The kindness of strangers

Før jeg ble gravid, dvs mesteparten av mitt liv, har jeg alltid tenkt på gravide kvinner som litt kjedelige. Treige, liksom. Jeg har ikke kjent så mange gravide selv nødvendigivs, og de fleste jeg har kjent har ikke vært kjedelige – men de har jo allerede vært vennene mine. Men resten. Kjedelige, alle som en: sukkende, stønnende. Litt fjerne, veldig trøtte. Magestrykende og lite selvironiske. Vraltende og vaggende. Litt selvtilfredse.

Det er et uttrykk som sier noe om å gå en mil i en annens sko, eller noe slik. For naturligvis har jeg fått et noe mer nyansert syn på gravide etter at jeg ble en selv. Men – at jeg er kjedelig er det ingen tvil om: Jeg sukker og stønner som om jeg fikk akkordbetaling. Jeg har hukommelse som en åreforkalket 80-åring, og jeg begynner etter hvert å bevege meg som en også. Jeg stryker på magen min, for jeg har lest at det skal man gjøre (jeg snakker imidlertid ikke med magen, som det også står at man skal gjøre. Da føler jeg meg bare rar). Tror jeg har beholdt selvironien, men bare i hormonklare perioder. Jeg har ved flere anlednigner begynt å gråte fordi et klesplass ikke lenger ser bra ut på.

Herregud. Nå har jeg viklet meg inn i noe helt annet enn det jeg skulle skrive. I alle fall: Basert på mine egne følelser for gravide, pre graviditet, hadde jeg ingen forventinger om å bli behandlet annerledes bare fordi magen min vokser. Det viser seg imidlertid at verden før øvrig er særdeles mye mer vennlig innstilt mot gravide enn det mitt surmulende jeg pleide å være. Selvtilfreds har jeg alltid vært, dessverre.

Verden elsker gravide.

Aldri før har jeg møtt så mye velvilje. Fremmede hilser på meg, servitører spør om termindato, venner og kolleger bærer meg på gullstol (ikke bokstavelig). Min favoritt så langt: På utenlandstur kom en hjemløs mann løpende etter meg. For å si: Your hair looks beautiful… And you’ve got that pregnant glow!

Så jeg føler meg litt fæl – for at jeg tidligere tenkte at gravide er treige. Jeg burde jo hatt dårlig gravidkarma. Men det er kanskje sånn det er: Ja, man er tyngre, har mer vondt, er trøttere og mindre pen (sorry, mr. hobo, men jeg gløder ikke. jeg var varm og svett og hadde glemt solfaktor). Men man får vennlighet fra verden i stedet. Og det hjelper når navlen begynner å vende feil vei*.

*en av mine store fobier: utovernavle

  1. #1 by Myrsnipa on september 19, 2014 - 7:39 am

    Dagens trøst; Jeg fikk aldri utovernavle, bare flat med antydning til innover.

    Dog fikk mine 2 venninner som nylig har vært gravide så til de grader utovernavle at det var som en tredje brystvorte. Nå har jeg slettet og skrevet inn, og slettet og skrevet inn det siste mange ganger. Det er slemt, men uten dette er kommentaren bare teit. Så da får du bare tenke på at det ikke er alle som får utovernavle, men veldig mange. Jeg var i godt humør og skulle oppmuntre deg, men ser jo at det kanskje ikke gikk så bra. Selv er jeg på produserebarnbekymring #743; Hvor i all verden finner man en god dagmamma? Siden det er full barnehagedekning og alt mener jeg!

  2. #2 by slikejenter on september 21, 2014 - 1:56 am

    Jeg har fra sikre kilder (dvs venninnene mine) at navlen kommer til å vende riktig vei når ungen vel er ute.- så jeg trøster meg med det. Ikke slemt, det du skrev, men morsomt. En tredje brystvorte kunne vel vært greit når man ammer, dessuten. The more, the merrier.

    Jeg vet ikke hvor man finner en god dagmamma, men du har min dypeste sympati (og fortell gjerne hvor du finner en slik), siden vi nok må ut på lignende jakt til neste år. Akk o ve.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: