Å velge sine slag

Russenavnet mitt på videregående ga assosiasjoner til fred og diplomati. At jeg er diplomatisk har nærmest blitt en slags sannhet om min person som har hengt ved meg, både i for- og etterkant. En mer infam stemme, ville kanskje hostet fram konfliktsky, noe som forsåvidt også stemmer. Hvis – og bare hvis – konflikten kom og regelrett skambet meg i ansiktet, tok jeg den opp. Motstrebende.

Men ting endrer seg. På lørdag leste jeg den enestående Hannes stykke om samboerskapet i Aftenposten. Jeg kjente meg igjen. Reelt. Sopp i taco? (Det ER faktisk en helt meningsløs ingrediens). Da kjæresten min kom drassende med champignon til taco-en var jeg såpass nyforelska at jeg ikke bemerket det, ei heller noe av de andre egenhetene hans. Melk til pasta (er du fem? Eller en kalv?). Shorts som inneantrekk på vinteren (med påfølgende klaging over at det er kaldt). Et nærmest hemningsløst forhold til juicen Brämhult (med jordbær og lime), som han drikker fra flasken. I let them all go.

Nå, derimot, koster det meg ikke en kalori å bemerke noe som helst, jeg velger ikke lenger mine slag. Jeg tar dem alle – på strak arm.

-TAPÅDEGENBUKSE DAAAAAAAA. HvisduFRYSERsånn.
-KANDUIKKEDRIKKEAVETGLASSSSSSS?!
-HVORFORTØRKERDUALDRIAVKJØKKENBENKEN?
-HAHAHAHAHA! Du KAN jo VIKRELIGIKKESTABLEIOPPVAKSMASKINEN!

Ja, jeg har blitt en kjeftesmelle. Alle spor av den hikkende diplomaten i russedress er borte, sammen med traktorskoene og toppene som viste magen (jeg vet at det er lov igjen, men… det er jo ikke det.)

Heldigvis bor jeg sammen med en ganske fin fyr (selv om han sutrer over selvpåført frysing). Han klemmer meg ekstra lenge når jeg trenger det, og egentlig alltid. Og han bærer over med aggresjonen min. Det er HAN som er diplomaten – og diplomati trengs, når du bor sammen med en heks. Forrige dagen kom jeg inn på lekerommet hans for å få en klem. Han trakk meg ned på fanget sitt, og jeg så en pose smågodt på skrivebordet.
-Smågodt! Jeg har næret en slange ved mitt bryst! Jeg som er så godtesjuk, også SKJULTE du smågodt fra meg!!!? Jeg var rystet.
-Ja… Jag trodde inte det var nåt du gillade.
Jeg åpnet posen (bare en anelse grådig, i etterkant ser jeg at dette ikke var et av de stolteste øyeblikkene i livet mitt).
-Det er en stor karamell her! Jeg liker den!
-Ta den, baby. Karamellen är din.
Det var den. Jeg slukte karamellen. Og følte meg elsket.

Min nye greie er å prøve å telle til ti mens jeg gjør en vurdering av om dette er verdt min kjæres triste blikk (han blir lei seg når jeg sier at han ikke kan stable i oppvaksmaskinen). Det funker bare av og til, men jeg tror jeg er i bedring. Dessuten henger det sammen med stressnivået mitt. Jo lavere det er, jo mindre ter jeg meg som Belsebub. Men jeg bør nok fortsatt holde meg unna fredsforhandlinger i Midt-Østen. Og gå litt oftere på yoga.

  1. #1 by Lammelåret on november 20, 2013 - 4:13 pm

    Det er bra at man slapper mer av, bare høfligheten ikke forsvinner helt..

    .. gjemme unna snop? ‘Den var ikke god..

  2. #2 by Helene on november 29, 2013 - 6:05 pm

    Kjenner meg igjen i det meste du sier her gitt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: