Nytt liv

Jeg viser her til mitt nye liv – ikke det nye livet, som i min datter. Bare så det er klart.

Alle sier at tiden med små barn går fort. Og det gjør den sikkert, når man kan se tilbake på den, og innser hvor mye som skjer på – relativt sett – kort tid. Men jeg synes tiden går sakte. For første gang i mitt liv (?) lever jeg i nuet. Da får du med deg en god del mer enn ellers.

Ja – det er helt spesielt å få et barn. Kan ikke sammenlignes med noe. Eller – det kan det kanskje, men på grunn av søvnmangel funker ikke hodet godt nok til å gjøre slike sammenlikninger. Jeg blir mør i hjertet når jeg ser på det lille ansiktet hennes, og tårene står i øynene mine hver gang jeg tenker på at det kan skje henne noe vondt. Hun er fantastisk søt og morsom og rar og jeg elsker henne.

Men for all del – rosenrødt er det ikke, selv om det objektivt sett går bra. Hun er frisk, vi er friske, vi kan være hjemme og ta livet med ro. Ingen kolikk, ingen uvanlige problemer.

Jeg gjentar: Ingen. Uvanlige. Problemer.

Da jeg, den fjerde dag, sto på badet og betraktet kembo-puppene mine (silikon? hvem trenger det når man kan amme?!), som gjorde vondt bare ved tanken på dem, mens tårene sprutet og jeg faktisk utstøtte hulkelyder, var det vanskelig å forholde seg til de «trøstende» ordene: Dette er helt normalt. Svigermor og svigerinne satt på kjøkkenet og kjatret (folk MÅ ALDRI komme på overnattingsbesøk til nyss blevne mødre hvis de ikke tåler stygge blikk, tårer, humørsvingninger etc), mens jeg ville dø. På do. Det er ikke så ofte jeg vil det. De øyeblikkene jeg ikke ville dø, ville jeg tviholde på min lille skatt.

Jeg kan skrive en bok om puppene mine. I full visshet – igjen – om at det er mange som har hatt det 100 ganger verre enn meg. Spreng, ømhet, en liten betennelse, ammeproblemer… All in the life of a new mother. Og når skal de slutte å LEKKE? De ruver som fjell over hodet til lille datter. Mount boob, som jeg kaller dem.

Når skal den ungen (elskede datter) sove mer enn to timer sammenhengende på natta?

Cabin fever. Enn så lenge er det hyggelig å være hjemme, men…. Jeg er selskapssjuk. Når blir jeg trygg på å dra andre steder enn gåturer i nabolaget? Oslo sentrum kan ha blitt jevnet med jorden uten at jeg har fått det med meg, min egen bydel er alt jeg har sett de siste ukene. Livet mitt: Kose bebin. Spise, bli spist. Vaske maskiner med tøy. Prøve å sove. Høre på radio. Gå tur. Se på tv. Lese bok. Sende babybilder til masete slekt. Få besøk (yess!).

Det evinnelige: Når ting stabliserer seg… JA! Når er det? Når stabiliserer TING seg? Jeg har jo sett andre mødre gå i byen med vogner uten å se panikkslagne ut. De ammer på cafe uten å spraye ned sidemannen med morsmelk. Jeg vil også gjøre sånne ting. Gi meg en dag, en dato.

Så – dette er mitt liv akkurat nå. Ingen katastrofe, men ingen ren idyll heller. Jeg tror ikke idyll ligger for meg. Men – for en fin liten unge vi har fått. Mer om det ved neste korsvei.

  1. #1 by Christine on januar 15, 2015 - 12:41 pm

    Gratulerer med datteren. Kan dessverre ikke gi en dato, men plutselig så har det bare skjedd. Du sitter på cafeèn, ammer og kan (til tider) føre en samtale som ikke omhandler vedhenget på puppen.

    • #2 by slikejenter on januar 16, 2015 - 2:39 pm

      Samtalen kan jeg allerede føre!😀 Men jeg sliter litt med å amme avslappet (stirrer manisk på datter, redd for at hun skal ha fått tenner og plutselig biter i puppen). Og uten ammepute… Og all lekkingen… Don’t get me started! Men takk for oppmuntring, selv om jeg da helst vil at noen skal si «om to/tre/fire uker»😉

  2. #3 by anaruh on januar 15, 2015 - 2:11 pm

    Med førstemann: eh – etter et år eller noe sånn?
    Med nummer to: etter et par dager.

    Med førstemann var alt slitsomt, nytt, forvirrende, vanskelig, uoversiktlig og urutinert. Med nummer to var det som å pusse tenner. Eller sykle. Eller å åpne kjøleskapet når man blir fysen p noe godt utover kveldene: automatisk, enkelt, vant, trygt og alt det der.

    Moral: de mødrene som triler i byen uten panikk, som ammer på kafe og alt det der, er sikkert ute med barn nummer to. Får du det til med førstemann, er jeg dypt imponert!

    • #4 by slikejenter on januar 16, 2015 - 2:41 pm

      Et år?! Da har jeg jo for lengst begynt å jobbe og all cafe-tiden min er blåst bort. Nei, det nekter jeg. Men er ikke helt klar ennå…🙂

  3. #5 by Inger Kristine on januar 22, 2015 - 11:17 pm

    Yes! Sånn er det! Absolutt ingen idyll men fy flate så lykkelig jeg er til tider likevel. Men jeg har vært på kafé to ganger! Himla tiltak (bare å klare å komme seg ut på egenhånd med rene klær og litt sminke, går sjelden før utpå ettermiddagen en gang), men gikk greit med assistanse. Kafeen i botanisk hage var perfekt for det første kafébesøket, anbefales! Gratulerer forresten, så heldige vi er!

    • #6 by slikejenter on januar 23, 2015 - 10:11 am

      Gratulerer selv! Takk for kafe-tips, forresten. Jeg har også kafe-debutert! Jeg var på Nord i Nygata forleden – egnet seg også godt for barnevogn og nervøs mamma (heldigvis kom pappa’n etter hvert). Det var helt surrealistisk å gå med barnevogn i byen, det føltes som å være et helt nytt sted. Kan jeg gå hit? Er det plass her? Fins det heis eller gangvei? Men jeg følte meg veldig modig, og alt gikk bra (helt til vi var nesten hjemme. Big screams). Riktig god helg til deg og dine🙂

  4. #7 by Myrsnipa on januar 31, 2015 - 2:20 pm

    Når Lilleruth var 8 uker tok jeg sats og stakk en uke til Tenerife, og med det var vi igang. Når hun var 4 måneder dro vi en måned nordover og passet 60 huskyer, 4 rein og 2 geiter i 3 uker. (Alene!) Du må bare ta sats, det går fint🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: