Knowledge is power, but ignorance is bliss

Jeg hadde nylig en jordmorkontroll. Den gikk fint, jeg fikk luftet alle mine angster, og bekreftet at jeg fysisk sett er nesten kjedelig normal. Før jeg gikk ga den milde engel (jordmoren, jeg tenker ofte på sykepleiere som milde engler, selv om jeg vet at det ikke er tilfelle. Men de har noe engelaktig over seg, mange av dem) meg litt lesestoff. Et blad, et hefte fra Helsedirektoratet, og en babybok fra Libero (obs! obs! ineholder reklame).

Jeg leste bladet med en viss interesse, og en viss distanse. Kjente meg ikke helt igjen, men noe var ok. Jeg er sånn som ALDRI kjøper «dameblad», så ethvert eksemplar av slikt har en viss nyhetsinteresse.

Heftet fra Helsedirektoratet var irriterende. Forfatter/ne/en, tror jeg, er en kjip/kjipe, veltrent/e maniker/e som anser frosne druer (!) som en utskeielse, og mener dødsattest (egen) er den eneste unnskyldningen for å ikke stille på jobb. En formanende finger fortalte meg at jeg ikke skulle røyke (!) eller drikke (!), men derimot spise sunt (!) og mosjonere (!). Gravide, kunne manikeren opplyse, opplevde noen ganger «små plager». Det ble fulgt opp med en to-do-liste skulle så skje (typ: mosjoner. spis sunt).

Det er vel ingen som påstår at graviditet er en sykdom, ei heller en unnskyldning for å sitte på rompa og spise sjokolade. Men – come on! Jeg har venner som har blitt nærmest invalidisert av bekkenløsning, kastet opp til de sykemeldinga ble tredt nedover hodene på dem, og mange som har vært stressa, slitne og hatt det tøft. Da er det så VILT nedlatende å kalle det for «småplager» og antyde at alt sitter i hodet og «alle kan gjøre litt». Typisk røl fra folk som ikke har hatt en eneste ordnetlig plage. Og dessuten: de fleste spiser vel normalt. La oss fortsette med det.

Den siste boka likte jeg best. En stund. Den handlet om graviditet, fødsel, forholdet til kjæresten, barseltid og alt slikt. Den var informativ uten å være pekefingrete (HD!), og hadde et fint stikkordsregister. Bilder av lubne babyer og glade (men ikke maniske) foreldre. Så. Mens jeg leser om alt som skal skje fra uke til uke, slår det meg plutselig: skjer det ingenting bra med meg? Alt som står er at vekten øker, hemoroidene popper opp som sopp (som man også kan få), utfloden lukter, man svetter mer (really?!), puster tyngre, orker mindre, vekten øker, ubehaget vokser…. Til slutt satt jeg i sofaen, pressleste om min egen «utvikling» mens tårene rant. «i uke sånn og sånn er babyen så lang, så tung, og den skal fortsatt DOBLE vekten sin». Jeg bare: «No way! Det går faktisk ikke! Det er ikke plass. Jeg har drøyt 150 centimeter å fordele min egen vekt på, her er det ikke plass til å gro et menneske som stadig driver og dobler vekten sin. Og blir 50 CENTIMETER lang! Det er en tredjedel av MEG! DET ER IKKE PLASS!»

Da kjæresten min kom hjem, hadde jeg panikkhulket i et kvarter og hadde så hovne øyne og slimhinner at jeg knapt kunne snakke. Han ville berolige meg: -Det er klart vi får en baby som er anpassad din kropp!
-Men jeg var fire kilo da jeg ble fø-ø-ød-dt, hikstet jeg. Og 50 centimeter!
-Ja, men det var du. Det här är vår bebis.
(Jeg: Snørrsnufs)
-Det kommer att gå bra. Han strøk og klappet i kanskje en halv time. Jeg hadde roet meg litt og fant ut at jeg kunne få panikk litt senere. Fortsatt noen måneder igjen.
-Men den här tar jag. Han plukket opp baby-boken. -Du ska inte läsa den. Inte nu, i alla fall.

Jeg vet han har rett. Jeg har lest nok. Jeg orker ikke mer happy moms og vektøkning og manisk trenende gravide og «små plager» herfra til evigheten. Jeg blir så lei meg. Jeg er ikke klar for noen stor mage. Jeg orker ikke tenke mer på at i høst kommer jeg til å være tung, og i vinter blir alt bare slitsomt. Den tid den sorg. Nå skal jeg dra på stranda og lese Joyce Carol Oates og tenke at jeg er fortsatt meg, ikke bare gravid. Jeg skal glemmer det jeg har lært meg. For det er mulig kunnskap er makt. Men i dette tilfellet er uvitenhet mye mer bekvemt.

  1. #1 by Maanestraale on juli 10, 2014 - 6:36 am

    Slapp av og kos deg på stranden, alt går helt fint. Tenk på alle «pingler» som har overlevd en graviditet/fødsel, som til og med fyrer i gang med både en og to til…
    Slipp ut magen, slipp en fjert i ny og ne, og hemorridene tar du på strak arm om/hvis de kommer…

    • #2 by slikejenter on juli 10, 2014 - 8:04 pm

      Mmmm… Det går sikkert fint, men det føles ikke spesielt fint. Og det er ganske slitsomt å bli overveldet av panikk med jevne mellomrom. Men jeg håper såklart det roer seg.

  2. #3 by tilfanonym on juli 10, 2014 - 10:46 am

    Åh ja. Var innom det samme og ble så irritert. «Det er viktig å spise mer når man er gravid MEN IKKE FOR MYE! Et eple og et glass skummetmelk om dagen er fint.» Det er vel bare om man har alvorlige problemer med mat at man har såpass kontroll på det daglige kaloriinntaket at et glass skummetmelk gjør noe fra eller til. Gi meg kroppen min tilbake!

    • #4 by slikejenter on juli 10, 2014 - 8:06 pm

      Ja! Takk! Akkurat det er så innmari idiotisk. Som om jeg sitter med en kostholdsplan som bare krever l-i-t-t justering.

  3. #5 by Maya on juli 10, 2014 - 11:29 am

    Ikke bare jeg som får angst av å vite om all dævelskapen som følger med en graviditet altså😉 Jeg er 4 måneder på vei og overbevist om at jeg kommer til å få ALT. Hemoroider, sopp, strekkmerker fra helvete, ukontrollerte fjertefanfarer og inkontinens, bekkenløsning og svangerskapsforgiftning og det som verre er. Ja, og så kan det hende jeg utsetter ungen min for forhøyet krybbedødrisiko etter som jeg noen ganger ligger på ryggen etter uke 20. Min mor fødte visstnok alle oss tre søsknene på under to timer. Jeg ser for meg at det samme skjer når jeg skal føde, og at jeg revner herfra til evigheten og aldri blir den samme igjen. Uff. Samtidig tror jeg nok at det går helt fint, for andre har greid det før meg og – ikke nok med det – de gjør det igjen og igjen. Og så har jeg en super kjæreste som tar vare på meg og som syns jeg er kjempefin når jeg føler meg kvapsete og tjukk og som fremdeles vil ligge med meg og som trøster meg når jeg gråter for alt og ingenting og som kommer til å bli en veldig dedikert far. Det er fint å vite syns jeg. Jeg er ikke alene om dette, tross alt. Lykke til til oss begge i tiden som kommer🙂

    • #6 by slikejenter on juli 10, 2014 - 8:07 pm

      Kjenner at jeg ble littegrann betatt av deg nå! Vil du være min gravidvenn?🙂 Lykke til med potensielle plager!

  4. #7 by muluohtu on juli 10, 2014 - 1:37 pm

    Og så spør jeg meg (som ikke har noen barn, mrk), får de vordende fedre en egen bok med tittel á là «Hvordan trøste den fortvilte gravide» eller «Hvordan holde seg rolig når panikken slår inn»? Og hva i all verden gjør alle de modige damene som går gjennom dette alene?!?

    Og på tampen skal du få et visdomsord fra Senja «Det går vel helst godt».

    Erfaringsmessig er det meste glemt når hormonene slår inn etter fødselen og nurket gjør deg mer forelsket enn du noen gang har vært😉

    • #8 by slikejenter on juli 10, 2014 - 8:08 pm

      Nei! Det burde de få – er det noen som trenger MER info er det jo fedrene. Vi trenger muligens en del mindre.

      Jeg håper jo også at plagene etter fødselen blir av det milde slaget. Kolikkbaby er ingen spøk, har jeg hørt…!😉

  5. #9 by Myrsnipa on juli 11, 2014 - 9:10 am

    Hvis man ikke leter etter plagene er de heller ikke spesielt plagsomme. Og det kan jeg si til tross for saftig bekkenløsning. Skjønt når mennesket var vel ute nøt jeg virkelig å slippe halsbrannen. Kos deg som en herlig frisk gravid, og ta eventuelt tingene som de kommer. Hvis de kommer. Og ellers er vinteren en topp tid å gå høygravid på! Kjøp deg en fin luhkka og svins rundt.

    • #10 by slikejenter on juli 11, 2014 - 9:36 am

      At plagene kanskje ikke gjør seg gjeldende er en ting. En annen ting er angsten (både for plager og fødsel) – som for meg er helt reell. Forhåpentligvis får jeg hjelp til å takle den etter hvert – foreløpig akter jeg å gi fritt utløp for panikkanfallene som kommer. Men jeg har lovt meg selv å redusere «gravid-studiet» til et minimum. Har en følelse av at det kan hjelpe😉

      • #11 by Myrsnipa on juli 11, 2014 - 10:10 am

        Jordmor er en super sparringspartner:)

  6. #12 by elriuhre on juli 15, 2014 - 10:07 am

    ❤❤❤ Jeg føler meg deg!!! Hele verden snus på hodet og plutselig mister man liksom all kontroll over egen kropp. De tipsene om at man liksom bare trenger en skive til ekstra – BS sier nå jeg. Jeg spiste en million appelsiner i sekundet da jeg var gravid, og hadde det ikke vært for at jeg var veganer under graviditeten hadde jeg sikkert spist all sjokoladen og alt bakverket jeg hadde kommet over også. Spiste mye annet da, sååååååå godt med mat. Heldigvis finnes det masse som BÅDE er supergodt OG sunt, slik at man kan få innertiere også. Er man sulten så er man sulten! Og er man redd, så er man redd. Da hjelper det å puste. Og la tankene passere som skyer på himmelen, så mye man kan (du som har meditert endel har en god fordel der, tror jeg). Og gjøre andre ting for å være snill med seg selv. OG la andre være snille med deg. Ta i mot alt du får. Og ja, det der sinnsyke opplegget med at kvinner skal jobbejobbejobbe like mye som ellers – det er kanskje noen som presser seg til deg, og noen få som synes at det er topp. Men graviditeten, synes jeg, er en veldig hellig og viktig periode der hvor det skjer så mye arbeid inni oss at vi trenger myyyyye søvn, kos, tid, rom. Alt som er bra. Ikke presse oss inn i noen andres idé om optimal effektivitet på vegne av samfunnet. Dét er nemlig en illusjon. Skapt for at noen skal være veldig rike, og skapt for at vi ikke skal være frie mennesker. OK! Her var det mye hultertilbulter, kjære deg. Det viktigste; jeg føler med deg. Du gjør en fantastisk innsats for menneskeheten, akkurat nå. Selv om du bare ligger og sover, eller spiser en kjempestor salat med masse ost og urter og oliven og dressing, eller en sjokoladetrøffel, eller leser en bok. KJEMPEVIKTIG. KLEM!

  7. #13 by slikejenter on juli 16, 2014 - 8:20 am

    Takk!🙂 Akkurat det med maten tar jeg virkelig aldeles med ro. Jeg spiser – og har alltid spist – det jeg har lyst på, med visse restriksjoner siden jeg bryr meg både om kropp og helse. Det endrer seg såklart ikke bare fordi jeg er gravid. Det som stresser meg er alt som skjer med kroppen (none of it good), og at det er sted i ikke altfor fjern framtid venter et smertehelvete jeg ikke vet hvordan jeg skal takle. Eller, fødsel, som det også kalles😉 Jeg er ikke en «barneperson» og jeg har ikke hittil fått til å glede meg mer over babyen enn jeg engster meg over fødselen. Jeg blir utrolig irritert når damer ser litt uforstående på meg, eller avfeier min angst med «jamen, det glemmer du fort». Det handler jo ikke om det, men at det er en reell angstopplevelse, på linje med det som folk med andre angster eller fobier opplever. Jeg håper og tror at jeg skal bli tatt seriøst av helsevesenet, i alle fall, og ikke avfeid som hysterisk. Da blir det kela. Eller STORKELA, som vi sier der jeg er fra🙂

    Men takk igjen for fine ord, Elri, du er ordentlig søt. Og jeg håper tilbedelsen av meg øker i takt med at magen vokser (foreløpig skuffende lite av slikt…!)🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: