller – som er min vanlige oppfølger: går det ikke bra, går det i hvert fall over…😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: