Gravid-yoga. Hvalsafari. Eller jakten på zen.

Som mangeårig on and off yoga-dame var det naturlig for meg å teste gravid-yoga. En fin måte å holde seg fleksibel på, puste litt skikkelig og finne roen.

Den første (prøve)timen tok jeg i tidligste laget. Jeg tok den så tidlig at jeg måtte presisere til de fremmøtte at jeg faktisk var gravid, og ikke en underlig kikker som fikk et kick av å se høygravide damer rulle rundt og støtte seg på puter. For det var det som skjedde. Alle tilstedeværende var sprekkferdig gravide (utenom instruktøren og undertegnede), og alt var tilpasset deres bevegelighet. Jeg prøvde å ikke glo, men det var umulig. De var så… gravide! Magene var… enorme. De beveget seg sakte og omstendelig og badet nesten i puter og pledd. Jeg følte meg syltynn og atletisk*.

Jeg sprang nesten derfra, helt uforberedt på å ta innover meg min framtidige Moby Dick-lignende tilstand. Er det fysisk mulig at magen skal bli så stor? Som en struts fortsatte jeg på mine vanlige yoga-timer, og prøvde å fortrenge faktum: graviditet fører til mage. Til og med hos meg.

Etter noen måneder følte jeg meg klar til gravid-yoga igjen. Ikke riktig hval, men noen gode hakk nærmere. Litt lei av vanlig trening, sliten, stressa og andpusten meldte jeg meg på et nytt kurs.

Denne gangen var opplevelsen en helt annen. Ikke bare var de fleste på mitt gravidnivå – jeg var mentalt klar for noe roligere. Dessuten var stillingene enkle nok til at jeg følte meg aldeles på høyden, noe jeg kan love at jeg sjelden gjør i disse dager, i alle fall ikke fysisk.

Nå er yogaen viktige, hver uke. Jeg får koblet helt ut, jeg får tøyd, pustet og innimellom greier jeg til og med å huske noe av det vi lærer. Hver morgen, i stua, gjør jeg noen yoga-øvelser. Jeg tror det hjelper og gjør godt. Mot mye.

Men hvalsafari er det fortsatt spor av. Vi ruller rundt og polstrer med puter. Gravid-yoga er nemlig også – og dette sier jeg som en av hvalene – utrolig komisk. I alle fall for en som tilhører ironigenerasjonen og blir småslapp av både inderlighet og føling. Man føler nemlig en del mer enn på vanlig yoga. Barnet i magen (som utelukkende omtales som «gravidemagen»), den (vakre) graviditeten, livet som vokser, etc.

Hormonene mine gjør meg noe mer inderlig enn før, det skal sies. Dog ikke mer enn at jeg banner høyt når avkommet bruker blæra mi som squeezy toy, irriterer meg over skrikende unger på t-banen eller ler når noen ber meg velsigne min egen (vakre) gravide kropp. Gjerne zen – men alt med måte.

Namasté.

*Jeg var ingen av delene.

Advertisements
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: