I don’t get excited

For en tid tilbake ble familien utvidet med en niese. Altså for meg, for andre er hun andre ting (datter, barnebarn etc, men siden min verden kretser rundt min person sier jeg altså niese). Hun er et særdeles festlig eksemplar av arten barn.

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er noe barnemenneske. Dere vet, sånne (særlig jenter og kvinner) som går i frø bare de ser noen under ti år. Jeg forstår ikke det. Folk er folk, som bladet heter. Noen unger er morsomme, fascinerende, søte, rare, koselige. Andre er det ikke.

At jeg ikke er et barnemenneske betyr selvsagt ikke at jeg misliker barn. Det ville vært det samme som å si at jeg misliker mennesker by default. Jeg liker mennesker veldig godt. Kanskje ikke alle mennesker, hele tiden. Men alt i alt er jeg fornøyd med å leve på en planet der jeg ikke er alene, og stort sett er jeg positiv til my fellow man (ikke alltid, noen ganger er jeg veldig bekymret).

Men Niese er jeg altså over gjennomsnittet begeistret for. Hun er utrolig rar, nesten alltid blid, og ligner mye av tiden på en teletubby (med mimikk). Med en slik tilvekst er det kanskje ikke så rart at jeg selv og andre begynner å stille spørsmålet: Skal jeg ha barn?

Skal jeg? (dette er et retorisk spørsmål, ikke en poll)

Jeg vet ikke. Det slår meg at jeg kanskje aldri vil høre noen klokke tikke, kjenne et hugg i eggstokkene, eller at hjertet banker fortere ved tanke på at også jeg kan avle fram et lite prakteksemplar. Jeg så på Downton Abbey i går (oh yes), og måtte le da en av kokkene avviste en amerikansk kammertjener med et spisst: I don’t get excited. da han spurte om hun ikke syntes London var spennende.

Jeg på min side blir meget opprømt av London, men ikke så opprømt av tanken på barn. Betyr det at jeg skal knaske p-piller herfra til evigheten?

Alt ligger til rette nå. Jeg har mann, jobb, sparepenger, plass og flere venninner med mengder av arvetøy. Men det er vel ikke nok?

For selv om jeg synes min lille niese er et strålende lite menneske, virker det like fullt dørgende kjedelig å ha barn. Hallo skriking, sutring, nattevåk, dårlig musikk, sykdom, barne-tv, det faktum at det tar timer og mye griseri for å få dem til å spise…. Og farvel latskap, spontanitet, små vesker, egentid, jåleri og kniver i nederste skuff (akkurat den siste er vel til å leve med…).

Alle jeg kjenner som har barn virker ikke preget av dette (ok, i perioder preget av nattevåk har de kanskje mer vært som levende døde å regne, men de komme seg overraskende godt sånn etter hvert). Betyr det at gledene overskygger det kjedelige? At selv jeg ville likt å bli (unnskyld meg mens jeg harker fram en liten latter… heh-heh) mor?

Tanken på meg selv som mor og ansvarlig for noen andre er ikke bare fremmed, men nærmest helt absurd. Hahahaha! Selv om jeg helt klart støtter at flere ironikere formerer seg (det er altfor mange selvhøytidelige duttete mødre der ute, som ikke har noen form for humoristisk sans på vegne av seg selv eller eget avkom, og ter seg som om moderskap er en slags hellig tilstand og ikke greier snakke om noe annet enn egne barn. Jeg kjenner ikke så mange sånne i virkeligheten, men har sett på facebook at de finnes).

Innerst inne er jeg også litt redd for at jeg selv ville blitt en sånn døll dame etter ni måneders ruging.

Det skumle er jo at det er så veldig enten eller. Man kan ikke få et testbarn. Enten får man barn – og da er det liksom ferdig. Eller så får man ikke barn, og da får man aldri vite om man ville likt det eller ei.

Damned if you do, damned if you don’t. Eller ikke.

  1. #1 by sotengelen on desember 27, 2013 - 9:40 pm

    Det er som om jeg skulle skrevet det selv!

    Jeg er ikke i din situasjon, så for min del er det ikke noe jeg egentlig trenger å tenke på, men bare fordi en ikke trenger å tenke på det så betyr jo ikke det at en ikke har tenkt på det…

    I ditt tilfelle kan det jo hende du kan gi en liten stemmeseddel til Mannen også? Kanskje han har ord som kan gi deg noe?

    • #2 by slikejenter on januar 2, 2014 - 1:45 pm

      Hehe, mannen er selvsagt med i beregningen, men akkurat nå var det mitt eget (vaklende) standpunkt jeg ville skrive om. Han har kanskje litt mer jevnt lyst på barn enn meg, men ser alle poeng med stress, mas, etc. Han har derimot to fortrinn: han slipper å FØDE, og han har mye bedre tid (skjønt han vil ikke bli chaplin-style pappa som vinker til babyen sin fra geriatrisk avdeling). Godt jeg ikke er alene om slike betraktninger, i alle fall. Godt nytt år!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: