Gledestabu

Å være gravid er litt som å gå rundt med en stor plakat: Se magen min! Den gjør det sosialt akseptert å stille meg private spørsmål helt uten videre.

Det har i grunn ikke plaget meg så mye – jeg synes stort sett det er hyggelig å snakke med fremmede, særlig når de sier at jeg ser bra ut. Om jeg har hatt behov for komplimenter og støtteerklæringer tidligere, er det ingenting mot hva jeg har nå (ironisk, da, at enkelte venner aldri har vært mer fraværende… Men det er en annen historie).

Det jeg setter mindre pris på er å måtte tvinge fram sosialt aksepterte svar på kommentarer om tiden etterpå. Tenk så fantastisk det blir! Du har en utrolig tid i vente! Dagene går så fort, du må nyte dem! (Må jeg? Må jeg nyte dem?). Jeg foretrekker at folk heller sier at det blir spennende. For det kan jeg se for meg, og si helt ærlig: Ja, helt klart, spennende! Riktignok på en herrejesushvaihelveteerdetjeghargittmegutpå-måte.

For jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg gleder meg. Jeg skjønte det plutselig her forrige dagen, da jeg snakket permisjon med en kollega. Det jeg gleder meg til er de få dagene mellom permisjon og fødsel der jeg kan få slappe av, være alene og lese romaner. Og spise ferdigkjøpte pepperkaker (som jeg elsker). Jeg gleder meg ikke til å føde – men der tror jeg ikke jeg er alene. Og jeg gleder meg heller ikke spesielt til tiden etterpå. Kembopupper, verkende underliv, null søvn, skrikende unge, ingen pause.

Jeg gleder meg til å ikke føle meg som en litt for godt oppblåst ballong, det er klart. Men jeg greier ikke å engasjere meg veldig i det faktum at jeg faktisk skal få en lys, levende baby. Det er uvirkelig. Kanskje er det fordi graviditeten ikke var planalgt. Kanskje fordi jeg aldri har hatt noe brennende ønske om å bli mor, eller egentlig ikke er noe mamma-materiale. Det er kanskje noe som mangler i mitt dna, selv om mine lady parts åpenbart er fullt funksjonelle.

Og dette står øverst på lista over ting man ikke kan si. Noe som egentlig er litt rart, når magen ellers fjerner all normal sosial norsk kodeks. Det er et gledestabu – den gleden man burde ha, forventes å ha, men som ikke er der.

Å fake glede er akkurat like trist som det høres ut.

  1. #1 by Ida on november 8, 2014 - 3:02 pm

    Vit at du ikke er alene!
    Hadde den samme frykten og vansken for å se for meg den rosa boblen av glede.
    Og dessverre for meg, forhåpentlig- og antakeligvis ikke for deg, sto problemene og de vanskelige følelsene i kø også etter fødselen.
    «Ååå, så heldig du er! Du må være så lykkelig, barseltiden er så herlig»
    – Eh, nei.

    Heldigvis går det jo over!
    Og alt blir glemt. Nei, ikke glemt, men ferdig og en del av fortiden.
    Klisje men alt er verdt det!

    Du er tøff som setter ord på det du føler.
    Fortsett med det, ikke bare på bloggen men ellers også🙂

    • #2 by slikejenter on november 8, 2014 - 9:19 pm

      Det er fint å vite at jeg ikke er det! SAmboeren min synes det er litt leit, men jeg tror han forstår også – ialle fall at det er tungt å ha stor mage og at jeg gruer meg til fødselen. Jge r veldig glad for at HAN gleder seg, i alle fall🙂

      Tusen takk for virtuell støtte, Ida!

  2. #3 by Kirsti on november 8, 2014 - 9:06 pm

    Eg var i sterk fare for å slå ned ei dame som sikkert ville vere hyggeleg då eg hadde ein på 1,5 år i handlevogna, som strekte seg etter alt og ville springe rundt og ein på 3 mnd på armen, som skreik og skreik… Dama sa «nyt denne tida, den går så fort!» Eg ville gjerne den skulle gå fortare… Men husk, eg har vore mamma i mange år, det mese går seg til. Du kan risikere å få ein sovebaby like gjerne som ein skrikebaby! Og gjer det du pg pappan syns er greit! Steng ørene for tanter, og andre som seier at du må gjers slik eller sånn, bli kjent med babyen din! Lykke til❤ Men forstår skrekken! Det er lite ein går til som er så stor endring og som ein ikkje kan stoppe når det er i gnag!

    • #4 by slikejenter on november 8, 2014 - 9:23 pm

      Åh, irriterende, overdrevent positive folk! Jeg håper jo at alt skal gå greit, men innimellom er det litt vanskelig å fokusere på det, når alle angstene bobler opp samtidig (vanligvis er det en av gangen). Det føles litt som å ha gått på et tog som ikke kan stoppes, ja, og for en person som generelt sett er ubekvem med forandring er det både skummelt og… litt ubehagelig. Jeg føler meg litt lettere til sinns bare ved å prate om det – eller skrive det ned.

      Takk for kloke ord, Kirsti🙂

      • #5 by Kirsti on november 10, 2014 - 6:51 pm

        Irriterende,positive menneske er det lov å sjå stygt på! Det er eit tog som ikkje har så mange stoppestader du har gått på, difor må du (og pappan)finne deira måte å gjere det på, elles blir det ekstra ille! Men stopp opp litt innimellom og kjenn på forandringene som har skjedd, kanskej nokon av dei er fine:)Syns du er tøff som sett ord på det, for du er heilt klart ikkje åleine!

  3. #6 by KLY on november 9, 2014 - 10:12 am

    Når folk lyser opp over min svangerhet (nå ganske tydelig i 25.uke) så slenger jeg på et «..og kondolerer».
    Mitt tidligere liv – som jeg likte så godt – er nå et tilbakelagt og dødt kapittel.
    Men det blir sikker en del gøy med det nye også, selv om jeg mener det må være lov å uttrykke sorg over å ha gått fra et liv som man trivdes godt med. Dessuten så savner jeg støtte og entusiasme rundt min plan om å jobbe en dag i uka etter de seks obligatoriske komme-seg ukene. Hvor er kvinnesolidariteten som heier på andre (karriere)kvinner hen der da? Er litt lei av å måtte høre på «pass på deg selv/ikke forplikte deg til noe på forhånd/du vet ikke hvordan det blir». Neida, men en kan da få ha ambisjoner hvis man føler for det?
    Og gravidyoga? Djsus. Jeg må kvele noen oppgitte smil når vi skal tvinges til å komme i kontakt med de esoteriske sidene ved oss selv. Jaja. Pust!
    God søndag (som BTW tilbringes i Paris på shopping- og jentetur. Alt går, selv med stor mage!)

    • #7 by slikejenter on november 9, 2014 - 7:25 pm

      Jeg heier på deg! Har ikke selv valgt å gjøre det akkurat sånn, men skal legge inn noe jobb utover våren – som kan kombineres med å være hjemme. Da letter jeg overgangen til vanlige arbeidsdager når de begynner igjen, og samboeren min får litt ekstra tid hjemme.

      Mange blir dessuten litt overrasker over at jeg skal tilbake på jobb så fort – dvs. at jeg ikke tar hele felleskvoten. Da blir jeg litt slapp.

      Fint å lufte seg i Paris, mage eller ei!🙂

      • #8 by KLY on november 9, 2014 - 10:30 pm

        Og jeg heier på deg!
        Dette fikser vi vettu!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: