En uselvisk innsats?

Eller: fru hitler og jeg.

I flere år har jeg viet en liten brøkdel av tiden min til frivillighet. I løpet av denne tiden har samvittigheten min kanskje blitt litt bedre – armene mine har i alle fall blitt noe lengre etter stadig klapping på egen skulder.

Det høres fin ut med frivillighet, ikke sant? Uselvisk og uegennyttig (det er jo bare bullshit, siden egennytten er stor: å være grei føles bra).

Det kan være fint. Lenge gikk jeg på jevnlig besøk til en søt liten dame, belest og bereist, som kjente seg alene på sykehjemmet i perioder. Hun fortalte om gamle kjæresterier, om sin avdøde mann og sine høyst levende barnebarn. Jeg tok henne med ut på korte turer, forsynte henne med sjokolade og dro henne med i operaen.

Men det har, som alt annet, sine sider. Den beleste og bereiste damen ble etter hvert også noe bortreist og jeg, på min side, fikk store problemer med å ha faste forpliktelser (det kalles også doktorgradsinnspurt).

Jeg kjente meg likevel ikke helt ferdig med frivillighet. Så jeg gjenopptok min aktivitet, denne gang med en annen dame. En diamentralt annerledes opplevelse.

La meg presentere: Fru hitler!
Det siste året har jeg vært hengt med en eldre dame. La oss kalle henne fru hitler. Litt fordi jeg synes det høres morsomt ut, litt fordi hun er uforutsigbar, men mest fordi hun er rasist herfra til glade jul. Det tar en stund før man oppdager sånn. Og mange har vel sikkert opplevd å få et helt annet bilde av gamle onkel Torvald eller tante Hjørdis etter et familieselskap der de ikke legger skjul på sine politiske sympatier (mørkeblå, med nyanser av brun), og man selv plutselig er stor nok til å forstå. Verden blir aldri den samme.

Men tilbake til fru hitler. Og meg.

Vi møtes jevnlig, og jeg hjelper henne med handleturer. Vi drikker kaffe og småprater. Fru hitler har dessuten en mann som sitter mye hjemme. De har begge variabel helse og har hatt det man kan kalle tøffe liv. Fru hitler er glad i besøk. Hun byr på fylte drops (som gamle damer gjerne gjør) og forteller om legebesøk og frisørtimer. Tv-en står alltid på. De (fru hitler og mannen) pleier å bli glade når jeg kommer, men hun vil helst ut. Jeg skjønner det. Cabin fever. Hun elsker å dra på shopping.

Elsker med modifikasjoner, forresten. For selv om det lokale senteret byr på eksotiske gleder som parfymeri og caffe latte i høye glass, er det ikke sånn at livet leker der heller. Tvert i mot. Fru hitler finner stadige frustrerende elementer i sine omgivelser. Først og fremst: andre mennesker, de som står i kø, de som er uhøflige, de som er trege, de som ikke forstår hva hun sier. Sa jeg andre mennesker?

Jeg betrakter og lytter med hevede øyenbryn. Øyenbrynsmusklene mine er blitt betydelig mer definerte etter at fru hitler kom inn i livet mitt. Men noen ganger må sterkere lut til.

I forrige uke, da en liten jente gikk i veien for henne, ga hun vesla en resolutt dytt i ryggen med krykken sin. Jeg sa mitt (med øyenbrynene klistret oppi hårfestet et sted).

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke besøker fru hitler for min skyld. Jeg sleper rundt på bæreposene hennes mens hun kjefter på små unger og voksne menn. Hun forteller de samme historiene gang på gang, og vi treffes såpass ofte at det ikke er sjarmerende.

Men – noen ganger sier hun: «Og jeg setter sånn pris på deg». Eller «det er så hyggelig at du kommer». Og jeg blir mildere stemt. Empatien min strekker seg ikke alltid langt nok, men innimellom forstår jeg det uttrykket om a man’s shoes og walking a mile.

Etter et stykke på fru hitlers innleggssåler, lent på krykka hennes kan det hende noen og enhver hadde blitt litt bitter.

  1. #1 by Mie on mars 29, 2014 - 8:25 pm

    Tankevekkende innlegg. Så fort gjort å selv dømme de som dømmer… Som du sier, hun har vel sine grunner, og om det kan være slitsomt å være rundt sånne folk, er det nok de selv som bærer den tyngste byrden, som «bor» i bitterheten hele tiden.

  2. #2 by Elise Røe on april 9, 2014 - 7:22 pm

    Det å bli kjent med eldre mennesker er etter min mening svært interessant. Ikke bare blir en kjent med det gamle mennesket, men også seg selv. Personlig har jeg et lite inntrykk av at de fleste eldre er litt smårasistiske, men slik er det vel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: