Jeg heter …. og jeg er konfliktsky

Jeg er konfliktsky. Kanskje ikke i nære relasjoner, der jeg tror på å ta diskusjoner før små ting plutselig blir store. Men utenom, mot omverdenen. Jeg har tenkt mye på dette det siste året, nettopp fordi jeg nå, mye mer enn før, har en stilling som gjør at noen konflikter kommer.

Jeg prøver å passe meg, skrive korrekte ting, se ulike sider av en sak, ha et overblikk. Det er nok riktig også. Problemet er at da kommer selvfølgelighetene rekende på en fjøl. Og jeg er ikke spesielt interessert av å formidle slikt. Innimellom må jeg mene noe.

Da blir det plutselig skummelt for diplomaten i meg, som vil at alle skal være venner, og at alle skal like meg. Det siste vet jeg intellektuelt sett ikke er mulig. Alle liker ikke meg. Jeg liker heller ikke alle, og lever godt med det.

Men den flinke piken i meg lever særdeles dårlig med at noen kan «ta meg» på noe jeg har sagt eller ment. For da kan jeg bli mislikt, sett ned på eller (verst av alt) ikke bli tatt seriøst. Det var noen som sa til meg at «hvis du mener noe, er det alltid noen som mener noe annet. Det er ikke så farlig.» Helt sant, selvsagt, men ikke desto mindre har jeg tilbragt mang en søvnløs natt med å grue meg til reaksjonene på noe jeg har sagt eller skrevet.

Genuint bortkastet tid. Jeg vet det. Men følelsesapparatet mitt har ikke hardnet til godt nok ennå.

I morges, for eksempel, måtte jeg skrive en desperat mail til redaktøren min for å be om en omformulering i første og siste avsnitt av en artikkel. For å unngå å provosere. Jeg vet ikke om han får løst det, siden deadline kom og gikk med et svosj. Men da hadde jeg prøvd. Og en liten djevel på skulderen min sa: So what? Kanskje skrev du litt sleivete, kanskje blir noen sinte… Hva gjør vel det? Skal du gå rundt å være redd hele tida? Gi litt faen!

Så jeg prøver å gi litt faen. Det tar sikkert flere år før jeg får til det på noen smart måte (da skal jeg skrive boka: Jenter: hvordan effektivt gi faen). Men jeg er ganske sikker på at jeg ikke blir tøffere ved å målbinde meg selv og bare snakke i generelle vendinger.

  1. #1 by Maya on februar 28, 2014 - 10:32 am

    Den boka trenger jeg å lese! Takk for det du skriver, så slipper jeg føle meg så ulidelig ensom med alle mine akk så lignende nattegrublerier😉

    • #2 by slikejenter on mars 6, 2014 - 8:16 am

      Felles skjebne, felles trøst! For meg hjalp det bare å skrive dette innlegget. Men MATERIALE til ei bok, det har jeg helt sikkert….😉

  2. #3 by sotengelen on mars 4, 2014 - 11:52 am

    Det er ikke dumt å vurdere sine egne uttalelser med et kritisk blikk, av og til, men en må ikke la det ta nattesøvn og sinnsro. Det er nok en øvelsessak dette også, som alt annet.

    • #4 by slikejenter on mars 6, 2014 - 8:17 am

      Ikke sant. Det er en balanse der som jeg tror man må øve seg på. Og evne å tenke at det ikke står om liv og død hele tiden – som det ofte kan virke som i hodet mitt. Jaysus.

  3. #5 by Sussie on mars 5, 2014 - 4:05 pm

    Jeg hadde kjøpt den boka!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: